![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Ingeborg Bachmanns angst ble grunnlagt da tyske tropper marsjerte inn i Østerrike i 1938. Etter nulltimen i 1945 sto ingen bedre rustet til å gi krigsgenerasjonen et nytt språk
I opposisjonen til disse tendensene står Bertold Brechts poetologiske spørsmål som han reiste allerede ved nasjonalsosialismens maktovertagelse i Tyskland: «Hva slags tider er det vi lever i, hvor en samtale om trær er nesten en forbrytelse, for den innebærer fortielsen av så mange ugjerninger. («An die Nachgeborenen» 1935) og Theodor Adornos kjente utsagn om at «Diktskriving etter Auschwitz er barbarisk». Dette utsagn ble ofte misforstått; Adorno mente ikke et totalt avkall på lyrikken, men avkall på den «skjønne», feirende jubellyrikken. Både Brecht og Adorno innså at lyrikkens muligheter innenfor denne historiske konteksten var begrenset.
Det Tredje Rikes offisielle kulturpolitikk beskyldte en hel generasjon av tyske forfattere og diktere for å være suspekte (mistenkeliggjorde dem) og stilte spørsmålstegn ved deres tradisjon. «Kahlschlagslitteraturens» antikalligrafiske tendens etter fascismens sammenbrudd var en reaksjon på tradisjonens desavuering. Berømt er Gunther Eichs dikt «Inventur» hvor han forkaster «vakre metaforer», «vakre rim og vers» med deres intensjon og funksjon å skape en falsk, hyklersk virkelighet.
I det nakne sterile «Kahlschlaglitteratur»-landskapet virket både Ingeborg Bachmann og Paul Celan sensasjonelle. Især den «tusenårige politikkens» lost generation følte seg truffet, for Bachmanns lyrikk synliggjør nettopp denne generasjonens politiske erfaring og ansvar og maner til motstand og roper varsko mot samfunnets feilslåtte etterkrigsutvikling.
Ingeborg Bachmanns særegne litterære utvikling hadde med hennes herkomst å gjøre. Erich Fried formulerer det slik: «I Tyskland oppfattet de fleste sammenbruddet som år 0, snakket om tabula rasa og om en total nybegynnelse. I Østerrike snakket man om tyskernes nederlag og om gjenoppbygning av egne gamle verdier. Ingen av delene var riktig. En totalt ny begynnelse var umulig, den hadde forutsatt avkall på språket og de gode, gamle verdiene var til dels ikke så gode likevel.» Bachmann fant seg ikke i den historiske løgnen at Østerrike har vært Hitler- Tysklands første offer. Vel å merke at den «historisk prosses» ikke gikk på bekostning av refleksjonen. («Herbstmanöver», «Grosse Landschaft i Wien»). I sin diktning tematiserer Bachmann «den historiske prossesen» og historiens pålagte «lastbevisstheten» og bestrider resolutt «l'art pour l'art» holdningen - noe som gjennomsyrer 50- talls lyrikken i sin helhet. Die gestundete Zeit fra 1953 er Ingeborg Bachmanns første bokutgivelse. Her dominerer temabilder som død, forlatthet, skyld, skjebner som er båret av en radikal illusjonsløshet når det gjelder menneskets historiegang, dens destruktive virkning blir ikke bare passivt betraktet og beklaget. Bevisstheten om den historiske og subjektive tid får utopiske aksenter. I fortellingen «Unter Mordern und Irren» fra samlingen Das dreissigste Jahr konstaterer forfatteren: «Nach dem Krieg - dies ist die Zeitrechnung» (Etter krigen - dette er tidsregningen). Den gjennomsyrer også lyrikken. I diktet «Früher Mittag» rettes anklagen:
«Sieben Jahre spater,
in einem Totenhaus,
trinken die Henker von gestern
den goldenen Becher aus.»
«Høstmanøver»:
«Jeg sier ikke: Det var i går. Med verdiløse/sommerpenger i lommene ligger vi her/ på agner av spott. i tidens høstmanøver. /Og fuglens fluktvei mot syd kommer ikke oss/til gode. Fiskekuttere og gondoler/seiler forbi på kvelden, og det hender/en splint av drømmefylt marmor treffer meg/der jeg er sårbar, ved sin skjønnhet i øye. /I avisene leser jeg så mye - om kulden/og følgene derav, om dårer og døde, /om fordrevne mennesker, mordere og myriader/av isflak, men lite som jeg liker. /Og hvorfor? Tiggeren, som kommer ved middagstid/slår jeg døren igjen for, det er fred nå/og man kan spare seg synet av ham, men ikke bladenes gledesløse død i regnet. /La oss reise et sted! La oss under sypresser/eller gjerne under palmer eller i appelsinlunder/til nedsatte priser beskue solnedganger/som det ikke finnes make til! La oss /glemme gårsdagens ubesvarte brev!/Tiden gjør underverk. Om skyldfølelsen banker på/hos oss, er det med urette: Vi er ikke hjemme. /Søvnløs, i hjertets kjeller, ligger jeg her igjen/på agner av spott, i tidens høstmanøver.» (Gjendiktet av Kate Næss)
«Vi er ikke hjemme» betyr ikke- «vi er ikke tilstede» men sier noe om situasjonen til som flykter fra virkeligheten blir «hjemløse».
Ingeborg Bachmann ble født i 1926 i Klagenfurt, hovedstaden i Kärnten. «Det var en bestemt begivenhet», sier hun i et av sine intervjuer, «som la barndommen min i ruiner: innmarsjen av Hitlers tropper i Klagenfurt. Det skapte slik forferdelse at denne dagen starter min erindring. Den tidlige første smerten som de begivenhetene utløste, var opphavet til min første dødsangst.»
Mellom 1945 og 1950 studerte Bachmann rettsvitenskap og filosofi i Innsbruck, Graz og Wien. Sitt teoretiske og bevissthetsdannende tankegods fant hun i Martin Heideggers eksistensfilosofi. Allerede i 1950 fremlegger Bachmann sin doktoravhandling - «Die kritische Aufnahme der Existentialphilosophie Martin Heideggers». Her ligger forklaringen til at hun senere omtales som «en tenkende lyrisk dikter». Heidegger beskriver i første rekke angst, være-i-verden (in der Welt sein), sorg, forståelse, forkastelse - disse begrepene og den Wittgensteinske språkfilosofien har hatt stor innvirkning på den tematiske tankegangen hos Ingeborg Bachmann. Temaer som oppbrudd (Aufbruch) og flukt, tid, kjærlighet, skyld, sannhet og språk kjennetegner denne lyrikken.
Man kan anse hennes dikt som et forsøk på å befeste på nytt «det rystede tillitsforholdet mellom jeg- et, språket og tingen. Flukt/oppbrudd handler alltid om flukt til en ukjent fremtid. Målet er ukjent i hennes matematisk nøyaktige lyrikk. Tiden vi befinner oss i er begrenset. Og den tiden som venter oss andre steder kan vise seg å være enda ondere. (Es kommen hartere Tage).
Kjærligheten, kjernetemaet i Bachmanns diktning, blir fremstilt som en abstrakt verdi og oppleves og anses ikke som noe åndelig eller sanselig- erotisk kommunikasjonsmiddel. Det stilles spørsmålstegn ved språkets kommunikasjonsevne.
Ingeborg Bachmann så på diktningen som «Verstoss gegen die schlechte Sprache». Ved siden av språktematikkens etiske aspekt er det Wittgensteinske logisk-filosofiske aspekt konsekvent fulgt - forfatterinnen leter etter sannhetsskapende bilder. Målet var å tilnærme seg «det utrykksrommet som ikke helt lar seg virkeliggjøre» - men som Ingeborg Bachmann i denne samlingen når frem til ved transformasjoner av den nedarvede metaforikken (bibelske, naturmytiske…) og genitivmetaforikken som tyder på Paul Celans påvirkning.
Kjærligheten er også et ønskemål, en utopi, som eksisterer utenfor virkelighetens grenser. I likhet med sannheten er kjærligheten en fiksjon, et orakel, et spørsmål som ikke lar seg besvare.
«Forklar meg elskede, det jeg ikke kan forklare:
Skulle jeg i denne korte gyselige tiden,
bare ha omgang med tankene og aldri
kjenne kjærligheten og heller aldri elske?
Må en bare tenke? Blir den ikke savnet?»
Det lyriske jeg- et er plaget av isolasjon. Kjærligheten hos Ingeborg Bachmann er en bevisst lidelse og det er umulig å overvinne kløften mellom et Jeg og et Du. Det lyriske jeg- et beveger seg i denne planetariske ensomheten gjengitt med bildene av kulden. isen, vannet og sneen. Kjærligheten er maktesløs, den evner ikke å bryte isolasjonen - fører ikke til forståelsen mellom jeg og Du. Tvert imot - kjærlighetsbegrepet bare forsterker jeg- ets ensomhet.
«Under en fremmed himmel
Skygger roser
Skygger
på en fremmed jord
mellom roser og skygger
i et fremmed vann
min skygge.»
I et intervju med Josef- Hermann Sauter kommer det utilslørt frem: «Jeg har veldig lenge opplevd det som vanskelig at jeg skrev på tysk og ble satt i forbindelse med Tyskland utelykkende gjennom språket. Samtidig som jeg var henvist til et annet lands erfarings- og følelsesfundament. Jeg er fra Østerrike, fra et lite land, som for å si det tilspisset, netopp har trådd ut av historien og har en uhyrlig, monstrøs historie. «Når Ingeborg Bachmann sier «syv år» mener hun dermed ikke syv år med fascismen i Østerrike - derimot det historiske øyeblikk da diktet oppsto - syv år etter den andre verdenskrig (1952). Altså i den tiden da nasjonalsosialismens levninger, denne ideologiens forfektere begynte å vinne tilbake reputasjonen og maktposisjoner i samfunnet både i Tyskland og i Østerrike.
Det var nye tegn i virkeligheten som Bachmann ser og tematiserer i diktet «Früher Mittag». Naturmetaforikken, paradigmatisk for den romantiske lyrikktradisjonen, var ikke egnet til å gjenspeile (gjengi) denne virkeligheten.
Naturbilder i Bachmanns dikt forekommer transformert til andre betydningsfelter historien og naturen som allegorier. Tysklands historiske ballast frarøvet poetene troen på en ordnet verden - troen på både Mennesket, Gud og Naturen ble tilintetgjort. Titteldiktet «Die gestundete Zeit» introduserer det sentrale temaet: tiden man lever i. Skuffelsen (bitterheten) over at den truende polariseringen mellom stormaktene og den kalde krigen forhindret den nye politiske og samfunnsbegynnelse som man forventet etter befrielsen fra nazismen. Ikke engang kjærligheten klarer å oppheve (annullere) virkelighetens tilstundende tid, fordi, som Bachmann formulerer i sine «Frankfurter Vorlesungen» (vintersemesteret 1959/60), - «det går ikke an å tre ut av samfunnet». Her legger Bachmann frem sin estetiske kvuintessens, sine grunnleggende estetiske overbevisninger, sin språkmoral.
Spørsmålene om hvorfor vi skriver, hva vi oppnår med å skrive, og hvorfor vi vil oppnå forandringer gjennom kunsten, besvarer hun med postulatet om en «ny moralsk erkjennelseslyrikk» og den «nye ånden» som må «bebos med et nytt språk» dvs. kravet om et nytt språk. «Keine neue Welt Ohne neue Sprache».
«Og den nye forandrende virkning, som skal fremkomme av de nye verkene, skal oppdra oss til enhet.»
«Denne nye poesien må være så skjerpet av erkjennelse og så bitter av lengsel for å kunne ryste menneskene ut av søvnen.»
Håpet om å virkeliggjøre det «ytterste», den andre tilstanden, blir ikke oppfylt: «Så finnes det i ethvert tilfelle, også i det mest hverdagslige tilfelle av kjærlighet, det grensetilfelle som vi ved å se nærmere etter kan få øye på og kanskje burde anstrenge oss for å få øye på. For i alt vi gjør, tenker og føler, ønsker vi å overskride grensene som er satt for oss. Jeg er også klar over AT VI MÅ BLI INNENFOR ORDENEN og at DET IKKE GÅR AN Å TRE UT AV SAMFUNNET og at vi må utsette oss for hverandre, men innenfor de grensene har vi vårt blikk rettet MOT DET FULLKOMNE. MOT DET UMULIGE, DET UOPPNÅELIGE. i form av kjærlighet, frihet eller hvilken som helst annen ren størrelse. I konflikten mellom det umulige og det mulige utvider vi våre muligheter. At vi frembringer dette avgjørende spenningsforholdet, som vi vokser på. det er det avgjørende, idet vi ORIENTERER OSS MOT ET MÅL, SOM RIKTIGNOK FJERNER SEG I DET ØYEBLIKK VI NÆRMER OSS.»
Disse fem forelesninger munner ut i «litteratur som utopi», og avslutter med René Chars utsagn: «På alle bevis' sammenbrudd svarer dikteren med en salve fremtid.»
At «Det går ikke an å tre ut av samfunnet» og troen på en nødvendig nybegynnelse preger diktene fra Die gestundete Zeit. Lik Brecht oppfordrer Bachmann til et nytt utbrudd, til flukt fra samfunnets virkelighet.
Diktet «Ausfahrt. Abschied von England» tematiserer i likhet med hennes hørespill dette temaet. Jeg- et forlater fastlandet, bildet på menneskets ønske om å flykte fra den tyngende virkelighten. Utbruddsmotiv forekommer i etterkrigslitteraturen som et poetisk- politisk diskurs og legemliggjør kravet om en ny politisk orientering. For utopien skal være virkelighetsorientert for å beholde troverdighetsaspektet. Også i diktet «Høstmanøver» vender Bachmann tilbake til det samme temaet, og diktet kan leses som klage over fortidens fortsatte virkning og dets naturbilder alluderer på den historiske situasjonen, hentyder på «tidens høstmanøver».
Det dreier seg ikke her om den masochistiske, elegisk selvplagende ensomheten, slik som i lyrikken fra overgangen mellom det 18. og 19. århundre. Ensomheten er en knugende eksistensiell nød, som gjennom kjærlighetslengselen blir enda mer forsterket. Kjærligheten i Bachmanns diktning er et teoretisk konsept, har noe idealistisk over seg, også noe uoppnåelig. Bachmanns vers er harde i klangen, dristige og bisarre, men sjeldent uorganiske i sine bilder - de er preget av en radikal illusjonløshet og heroisk stoisisme. Hennes lyriske utsagn sier noe om språkets begrensninger, behandler tilværelsens sannheter, eksistensens, tidens og frihetens grunnbetingelser, som skaper de menneskelige forhold som ender i flukt og isolasjon.
[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ] [ Samfunn | Zone | Kultur | Opinion ]