Galskap eller fysikk

En skikkelig pageturner fra en litterær komet.

David Ambrose, en av Storbritannias litterære kometer, debuterte for noen måneder siden med romanen The Man Who Turned Into Himself. Boken mottok glitrende kritikker, og Ambrose ble karakterisert som en «usedvanlig original forfatter» - et friskt pust i den britiske litterære verden. Ambrose har skapt en forunderlig fortelling; intelligent, utspekulert og full av hårreisende overraskelser. Forfatteren skifter stadig vekk synsvinkel, og historien blir flere ganger snudd fullstendig på hodet. Som leser tvinges man hele tiden til å revurdere sin forståelse av bokens innhold, og man må konsentere seg for ikke å falle av i svingene (som tidvis er svært krappe).

Rick Hamilton når ikke frem i tide. Når han ankommer åstedet, er hans kone allerede død - den lille bilen hennes ble fullstendig smadret av en motgående trailer som kom over i feil kjørebane.

Rick, som alltid har vært et lykkelig og velbalansert menneske, blir slått i bakken av en overveldende sorg. Han star på randen av galskap, hodet er i ferd med å eksplodere, og han kniper øynene igjen og forsøker å samle seg. Men da Rick Hamilton åpner opp øynene igjen, er hele verden forandret: Den knuste bilen er like hel, hans kone er lys levende og hans lille sønn kommer løpende mot ham med åpne armer. Hva har skjedd? Alternativ A) Rick har tippet over og blitt sinnsyk!

Alternativ B) Pga. den bunnløse sorgen har Ricks bevissthet flyktet over til et parallelt univers - en annen dimensjon - hvor konas ulykke aldri har skjedd.

Moderne fysikk spiller en sentral rolle i The Man Who Turned Into Himself. Med effektiv og tungtveiende argumentasjon bruker David Ambrose kvantefysikken til å fortelle at Rick Hamiltons pendling mellom to parallelle univers er fullt mulig. Ja, ikke bare det: Hvis man godtar noen av kvantefysikkens grunnprinsipper, er faktisk teorien om parallelle virkeligheter «sannsynlig». Men brått tar boken en ny vri: Selvsagt kan ikke slikt gjennomføres i praksis! Rick Hamilton viser klare tegn på schizofreni, og det går ikke lenge før han blir hentet av hvitkledte herrer og tvangsinnlagt på en psykiatrisk klinikk. Og det er nettopp dette som skaper fremdriften i dene romanen; spenningen mellom kvantefysikkens muligheter, og var «sunne fornuft» som kategorisk avfeier teoriens praktiske konsekvenser.

Det er vanskelig å plassere The Man Who Turned Into Himself i en bestemt litterær sjanger. Det er både en psykologisk thriller, og en finurlig science fiction- fortelling, hvor kvantefysikk og kreativ matematikk utgjør bokens ryggrad. Ambrose er klart beslektet med forfattere som Alan Lightman og A. C. Weisbecker, som lar fysikk og fiksjon smelte sammen til en syntese. Han synes også å ha mye til felles med Philip K. Dick, og hans debutbok er en klar parallell til Dicks klassiske science fiction- roman Martian Time- Slip fra 1964. Dessuten kan han også minne litt om Roald Dahl, på grunn av sin sterke trang til å overraske leseren ved å vende og vri på historien.

Ambrose har skapt en usedvanlig underholdende roman - en skikkelig pageturner - og den virker bemerkelsesverdig helstøpt til debutroman å være. Riktignok er han ingen briljant ordkunstner, og i enkelte partier virker språket en anelse stereotypt og fargeløst. Ambrose legger hovedvekten på ideen, på selve bokens konsept, og det virker som om den språklige utførelsen kommer i annen rekke. Og allikevel: Boken holder til tusen, med en historie, et plot og en intensitet som får deg til å lese den i ett strekk!

David Ambrose:

The Man Who Turned Into Himself

PAN 1994

Anmeldt av Andreas Indregard

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Zone | Kultur | Opinion ]

Artikkel automatisk generert, 10/05-95, kl. 22.16 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.