BOK:Original fortellerglede

Magisk realisme uten overnaturlige fenomener

I Slettenes sang er det fortellingen som er vinneren, og humoren som er effekten.

Det handler om Paddon, fortellerstemmens bestefar, som en dag bryter tvert med det livet han har levd, og tar permisjon fra sin lærerjobb. Forklaringen at han skal skrive noe. Paddon er en litt ustabil type, fiker opp ungene - tre stykker - og sin trofaste Karen ved passende anledninger, og hans ettermæle i familien fortoner seg slik at det ikke er korrekt å snakke om han. Vår forteller, Paula, har alltid vært fascinert av denne merkelige mannen som aldri klarte å skrive den boken som han gjennom et langt liv prøvde å forfatte. Som liten lover Paula sin bestefar noe som rir henne som en mare helt til Slettens sang er en realitet: «Jeg skal aldri gifte meg eller få barn, like ren og glødende som Jeanne d'Arc, jeg skal gå på universitet og lære alt det du lærte og gjøre manuskriptet om til en bok som vil bli slutten på alle bøker.»

Boken er skrevet til Paddon i form av andrepersonsformen «du», med utgangspunkt i hans manuskript, men det er så kryptisk og ubrukelig at Paula dikter sin egen historie om bestefaren. Hun legger aldri skjul på at det er hennes versjon av et annet menneskes liv som står på trykk, og fyller ut hans livshistorie med hendelser som kunne ha skjedd. Paddon tar valg som gjør livet maksimalt komplisert; ikke nok med at han slutter i jobben, første permisjonsdag møter han en kvinne som rører noe inni han:

«Hun var halvt, om ikke helt indianer…Dere var ikke fremmede for hverandre, nei, dere gjenkjente hverandre med det samme, det eneste merkelige var du aldri hadde sett denne kvinnen før, til tross for at hun alltid hadde eksistert inne i deg.»

De innleder et langt forhold, og hun innfører Paddon i indianerens historie. Blandingen av hennes historie og Paddons er en del av Nord-Amerikas historie fra dette århundret, og en snodig familiehistorie som spinner rundt Paddon. Det er ingen kronologisk fortelling, det er en herlig rotete en, som gjennom sine 250 sider tegner opp livet til dette sorte fåret som er omringet av mennesker som ikke kan akseptere frivole livnytere. Denne obskure bestefarsskikkelsen er langt på vei totalt mislykket, men har samtidig en aura rundt seg som fascinerer, tross sine mennesklige svakheter vil han ingen vondt, han slår ikke sin familie av hat, han elsker kona selv om han er utro, han slutter ikke i jobben for å gjøre de trange kårene ennå verre, han prøver bare å få noe ut av sin eksistens, noe mer enn et A4-liv.

Det er en vakker bok, men dette må ikke forstås dithen at det er en sentimental tåreperse, det er en livsbejaende bok, med humor, humor av den litt underfundige typen, aldri brautende: «Din far gikk aldri i kirken, fordi han nesten hver eneste søndag tilbragte formiddagen med å lege konsekvensene av lørdagskvelden.» Av og til beveger den seg mot det naive: «Hun var taus som stein. Enda tausere, for steiner kan jo ikke snakke.» Boken spenner over et så langt tidsrom at noen må dø, men Paula skriver ikke om døden, hun skriver om livet.

Nancy Huston er temmelig ukjent for norske lesere, men ingen nybegynner, hun har skrevet flere romaner og essays. Hun er født i Kanada, og har de siste 20 årene bodd i Frankrike, bøkene hennes er hovedsaklig blitt gitt ut på fransk, men Slettenes sang ble skrevet på engelsk.

Et tips til en vellykket vårdag: Gå til nærmeste park, sett deg med ryggen til et tre, noe leskende i den ene hånden og Slettenes sang i den andre.

Nancy Huston:

Slettenes sang

Cappelen

Oversatt av Ragnhild Eikli

Anmeldt av Morten Abrahamsen

BT: SLETTENES SANG: Vakker og livsbejaende

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Zone | Kultur | Opinion ]

Artikkel automatisk generert, 10/05-95, kl. 22.16 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.