![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Jeg vaser rundt i trehusbebyggelsen på Rodeløkka. Strøket får «pittoresk» til å høres ut som et understatement; «tidshull» er mer passende. Jeg går litt på måfå, noen minutter for sent ute. Akkurat når jeg blir redd jeg har overvurdert stedsansen min ser jeg baksiden på en synth gjennom vinduet på det nærmeste «Skomakergata»-huset. Bingo! Avtalen med Erik Øfsdal, alias Only Love From Now 1, er i boks.
Eriks fortid i mer brutale musikalske uttrykk er hørbare; Superskill vokste jo i utgangspunktet ut av punkmiljøet. Men selv om Eriks musikk er både hakket tyngre og seigere enn det meste annen Trip-hop er platen Ultrafox et godt eksempel på trenden: En blanding av techno og hip hop med sterke elementer av funk. For nostalgikerne (for innen techno er alt som er eldre enn et par år «nostalgi») dukker det opp rytmer fra Public Enemy via Madonnas «Justify My love.» Som glasur legges surrealistiske stemninger på toppen av det hele.
Stilbruddet ser ikke ut til å være noe problem for ham. «Jeg må stå på for å være sær og alternativ» forteller han, etter å ha lagt ut om hvor viktig det er å røre skikkelig rundt når man lager omelett. Tjukk i huet som jeg er tar jeg ikke metaforen, så Dr. Erik blir pedagogisk: «Folk må få rørt litt i grøten, og ikke bry seg om naboene. Slutt å syte, gjør noe!» Jeg tror jeg skjønner hva han mener. I noe fall lever han som han lærer. Ultrafox bærer preg av å være laget av en mann som gir blaffen i konvensjoner, like ned til utstyrsmanien som ofte herjer technomiljøene. Erik satser enkelt. Han har spilt inn hele platen på Žn synth og en sampler. Uten datamaskiner i det hele tatt, før det hele ble spilt inn på en firespors opptager. Nesten alt er spilt manuelt, i det han kaller en «fri flyt av greier.» Low-tech med andre ord. Det høres, men i positiv forstand: Ultrafox høres autentisk og direkte ut.
Gjør-det-selv-estetikken rimer godt med forbildene han nevner, industripionerene Throbbing Gristle. Henvist til primitivt utstyr spilte TG inn debutplaten på en bærbar kassettspiller (og kassettspillerne var jo ikke all verden på midten av syttitallet.) Med det resultatet at lydteknikere vred på knotter i årevis og forsøkte å etterligne «that Industrial sound.» Så trendsettende blir neppe Ultrafox, men allikevel; følelsen er der. Eller «feelingen,» som Erik sikkert ville sagt det. Platen er spilt inn på utstyr til ti tusen kroner. Og kontrasten mellom hans og de «stjernenes» budsjetter er slående: «Trine Rein får 500 000 for å lage en video. Gi meg fem hundre tusen og jeg skal lage revolusjon i denna byen!» Jøss, ikke bare alternativ, men samfunnsengasjert også.
Salat og narkotika
Hans kampsak for sommeren er at folk skal livnære seg på salat og kaldt vann. Og, forresten, legalisering av narkotika. Det er ingen tvil om at Dr. Eriks foreskrevne diett av grønn salat med mye feta og valnøtter kan friste, derimot er det nok mindre marked for dopliberalismen. Selv om dette har vært flittig diskutert i utlandet (også utenfor frikerkollektivene) er det tvilsomt om ideen slår an her hjemme. Erik er mer optimistisk. Hensiktene er rent idealistiske, forsikrer han: «Dop er her allerede, det er det ingenting å gjøre med. Sånn som det er nå er det feil folk som tjener penger på dopen. Det burde være staten og ikke narkomafiaen som fikk inntektene, siden det blir en masse utgifter på grunn av det.» Han dukker også inn i det klassiske liberalist-argumenter om individets frihet, og setter opp regnestykker for brukernes situasjon. Tall som «1000 kroner dagen til heroin» (har du noensinne lurt på hva som driver kriminalstatistikken?) og «tjueåringer med 40-50 000 i amfetamingjeld» høres realistiske ut. Selv er han ikke ukjent med gateprisen på hasj, men vil ikke at den oppvoksende generasjonen skal overta hans vaner. Vel, vi har jo sett hvor mye det hjelper med formaninger til hver nye generasjon mot å røyke sigaretter. Særlig fra kjederøykende foreldre.
På sporet «Very Deep» dukker det opp en Didjeridoo. Denne dæsjen av Australia er det eneste som ikke rimer helt på Ultrafox. Bruken av instrumentet har grepet om seg til en slik grad at det snart betyr det samme for «alternativ» musikk som pelsterninger for Volvo Amazon. Det er klart at didjeridooen er fascinerende, men kombinasjonen «trommemaskiner og urbefolkning» begynner å bli rimelig tynnslitt.
I tillegg til Throbbing Gristle er James Brown Ultrafox' musikalske forbilde. Erik snakker ivrig om tunge funkbeats og nevner ordet «psykedelia.» «Med en Crass-mentalitet,» skynder han seg å legge til i det sekstitallsvibbene truer. Men han er for kjærlighet, bare så det er sagt. Om da noen skulle klare å misforstå det etter å ha hørt navnet han arbeider under: «Jeg er lei av voldelig rap og drittunger som hører på Ice Cube og vil ha det likedan ute på Stovner.» Han formaner også det norske folk til å «ringe mora si og passe på familien.» (Dog er han er nøye med å understreke at «kjernefamilien er noe dritt,» så jeg får ikke hengt ham ut som nymoralist.) Jøss, er han for myke verdier også? Hva skal det bli til med rocken? Er dette mannen hvis band leverte sauehoder til politikerne?
Vi tar farvel. Dr. Erik haster av gårde mot Oslo S. Han skal ta toget til Wien for å stå på scenen sammen med Superskill. For å spre sitt kjærlighetsbudskap. Iført Hitlerbart. Altså er det håp for rock'n'roll ennå.
Only love from now 1:
Ultrafox
MAD/ Voices of Wonder
Billedtekst: REVOLUSJONÆR: Dr. Erik alias Only Love From Now 1. Kan noen gi denne mannen 500 000?
Musikken mellom
De siste årene har det utviklet seg en konvergens mellom klassisk musikk og rock. Helt ulik tidligere dagers symforock, en traurig velling som på mystisk vis mistet både den klassiske tonaliteten og rockens energi. Istedenfor dette tradisjonelle «Elvis møter Mozart» skjer dagens tilnærming på moderne grunn. Det er en naturlig forlengelse av slektskapet mellom Arne Nordheims elektroniske arbeider og dagens ambient og mellom Steve Reichs minimalisme og Kraftwerk. Selskapet All Saints Records opererer innen denne gråsonen, og presenterer seg selv på den lavtprisede samleplaten Future Perfect. CD-en inneholder tretten bidrag fra seks forskjellige navn, med Brian Eno som det definitivt mest iøyefallende.
All Saints' idŽ er å presentere musikk som hverken er klassisk, jazz, rock eller ambient. Future Perfect inneholder eksempler på alle disse musikalske forankringene; eller snarere, drivankerne. For ingen av artistene/ komponistene lar seg stivne i en musikalsk form. Fra Bill Nelsons avantgardistiske gitarrock til Brian Enos mer stemningsfulle musikk er det bare lidenskapen for musikk som er ledetråden. Hisides merkelapper og snevre båser. Brian Eno, som sammen med John Cale står for «legende»-avdelingen av All Saints, har som kjent nesten egenhendig skyldEN for hele ambient-genren. På Future Perfect presenteres tre av hans arbeider for regissøren Derek Jarman.
Lavtprisede samleplater er og blir den beste måten å utvide sin horisont uten å ofre lommeboken, og Future Perfect burde være en trygg investering for alle som er interessert i musikk, ikke genre.
Diverse Artister
Future Perfect
All Saints/ Voices of Wonder
Ikke bare for menn
Det er lett å være forutinntatt overfor en plate som denne. Så lett at man faktisk må gi den en sjanse. Traci Lords har, som burde være kjent for enhver som sneier innom «mest for menn»-hyllene på Narvesen, en fortid i den delen av filmbransjen hvor villighet er viktigere enn talent.
Altså er det duket for kjendispop av verste Samantha Fox-merke. Med dyktige produsenter som trekker i trådene bak «stjerner» uten andre egenskaper enn pene puppestell. Men neida. Bortsett fra «huh-huh; cool»-effekten er dette faktisk en svært så hederlig popplate. Ingen musikkhistorisk milepæl selvfølgelig, men desto mer dansbar. Fengende danse-techno av det litt hardere merket, og uten de mest påtrengende gaule-refrengene. Lords har nemlig fattet at hvis man ikke synger så bra, er det lurt å holde kjeft mest mulig. Når skal resten av popbransjen oppnå samme innsikt?
På plater som denne er produsentene bak alfa og omega, og det er nok dem som har klart å redde dette i land på en så elegant måte. dra inn folk fra KLF og de danske techno-trollmennene Overlords (no pun intended) måtte jo gi resultater. Særlig sistnevnte har vært med på å redde elegansen på prosjektet, så deres singel-remiks av «Control» er herved anbefalt. Med 1000 Fires kan du erte på deg både musikkpolitiet og Kvinnefronten, så hva mer kan du be om?
Traci Lords
1000 Fires
MCA
Billedtekst: TRACI LORDS: Alt dette - og feite beats også!
[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ] [ Samfunn | Zone | Kultur | Opinion ]