![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Forblir filosofen filosof når han finner svar på livets store spørsmål? Avtroppende filosofiprofessor Egil A. Wyller om tanke, tro og eksistensielt alvor.
- Sokrates viser seg forbausende anvendbar i alle retninger: Her finner både logikeren og skeptikeren, både den argumentasjon- og den etikk-rettede filosof et forbilde. Det man står i fare for å overse når man slik isolerer enkelte sider ved Sokrates' praksis, er det metafysiske utgangspunktet for hele hans virksomhet. Sokrates er metafysikeren som på en indirekte måte omgås de metafysiske grunnprinsipper Gud, verden og sjelen.
- Men er ikke Sokrates med sitt «Jeg vet at jeg intet vet» en klassisk skeptiker slik bl.a. Arne Næss hevder?
- En mann som dør på sin tankes vegne, er ingen ren skeptiker. I det han dør for sin tanke, for sitt filosofiske absolutt, trer Sokrates fram som en førsterangs idealist. La oss forsøke å bestemme nærmere dette «intet» som Sokrates ikke vet. Selvsagt vet Sokrates noe, antakelig vel så mye som de fleste andre. Min tolkning er at «intet» må forstås som «ikke ett», - det Sokrates vet han ikke kan vite noe om, er det Ene, den strenge enhet, tilværelsens urgrunn. Og når man ikke vet «det éne nødvendige», for å tale med Kierkegaard, så vet man heller ikke noe annet til bunns. Ut fra denne innsikt blir Sokrates skeptiker på tankens vegne, men absoluttist på intuisjonens vegne - intuisjonen av en guddommelig enhet i tilværelsen.
- Og slik blir Sokrates, som Wyller, en kristen henolog?
- Kristen: nei - henolog: ja. «Hen» i henologi er det greske ordet for «en», og henologi betyr således enhetslære. Sokrates er henolog gjennom sin åpenhet for en enhet i tilværelsen hinsides det tanken kan gripe - slik det kommer til uttrykk i Platons sol-lignelse. Han reiser et alter «til den ukjente Gud», for å bruke Paulus' ord fra Apostlenes gjerninger, og han kunne stemt i den henologiske renessansekardinal Nicolaus Cusanus' maksime «Quia ignoro adoro», dvs. «Fordi jeg ikke vet, tilber jeg». Kristen blir han imidlertid ikke, til det er han født 500 år for tidlig. La meg forøvrig legge til at denne henologiske tolkningen av Sokrates og Platon slett ikke er mitt verk. Min pretensjon er kun å holde den rike henologiske tradisjonen ved like, - jeg er en dverg på kjempers skuldre.
- Men er ikke dette, slik Rune Slagstad har påpekt, en utelukkende før-moderne tradisjon? Er det mulig å være platonsk idealist etter Kant?
- Her skal man vokte seg så man ikke bygger på en forkortet Kant-framstilling hvor man lar hans filosofi gli over i en skjult form for anti-metafysisk positivisme. I forordet til Kritikk av den rene fornuft gis en plump og unyansert beskrivelse av den platonske fornuftsdialektikk, og i det hele tatt røpes det i dette verk en mangelfull forståelse av Platons idéskuen. Den idéverden Kant her avfolker, befolkes imidlertid på nytt i hans Kritikk av dømmekraften - riktignok ikke av vesensfylte størrelser, men av symboler. I dette siste og kanskje mest modne av Kants verker kommer dermed den klassiske platonismen tilbake for fullt, slik Hjørdis Nerheim viser i sin avhandling om Kant. Det er riktig at Kants filosofi danner en portal inn til moderne tenkning, men dette er en portal henologien går forventningsfullt gjennom. Vi blir aldri ferdig med den platonske henologi.
- Du har selv gått veien fra ikke-kristen til kristen platonisme. Hva skjer i møtet mellom platonisme og kristendom?
- Paulus forkynner den oppstandne Kristus der Sokrates hadde sitt alter «til den ukjente gud», og utfordrer slik den grunnleggende agnostisismen i den opprinnelige platonismen. De fleste vender seg i denne situasjonen bort - de tar anstøt, mens noen blir med Paulus inn i troen. Dette er livets store enten-eller: Kristus var enten en gal oppvigler eller Guds sønn, og enhver mellomposisjon, enhver humanisme som inkluderer kristendommen som ett kulturelt syn blant flere, er dermed filosofisk helt uinteressant. Tar man ikke enten-eller-utfordringen, skyver man valgsituasjonens eksistensielle alvor bort.
- På hvilken måte preger så troen filosofens virke?
- Man kan la troen bli et privat anliggende som ikke preger argumentasjonsopplegget, men da faller mye av enten-eller-holdningen bort. Luther taler om troen som et erkjennelsesorgan, og Thomas Aquinas om «troens øye». For meg som filosof har det vært viktig å filosofisk utgrunne og avklare det veldige erfaringsfelt som trer fram når man åpner troens øye, ikke minst den kvalitative verden som ligger i Bibelens ord.
- Men finnes det her et filosofisk spillerom? Hva blir forholdet mellom filosofiens kritiske og teologiens dogmatiske tanke?
- I denne sammenheng kan teologi karakteriseres som tenkende tro og filosofi som troende tanke. Den tenkende tro skal ta hele den teologiske tradisjon innover seg for å holde seg på den rette dogmatiske grunn. Det dreier seg altså om å opprettholde troens tradisjon fra Jerusalem, mens tankens tradisjon som i vår kultur kommer fra Athen langt på vei kan ignoreres. For den troende tanke er det annerledes: Den filosofiske tilnærming må med utgangspunkt i dogmene forsøke å bringe disse inn i en intellektuell, filosofisk sammenheng som gjør dem fruktbare for tanken. Ifølge ny-thomisten Maritain er dogmene «svanger med fornuft», og den troende tankes oppgave blir å undersøke og forløse denne fornuft under tilsetting av en tilstrekkelig dose attisk salt. Som kristen filosof har man dermed en forpliktelse både overfor troens Jerusalem og tankens Athen. I min egen filosofiske forskning har dette naturlig nok først og fremst ytret seg gjennom arbeid med den kristne og før-kristne henologiske tradisjon, samt Bibelen, slik det nå manifesterer seg i en 20-binds henologisk skriftserie, som er under utgivelse.
- Tjue bind henologi, - et ambisiøst prosjekt?
- Ja, med tyngdepunkt i Norge, Athen og Jerusalem er dette virkelig noe å brekke nakken på, men heldigvis har jeg et langt livs forskning å øse av. I tillegg gjenstår det å se om forlagenes økonomi og min egen helse holder løpet ut. Foreløpig går det utmerket, - de tre siste av hittil seks bind kom ut i forrige uke: to om Platon og ett moderne, dette siste knyttet til mitt hjems erfaringer under okkupasjonstiden og dens absoluttering av verdiene. Min serie skal også ta opp tanker i tiden og sette den tidløse henologi fram som en utfordring nettopp i dag.
- La oss vende tilbake til spørsmålet om tro og tanke med utgangspunkt i et sitat fra det sistnevnte bindet. I et gjenopptrykket reisebrev fra Hellas fra 1955 sier en ung og ennå ikke kristen Wyller at «Filosofiens vesen er spørsmålet, og den som finner svaret trer ut av filosofenes rekker.» Fant du ikke selv svaret 7-8 år senere da du ble kristen?
- Jo, jeg gjorde det, men i dag ser jeg noe annerledes på dette. Jeg kunne dengang trådt ut av filosofenes rekker, jeg kunne forlatt mine atenske forutsetninger, - men for meg var det mer naturlig å fortsette som filosof på kristen grunn. Innenfor rammen av det grunnleggende svar jeg hadde funnet, reiste det seg en lang rekke nye spørsmål: Jeg kunne fortsette den filosofiske spørren overfor en rik fylde av for meg nye intellektuelle erfaringsfelter, slik jeg har vært inne på tidligere i samtalen. Det at man har innsett muligheten av til enhver tid å tre ut av filosofenes rekker, gjør at man frigjøres i forhold til seg selv som spørrende filosof.
- Men blir ikke samtidig noe av det nagende alvoret i de opprinnelige spørsmålene borte?
- For den kristne finnes det grunnleggende svar som gjør at han slipper fri fra den nagende grubling, men dette utelukker ikke en seriøs, eksistensiell opptatthet av spørsmålene fra hans side. Det blir oppdagerens glede ved stadig å tre inn i nytt og ukjent land, - et land hvis realitet og eksistens dog er sikret gjennom det grunnleggende svar, og hvor den nagende angst ikke nødvendigvis er medpassasjer.
- Ville den unge Wyller vært tilfreds med det du nå sier?
- Ja, jeg tror han ville lyttet med åpent sinn og tolket det som alders visdom. Alt dengang hadde jeg sans for den kristne mulighet innenfor den filosofiske realitet, - det var bare ennå ikke min mulighet.
- Du argumenterer for at den kristne filosof må la troen få konsekvenser for hans filosofiske praksis. Vil ikke dette gå på bekostning av den filosofiske vektlegging av argumentasjon og belegg? Skal ikke nettopp filosofen være forsiktig med å presse sine meninger på andre?
- Det er grenser for hva argumenter kan bringe fram av innsikt, - en tydelig meningsmarkering er derfor høyst berettiget i filosofien. Ofte vil man se at de mest interessante innlegg i den filosofiske debatt knytter seg an til innsiktsfelter som ikke umiddelbart går opp i det allment gyldige argumentasjonsfelt. Filosofien skal ikke bare søke det som er riktig, det som stemmer og er koherent, - den må også legge an et sannhetsperspektiv.
- Riktighet og sannhet, - hva er forskjellen?
- I en diskusjon kunstkritikeren Paul Grøtvedt var oppe i, sa jeg til ham: «Du, Grøtvedt, har de beste argumentene, bare synd du ikke har rett!» Sannhet ligger på et dypere intuitivt plan enn det rent argumentasjonsmessige. Det beste er selvsagt både å ha rett og å kunne argumenterer for det, og i filosofrollen ligger det strenge krav til argumentasjonsnivå. Like fullt vil jeg hevde at den filosof som kun legger vekt på argumentasjon og belegg, står i fare for å miste saken selv av syne. Slik kan man ende opp med en sofistisk filosofi som går på tomgang.
- Rammer ikke denne sofistikk-anklagen mye moderne fagfilosofi?
- Den rammer ihvertfall den ensidige argumentasjonstekniske dreining innen mye anglo-saksisk filosofi. Hele den vitenskapeliggjøring og positivisering som ligger i den amerikanske «papers»-produksjon, er i sitt vesen mer sofistisk enn filosofisk. Vi ser den samme vitenskapeliggjøringen av filosofifaget her hjemme, og en av årsakene til dette er etter min mening filosofifagets uheldige plassering på HF-fakultetet. Filosofi krever en mer spekulativ argumentasjonsform enn den positivistiske tilnærmingsmåten som er comme-il-faut i et ellers filologisk orientert HF-miljø. Min visjon er et filosofisk institutt etablert som en selvstendig enhet som kan være en formidler mellom universitetets forskjellige fakulteter og fagfelter, mellom universitetet og samfunnet, og mellom vitenskap og kunst, kultur og kirke.
- Du har vært fagfilosof siden 1962, men neppe en typisk fagfilosof?
- Jeg mener jeg har utført et skikkelig fagfilosofisk håndverk, men jeg har ikke ønsket å begrense meg til dette feltet alene, - dertil er åndslivet utenfor filosofien alt for rikt og storslått. Der er like mye visdom å oppdage hos de store kunstnere som hos filosofene. For min alderdom vil jeg si det slik: Jeg har pliktskyldigst lest en del Husserl, men kommer ikke til å lese mer. - Hvorfor lese mer Husserl når man ikke har lest hele Dostojevskij? Her mener jeg forøvrig den amerikanske filosofen Martha Nussbaum kommer med en vesentlig korreks til sitt lands fagfilosofi. I verket Love's knowledge viser hun hvordan romanen fremmer kjærlighetens erfaringsfelt på en måte filosofien ikke makter på egenhånd. Bare da så synd at hun ikke på samme måte søker å åpne seg for Bibelens fornuftsinnsikter.
- Etter 50 år på Blindern og 33 år som filosof trekker du deg nå tilbake. Kan du avslutningvis gi din vurdering av filosofiens betydning i framtiden?
- La meg aller først korrigere deg: Jeg slutter som statsansatt filosof, men vil fortsette mitt filosofiske arbeide akkurat som før - bare med enda større frihet til å vie meg min egen produktivitet. Foruten de tre bindene i min henologiske skriftserie som kom i forrige uke, utkommer i disse uker på tysk: Henologische Perspektiven Platon-Johannes-Cusanus. Videre kommer ytterligere et tysk bind, samt de 14 gjenstående norske henologibind. Håpet mitt er at jeg får leve lenge nok til at alle disse mine fostre for sett dagens lys i form av trykkverdige manuskripter.
- Og filosofiens framtid?
- Jeg tror filosofien vil få et mektig oppsving i begynnelsen av neste årtusen. Dette at vi nå ikke bare nærmer oss et nytt århundre, men et nytt årtusen vil åpne for refleksjon, det forlanger ikke minst historiefilosofisk besinnelse. Vi lever i en skjebnetid på randen mellom tragedie og forløsning, hvor det vanlige positivistisk forankrede realitetsliv går i oppløsning og man på ny må reflektere over de klassisk metafysiske spørsmål om Gud, verden og sjelen, som mennesket er prisgitt. I tillegg melder det seg en lang rekke filosofiske problemer knyttet til moderne kommunikasjonsteknologi. Dette siste er et problemområde jeg selv har undervurdert, og jeg er svært imponert over Heidegger som så for seg slike spørsmål allerede på 50-tallet. Helt på tampen vil jeg føye til at vi alt i dag ser en økende interesse for filosofi, men samtidig advare mot å tro at utbredelsen av bøker som Sofies verden ubetinget tjener filosofiens sak.
- Det må du utdype!
- Jeg har nettopp lest Gaarders bok, og er jo fascinert av hans anretningskunst. Men for meg blir det en hovedinnvending at boken mangler det eksistensielle alvor, at selve virkelighetsbegrepet går i oppløsning. Filosofi reduseres til konversasjonsmåter og filosofihistorien til en tenkningens snarkjøpbutikk, hvor man fritt kan velge mellom ulike virkelighetsoppfatninger i den filosofiske selvbetjeningsdisken. Verket kan kun tjene filosofiens sak hvis det bidrar til at leseren går videre inn i filosofien, - på egne ben blir ikke Sofies verden annet enn det Camilla Serck-Hanssen nylig har omtalt som «filosofi light». Den samme innvending kan forøvrig rettes mot vår tids intervjumani, dette intervju innbefattet.
- Hva?!
- Filosofi dreier seg, som vi alt har vært inne på, om spørsmål, ikke svar. Et intervju derimot reduseres raskt til en «filosofi light»-aktig jakt på intervjuobjektets meninger løsrevet fra deres begrunnelse og de spørsmålstillinger som gjorde meningene filosofisk interessante. Kan et intervju vekke noen filosofisk undring? Hva frambringer egentlig et filosof-intervju annet enn noen nye samtaler rundt café-bordene? Hvor mange av Morgenbladets lesere beveger seg fra et slikt intervju til filosofens egne verker? Vel har jeg - motvillig - latt meg overtale til å stille opp til dette intervjuet, men nå er det på høy tid å la samtalen slutte.
[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ] [ Samfunn | Zone | Kultur | Opinion ]