Kunsten å være kjedelig

Lars Andersson har skrevet en roman for de av oss som gjerne vil imponeres av lærdom. Vannorgelet er intellektuell heimstaddiktning for de spesielt interesserte.

Kritikerne fremhevet den unge forfatterens språklige magi. Selv sa han at han ville «gjøre vår tilegnelse av verden hel igjen, gi oss sammenheng, gi oss tilbake troen på våre sansers vitnesbyrd.»

Lars Andersson var den unge mannen som visste så mye, og som imponerte norske kritikere med sine kunnskaper om Vesaas, Borgen og Sandemose. Nå har han passert 40 og vet antageligvis mye mer, og det bærer hans siste roman preg av.

Vannorgelet er siste del i en todelt fortelling. Den første delen kom i 1982 og het Dronningkuben. Handlingen i disse to romanene finner sted rundt århundreskiftet; vi har altså å gjøre med en fin-de-siècle-roman. «Det begynner i Boston i 1890 og slutter i Barcelona i 1914…», sies det megetsigende på bokomslaget. Og det høres jo spennende ut. Problemet er bare at handlingen foregår hverken i Massachusetts eller Katalonia, men stort sett i Värmland. Andersson skriver helst om det perifere Sverige, og han lever seg inn i skjebnene til en mengde svenske kunstnere som de fleste aldri har hørt om. Han er en hyperintellektuell heimstaddikter om minner litt om vår egen Kjartan Fløgstad. På halvdokumentarisk manér skuer han tilbake mot århundreskiftet, siden dette var en brytningstid, en tid på terskelen til industrialderen. Og fordi vi idag er på vei mot et nytt århundreskifte, så bør vi sette oss grundig inn i hvordan de hadde det for hundre år siden, fordi vi har mye å lære, og fordi det tross alt var bedre å leve dengang, før det moderne Norden ble til, før folkhemmet og velferdsstaten og fragmenteringen.

En roman ... og en til

I første kapittel treffer vi igjen Fjæstad. Nå som elev hos dyremaleren Bruno Liljefors, som man kanskje har hørt om. De to snakker stort sett om sykling og skøytesport, siden Fjæstad er meget flink i idrett. Man får inntrykk av at disse kunstnere er noen innesluttede, edle tørrpinner.

Men så, 70 sider ut romanen bestemmer forfatteren seg for å begynne på en ny roman, siden den første, halvdokumentariske kunstnerskildringen ble…vel, litt kjedelig? (Også i Dronningkuben var prologen temmelig lang, og uten synlig forbindelse med resten av romanen.)

Forfatteren begynner derfor på en 200 sider lang fortelling om en oppdiktet komponist, Johan Rydstrøm, som også var med i Dronningkuben. Rydstrøm er en stor kunstner, men han er blitt syk og har måttet avbryte sin karriere nede på kontinentet. Rydstrøm blir anbefalt å dra til Värmland for å pleie sin ulidelige migrene. Den magiske svenske naturen og den landlige idyllen trekker Rydstrøm til seg. Han vil finne folkemusikkens kilder og la seg inspirere av den folkelige mytologien. Spesielt er han interessert i den legendariske presten Johannes Göransson, som levde på 1700-tallet, og som forsket i kabbalaens, botanikkens og arkeologiens mysterier. Spesielt var han interessert i runesteiner og svensk oldtidshistorie.

«Drama»

I epilogen møter vi den svenske «kunstner og verdensproletar» Axel Färnlund. Han går langs Passeig de Gràcia, en av paradegatene i Barcelona, som prydes av Antoni Gaudìs umiskjennelige arkitektur. Färnlund har et par leie skrivefeil (jei og mei), men ellers minner stilen og ordrikdommen hans umiskjennelig om Lars Andersson. Verdensproletaren er ikke så opptatt av Barcelona, men tenker mest på forskjellige svenske malere som han kjenner, og som har forbindelser med Gustaf Fjæstad fra begynnelsen av romanen. Dessuten får vi høre om anarkistene som sprengte en bombe i Liceu-teatret i 1893.

Andersson forteller svært lite om Barcelona, og det skuffet meg, siden jeg vet en del om denne byen. Etter å ha slitt meg gjennom 300 sider med Anderssons esoteriske folkeopplysning, ville et par kapitler på samme bølgelengde som forfatteren vært en lindring for min hardt prøvede leseglede. Men, neida. Nå var det slutt, og som leser fikk jeg ta til takke med å finne en sammenheng mellom romanens svært så ulike deler.

Lars Andersson er en lærd mann, og i sine halvdokumentariske utlegninger benytter han en pedagogisk skrivemåte hvor hovedpoenget er å flette en mengde mer eller mindre kjente historiske fakta inn i beretningen på en naturlig og sømløs måte. Men Andersson vil ikke dele sine kunnskaper med oss, sånn uten videre. Det ville virke for platt. Han forutsetter at leseren kjenner til de lærde temaer han skriver om, og på den måten føler seg innviet og klok. Vi andre skal imponeres av all kunnskapen og det fyldige språket.

Skap-pedagogikk

Andersson flørter med vår intellektuelle forfengelighet. Selv foretrekker jeg heller reale historiebøker, fremfor fiksjonalisert lærdomsformidling fra skap-pedagogen Andersson. Eller som man sier: Gleden var på den opptredendes side.

Et annet aspekt ved Vannorgelet som minner om Kjærstad er de abstrakte føleriene som gjennomsyrer hele romanen. Andersson dyrker kunstnerlivet og kunstnerens tankeverden, enten det gjelder malerne Fjæstad og Färnlund, dikteren Fröding eller komponisten Rydström. Leseren gis ikke en sjanse til å leve seg inn i disse skjøre kunstnersjelenes abstrakte forhold til de mest konkrete ting. Det kryr av overreflekterte passasjer som minner lite om levet liv, og romanen er blottet for dramatiske høydepunkter.

Andersson har en impresjonistisk skrivestil, tilsynelatende lett og ledig og rytmisk. Det fungerer en liten stund, men siden det skjer veldig lite på handlingsplanet, blir det etterhvert kjedelig og monotont, en fjærlett pludring i halvformede setninger. Helheten blir en endeløs strøm av likelydende og etterhvert likegyldige inntrykk.

Noen forfattere liker å forvirre leseren, og lar ham lese noen sider før han får vite hvem av romanpersonene det er som føler eller tenker i slike poetiske ordelag. Slike forfattere henvender seg først og fremst til de mest følsomme av oss, de som lengter etter «kunsten». Ikke alle lesere synes denslags forfinede gjetteleker er like gøyale.

Lars Andersson

Vannorgelet

Oversatt av Niels Magnus Bugge

Aschehoug

Anmeldt av Mikael Godø

BT: KUNSTNERNES 1890-TALL: Gleden er mest på forfatterens side.

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Zone | Kultur | Opinion ]

Artikkel automatisk generert, 10/05-95, kl. 22.16 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.