[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Redaksjon 21:

Inderlig og patetisk

MEDIEKOMMENTAREN

JØRN MORTENSEN

Så skjer det igjen. At grensen mellom det inderlige og det radikalt patetiske problematiseres i et TV-program. Og det helt ufrivillig. Jeg ble sittende hjemme og titte på Redaksjon 21 mandag. Vel ti minutter ut i programmet begynte et innslag i dokumentars form om en gjenforening mellom to jødiske søsken som ikke hadde sett hverandre på 54 år! De ble skilt fra hverandre under flukt på vei til Sovjet under krigen, hun endte i Bergen og han i Ukraina. Gjenforeningen skjedde i Jerusalem omkranset av en iherdig kameramann med bevegelig kamera som fikk med seg alle interessante tårer og forståelige grimaser. Redaksjon 21Õs Hans Wilhelm Steinfeldt forsøkte med stor journalistisk omhu å gjøre dette til noe i retning av en «nytt politisk klima- og frigjøringsjubileumssak», men oppi all inderligheten vi seere var vitne til var det likevel noe som skurret.

Det som skurrer er den beklemmende følelsen det er å ta del i en så til de grader privat hendelse, som en gjenforening mellom to dramatiske krigsskjebner. Denne beklemmende følelsen som forteller oss at: pokker dette her trenger ikke jeg å overvære. For dessverre så trekker vår (altså seerens) voyeuristiske posisjon et patetisk slør over situasjonen vi er vitne til, et slør som trekker hele situasjonen i tvil, som om det er enda en regissert filmscene. Akkurat dŽt tror jeg ikke disse skjebnene fortjener.

Likevel tar jeg meg i å kjenne saltsmak i munnen, tørke vekk antydninger av en tåre og svelge en klump i halsen. Dette er jo en historie som hensetter oppmerksomheten mot ugjerningene mot et helt folk under 2. Verdenskrig. En historie som involverer en norsk dame og som derfor gir saken nyhetsverdi, nettopp pga. sakens «geografiske nærhet». Det er et forbasket sterkt møte vi er vitne til, et møte som gjør møtene i Siv Stubsveens «Tilgi meg» til nabohilsner på hjørnet. Og både formen og innholdet i dette NRK-produserte møtet fengsler nok i seg selv, sett i forhold til andre forsoninger i underholdningsbransjen. Akkurat her møter vi dette programmets dilemma. Hvor går grensen mellom det kvalitativt høyverdige og faktisk - inderlige - og det patetiske trivielle som Stubsveens program representerer.

Det er åpenbart at Redaksjon 21Õs mini-dokumentar har et problem. Hvis man f.eks tar for seg formen, representerer den med all sin effektive billedbruk en utpreget melodramatisk genre, med kryssklipping og nærbilder. Og hvis man tar for seg historien, representerer selvfølgelig også denne, med en gjenforening etter alle disse år, en melodramatisk genre. Hvordan skal da et slikt program kunne fri seg fra kategorien underholdning? Jeg tror det er vanskelig å finne et godt svar på det.

På sett og vis er Stubsveens Tilgi meg redeligere. Her vet man hva man får, skjebnene er ikke veldig dramatiske og programlederen selv representerer et fornøyelseselement. På sett og vis sitter man dermed igjen med et ærligere program enn Redaksjon 21Õs mini-dokumentar. Akkurat dŽt er det kanskje ikke så mange som er enig i, men det er et interessant paradoks. Umberto Eco har i litt omskrevet form sagt at et programs kvalitet bestemmes av dets evne til å formidle kulturelle verdier. Jeg vil tro mange ville være enige i at Redaksjon 21Õs mini-dokumentar kommuniserer og formidler flere slike enn Stubsveens Tilgi meg. Likevel vil jeg hevde at det ikke er mer enn såvidt.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Zone | Kultur | Opinion ]
Artikkel automatisk generert, 10/05-95, kl. 22.13 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.