Hildegard: danser med nonner

Hva drømte Hildegard von Bingen og nonnene rundt henne om i kloster-housemiljøet sitt på slutten av 1000-tallet? Det står mye underlig i Hildegards håndskrifter, men at hun drømte om å få musikken hun skrev utgitt som rytmisk dansemusikk står det ingenting om i hennes egen Scivias - en bok som omfatter i overkant av 500 sider religiøse fantasier, utlegninger av skriften og visjoner.

MUSIKK

ESPEN MINEUR SÆTRE

Hildegard inndeler sin tids folk i tre grupper: herskere, frie folk og tjenere. De som etter hennes visjon bør ha rett til å ta på seg et verv som sjelesørger av en høyere eller lavere grad er intelligente, moralske, beskjedne, men samtidig veltalende. De som flykter fra Gud og likevel får seg en sjelesørgerposisjon vil bli straffet senere, skriver hun med klar adresse til mange kandidater i vår egen religiøse forvirringstid.

Hildegard von Bingen er kan hende en politisk moralist, men hun er også en tysk nonne i det tolvte århundre; hun er mystiker, profet og nøt i sin samtid stor anseelse som orakel. Hildegard skriver i løpet av de omkring 80 årene hun lever vellykket om medisinske spørsmål, og for å sette fart i det riktige (og rettroende) klosterlivet grunnlegger hun selv to nonneklostre, et av disse Rupertsberg der hun dør 17. september 1179. Sicivias er hennes store religiøse verk; hun kommer inn på universets natur og tidenes ende; i slutten av skriftet finner du «Ordo vitutum» - det første stykke moralsk teater vi kjenner til. Hildegard er et funn av en kilde for kjønnshistorie eller feministisk historieforskning, og for teologer. Alt hun etterlot seg kaster betydelig lys over kvinnelivet i middelalderen.

Musikalsk rus

Men vi skal altså se litt nærmere på hvorledes det går med musikken til Hildegard von Bingen, født i Bremersheim i 1098 og overlatt til klosterlivet hos benediktinerne i Disibondenberg som åtte-åring. Sangene hennes tilhører det fineste som ble skrevet i middelalderen; Hildegard bruker hele uttrykksregisteret fra den mest beroligene melodi til besettende deklamasjon i et skingrende høyt stemmeleie. Hun «skriver, ser, vet og hører - alt i samme bevegelse», sier hun.

Hvorledes kan musikk skrevet inn i den gregorianske kirkemusikalske tradisjonen eventuelt overleve som dansemusikk for techno-frelste i vår samtid?

Det er for enkelt å påstå at den ikke kan det, selv om Richard Southers arrangement av middelaldermusikken på ingen måte er stilriktig eller noe for musikkpurister. Kan du glemme kompet hans og utelukkende konsentrere deg om de vakre sangstemmene til Emily van Evera (verdenskjent gjennom produksjonene av tidlig musikk hun har gjort sammen med ektemannen Andrew Parrott) og Søster Germaine Fritz, katolsk nonne fra New Jersey? Akkurat det er ikke så vanskelig, men det er i grunn ikke nødvendig, for det er lett åoverse Southers forsøk på å «sprite opp» musikken. Kanskje kunne et folk-rock arrangement fungert bedre, men det er jo ikke vår tids dansemusikk, og lytter du til techno-rytmen, finner du fort ut hvor anstrengende den er. Souther er ute etter å popularisere en hel musikkultur ved å bruke rockens formspråk på den, og akkurat som Garbarek lykkes han langt på vei i sin omgang med det som i seg selv er storartet komponert musikk - hvis du utelukkende gir deg dansen i vold og ikke låner øret til det Hildegard har på hjertet.

Klokkeklar

Gå inn i musikken! Gjør du ikke det, vil du kanskje få med deg et snev av etnisk stemning i slagverket som følger «O euchari in leta via», til tross for at lydbildet ville blitt adskillig mer interessant om en eller annen hadde hyret inn noen etniske musikere som kunne slagverket sitt, fremfor å ty til syntetiske løsninger på rytmiske utfordringer.

Emily van Everas klokkeklare stemme kommer også fullt ut til sin rett i hennes samspill med det ganske eventyrlige ensemblet til Christopher Page - Gothic Voices. I samsang med Emma Kirkby og i et repertoar hentet direkte fra Pages studieophold i Hessische Landesbiblioteks MS2 i Wiesbaden, gjør hun en imponerende innsats på innspillingen «A feather of the breath of God». Der får du materiale som direkte kan sammenlignes med det hun synger på Vision - for to av «låtene» er de «samme» - «O viridissima virga» og O euchari. Emilys stemme er som vanlig godt fokusert og glir lett gjennom både teksttolkningen og fraseringen i denne middelaldermusikk, og det interessante er at hun gjør en like god jobb i Vision. Nyansene i hennes vokale gjengivelse av sangene er i like stor grad tilstede i denne danse-produksjonen som i det hun har gjort sammen med Gothic Voices.

Idemangel

Kritikken av Vision må med andre ord begrenses til hva arrangøren har tilført til eller eventuelt redusert musikken med. Hans enfoldige cembaloetterligning i «Unde Quocumoue», og det harpefolkloristiske tilløpet med kvasiblokkfløyter i instrumentallåten «The Living Light» taler knapt nok til hans fordel - om du lytter til musikken. Den vidunderlige instrumentale sopranstemmen til van Evera forvinner nesten i katedralklangen produsenten har gått inn for, mens du i «Deua enim rorem» får et slags tema som det uten videre lar seg synge «Raindrops keep fallin' on my head» til, får du gjennom hele platen demonstrert små musikalske ideer som er overrarrangert og som utvikles lite i det arbeidet arrangøren nødvendigvis må ha gjort for dette produktet. Souther vil egentlig helst bruke et middelalderinstrumentarium, eller folkeinstrumenter, det hører du tydelig i «Karitas habundat». Og for å gi et eksempel på hvorledes sopranstemmen virkelig kan stå alene i kirkerommets akustikk får du «Hodie aperuit» - i få takter før et tungt arrangement med forvirrende bassrytmer sørger for at Hildegard «goes latin» for å si det i ballroom-språk. Noe av arrangementene henter sin inspirasjon hos britiske folk-rockgrupper som den lettere bisarre Gryphon.

God latin?

Hva unge på dansegulvet vil forestille seg når den latinske teksten strømmer ut over dem er vanskelig for meg å forestille meg. Jeg tror neppe de vil undersøke eller gå inn i de relativt lite tilgjengelige diktene, og jeg tror heller ikke at Hildegards metaforer har noen særlig stor sjanse til å bli oppfattet av techno-generasjonen. Med bakgrunn i dette og i de utenpåklistrete arrangementene burde jeg egentlig avvise dette plateproduktet. Det gjør jeg ikke, jeg vil tvert i mot anbefale Vision som inngangsport til en musikkultur og en tankerikdom altfor få i vår verden noensinne får kontakt med. Kjøp deg til et lite stykke av Hildegards visdom, om enn det er i form av Vision!

Hildegard von Bingen:

Vision

EMI Angel 7243 5 55246

BT: GOD LATIN: Hildegard von Bingen er en fascinerende middelalderskikkelse. Nå kan du danse til musikken hennes.


[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Zone | Kultur | Opinion ]