Undringens pris

LARS SOLLI

Gaarder er stadig inne på dette med undring, at det å undre seg er noe fint som det gjelder å holde mye på med, for da beholder man et barnlig, åpent og spørrende sinn akkurat som alle virkelige filosofer. Akkurat som Sokrates.

Javel, Sokrates kjente seg selv, visste at han ingenting visste, og labbet rundt med sine spørsmål, sin kjærlighet til visdom, sin ironi og sine motspørsmål, for han kunne aldri gi noe svar. Det gjaldt å spørre seg fram for Sokrates; sannheten befant seg alltid for enden av en harang med spørsmål. Men jeg vil spørre: er egentlig denne figuren så forbilledlig som dannelsesideal i en moderne verden, slik Jostein Gaarder og lærebøker til «forberedende» gjerne vil ha det til? Er det f.eks. noe særlig å legge seg til med sokratisk ironi, dvs. å late som man ingenting vet, i et moderne informasjonssamfunn? Byr ikke denne virkeligheten på nok av problemer, om man ikke også skal vandre omkring som en uvitende Sokrates, med spørsmålet som eneste holdepunkt når ingen interesserer seg for spørsmål men for spørreteknikker, og svar, konkret empiri, data, meninger, målinger, kort sagt: «communication».

Jeg vet ikke. Men undrer man seg nok, begynner man kanskje åstudere filosofi, og undrer man seg enda mer tar man kanskje hovedfag i filosofi, og undrer man seg enda mer skriver man kanskje hovedfagsoppgave om Kants teoretiske filosofi, og undrer man seg enda mer, ja da begynner man selvsagt å undre seg på hvorfor man har ødelagt livet sitt med undring.

Man innser at årene har gått; at man ikke har muligheter på arbeidsmarkedet; at man ikke har ordentlige rettigheter i forhold til arbeidsmarkedsetaten; at man ikke desto mindre har en kolossal og galopperende studierente på nakken; at ingeniører, agronomer e.l. stort sett foretrekkes på filosofirelaterte områder; at det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn å skaffe seg en nyttig forbindelse i det såkalte faglige miljø; at filosofi kort og godt har en nærmest ubegripelig lav prestisje i forhold til alt som foregår i den virkelige verden i Norge, et land helt uten filosofisk dannelsestradisjon.

Dette faktum blir forkludret av det nasjonale fenomen «forberedende prøve i filosofi», som så mange nordmenn har vært igjennom. Forberedende i filosofi har på en måte skapt en forestilling om at alle folk gjennom å fullføre et tre måneders filosofikurs kan skaffe seg papir på at de har en slags klassisk dannelse. Men så å si ingen får etter et slikt kurs en gang med seg den forståelse at det på dette området ikke fins noen snarveier, eller at filosofi helst bør ses på som et slags mål i seg selv, (og ikke f.eks. som et nødvendig onde skolelærere må lide seg gjennom for å skaffe seg et høyere lønnstrinn).

I realiteten fungerer vel «forberedende» som et slags akademisk alibi rundt omkring i offentlig forvaltning og privat næringsliv. De «ordentlige» fagområdende befinner seg selvsagt innenfor feltet «human ingeneering"; et enormt teknisk- humanistisk og samfunnsvitenskapelig syndrom som spenner fra sykepleie til etikk og som er båret oppe av en slags forestilling om at «menneskeproblemet» kan løses ved hjelp av polytekniske metoder - men det kan altså være greitt med litt filosofisk legitimitet. Akkja. Jeg har snakket med folk som har tatt forberedende prøve i filosofi og som etterpå har hatt problemer med å forbinde et eneste navn med uttrykket filosofi.

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Zone | Kultur | Opinion ]

Artikkel automatisk generert, 10/05-95, kl. 22.14 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.