Sosialisme eller døden

For cubanske rockere er dette pompøse slagordet fra en revolusjon de er mektig lei av blitt virkelighet. Men snudd på hodet - de velger døden og de dør av AIDS. Langsomt selvmord, på sosialismens regning.

AV NIELS JACOB HARBITZ

Utenfor provinsbyen Pinar del Río vest på Cuba finnes et av øyas mange AIDS-sanatorier. I slike fengselsliknende institusjoner tilbringer cubanske AIDS-pasienter av alle kategorier sine siste år. Ikke overraskende har doktor og diktator Fidel Castro Ruz valgt å isolere Cubas HIV-positive og AIDS-syke i avsidesliggende interneringsleire. Hetero- og homofile, sprøytemisbrukere og prostituerte, dødssyke og tilsynelatende friske lever side om side i disse sanatoriene. Men en av gruppene finnes ikke i noen offisiell cubansk statistikk; los roqueros, rockerne, som med vitende og vilje har infisert seg selv med HIV-positivt blod. Som en potent protest mot det aldrende regimet har omtrent hundre unge menn i løpet av få år valgt å dø av AIDS fremfor å gå et langt liv i fattigdom og undertrykkelse i møte. I tillegg kommer etterhvert noen titalls koner og kjærester som mente AIDS var en pris verdt å betale for å kunne tilbringe resten av livet med sine kjøre.

Mislykket protest

Rockernes egen legende forteller at det hele begynte med at en liten gruppe av dem bestemte seg for å komme døden i møte ved aktivt å pådra seg AIDS. Der sensuren er streng går imidlertid jungeltelegrafen fort og snart var dette noe alle rockere visste om, diskuterte - og i ganske stort omfang også gjorde. De kjøpte sprøyter på øyas svartebørsmarked, fikk infisert blod av venner og injiserte seg, ganske enkelt fordi de heller ville dø enn leve. For en generasjon som aldri opplevde Cuba slik det var før revolusjonen, er dagens kommunisme meningsløs. Alt unge cubanere kjenner til er fattigdommen og nøden, frihetsberøvelsen, diskrimineringen og trakasseringen av alle avvikere. Hva kan da være mer effektfullt, tenkte rockerne, enn rent fysisk å solidarisere seg med de mest nedverdigede gruppers skjebne? Dessuten, trodde noen av dem, ville et skudd med sprøyten være en adskillig synligere protest enn et hvilket som helst annet skudd ettersom døden kom til å strekke seg over år. Andre var

ikke så opptatt av disse tingene. Som motkultur er jo rockeres protest nettopp ikke å bidra til samfunnet på noen som helst måte - ikke engang som opposisjon. Uansett - de tok feil. I dag lever rockerne avsides og ubemerket. Solidariteten finnes nok innenfor sanatorie-veggene, men budskapet - hva enn det var - når ikke ut til resten av befolkningen. Cubanere flest vet ikke engang om dem. Og de som vet, bryr seg ikke.

Kvinnene angrer

Vakthold er knapt nødvendig i disse sanatoriene. Mange av de internerte finner livet der adskillig bedre enn i sykehusene, noen lever også bedre enn de gjorde i sine egne hjem og ute blant folk, evig trakassert som rockerne fremdeles er på Cuba, om enn noe mindre systematisk enn tidligere. Viktigst er kanskje likevel at de gjennom sitt langsomme selvmord også valgte å gi fra seg den opprørske og politisk sett farlige livsgnisten de engang hadde. Rocker eller ei, fra en AIDS-pasient har man ingenting å frykte. I sanatoriene lever de sammen med sine blodsbrødre og nærmeste venner, noen av dem til og med sammen med ektefellen eller kjøresten sin. I helgene kan de dra ut for å besøke familie og andre kjente. Dessuten får de adskillig bedre mat og annet slags stell enn vanlige sykehus-pasienter, som ofte må ha med eget sengetøy og kjøpe og betale den medisinen de trenger selv. De kan vøre og gjøre som de vil og så lenge strømmen er på kan de lytte til Metallica og andre band. Homofile par får leve sammen i en form for fred og sikkerhet som ikke finnes noe annet sted på Cuba.

Om de noengang representerte en trussel, er rockerne i dag temmet og ufarliggjort. Og etterhvert som Cuba begynner å forandre seg, begynner også enkelte av dem å angre. I dette spørsmålet veier nok den latinske machismoen tungt. Bare noen ganske få av mennene er villige til å gjentenke sitt skjebnesvangre valg. De som ytrer seg, uttrykker bitterhet over hvor lite deres offer var verdt. I sin desillusjon ser de ingen resultater av sin protest og få tegn til bedring av noe som helst på Cuba. Blant alle dem som ikke sier noe kan man godt forstå likegyldigheten - de vet de skal dø uansett. Likevel, nesten alle kvinnene sier åpent at de angrer valget av sitt langsomme selvmord. Det var ikke verdt det. Det var en forhastet beslutning. Og Cuba er i endring.

Bortkastet og bortgjemt

Ettersom tiden er gått, fortoner disse drøyt hundre AIDS-ofrenes selvvalgte død seg mer og mer bortkastet, også for ofrene selv, bortgjemt som de er i et Cuba som gjerne kan våkne til et nytt og bedre liv samtidig med at den siste av AIDS-rockerne sovner stille inn. Tragedien er fullkommen ved at det nettopp var fraværet av en visjon om dette nye livet som gjorde at de valgte å dø. For så å si i samme øyeblikk som de første rockerne blandet HIV-positivt blod inn i sine egne årer og dro over hundre trosfeller med seg til å gjøre det samme, begynte konturene av et nytt og annerledes Cuba å tre frem. Mens de frøs fast sin egen historie i det øyeblikk de injiserte det HIV-positive blodet, har Cubas historie gått videre.

Og om signalene ennå er vage, og det ennå kan ta lang tid før cubanere kan nyte en annen slags frihet enn den Castro har kunnet gi dem, gir likevel det siste årets utvikling grunn til håp. For rockerne er imidlertid dette en mager trøst, uansett om de angrer eller ei. For dø skal de, og det vet de, alle som en. Så lenge de da er ved sans og samling. Etterhvert som sykdommen utvikler seg, mister imidlertid mange av dem begrep om hvem de er og hvor de er, hvorfor de er der og hva som har ført dem dit. Når deres prosjekt nørmer seg sitt mål, mister de med andre ord idÄen om hva det hele dreide seg om. Og om åndsfravøret muligens gjør det lettere å gå i døden, blir ikke den døden de i sin tid valgte i full bevissthet mindre meningsløs.

Dårlig timing

I ettertid kan man således se at timingen nok var det mest skjebnesvangre i hele denne historien. I 1985 lanserte Gorbatsjov sin glasnost-politikk som ikke bare besørget hans eget fall, men også, i løpet av få år rev den gammel-kommunistiske grunnen vekk under hele Sovjet-Unionen og resten av Øst-blokken. Cuba begynte umiddelbart å merke konsekvensene av at øyas allierte i Øst-Europa hadde mer enn nok med seg selv. Tilførselen av billig råolje og andre viktige produkter tok brått slutt. Samtidig falt kundene fra på det ene eksportmarkedet etter det andre. Men i Den Sosialistiske Internasjonale skulle Castros regime vise seg å bli det siste til å frafalle gamle idealer. Derfor holdt diktatoren masken, intensiverte sukkerproduksjonen og strammet grepet om befolkningen enda hardere enn før, først og fremst i form av ytterligere rasjonering av mat og andre nødvendige goder. Fattigdommen spredte seg ytterligere, nøden ble enda mer prekær.

Samme år ble det første tilfellet av AIDS, en mann som returnerte fra Mozambik, registrert på Cuba. Regjeringen reagerte raskt med å innføre testing av alle som hadde vørt i Afrika siden 1980. Snart ble gruppen utvidet til å omfatte alle som hadde vært der etter 1975. I dag er mer enn 14 millioner tester utført på Cuba. Målgruppene er alle som vender tilbake fra utlandet, alle som har pådratt seg seksuelt overførbare sykdommer, så å si alle gravide og alle som legges inn på sykehus eller oppsøker en klinikk.

Som i de fleste andre land ble AIDS først møtt som en trussel som kom utenfra. Senere, igjen som overalt ellers, måtte man innrømme at trusselen primært kom innenfra, om man så beholdt troen på at den først og fremst hørte til blant landets annerledes og fremmede, utskudd og avvikere. Først i tredje omgang kom erkjennelsen av at det er flere hetero- enn homofile smittebærere og at sykdommen ikke begrenser seg til avvikermiljøer av noe slag. Cuba sluttet straks å importere blod fra land med registrerte AIDS-tilfeller. I den grad man kan beskytte en befolkning 100 %, viste det seg imidlertid at hva enn Cuba gjorde ble det gjort for sent. For da disse tiltakene ble satt i verk, var det allerede for mange HIV-positive og mer enn nok HIV-positivt blod i omløp til at spredningen kunne kontrolleres. Allerede i -86 måtte man derfor åpne det første AIDS-sanatoriet.

Slutt på tålmodigheten

Senhøstes 1989 ble Berlin-muren revet. Med den falt også hele jernteppet som gjennom den kalde krigen hadde delt Europa i to - kapitalistisk i vest, kommunistisk i øst. Resten av historien er kjent. For millioner av øst-europeere var 1989 et vannskille. Årstallet fikk straks symbolsk kraft og bar i seg selv håp om et nytt og bedre liv. Den europeiske kommunismen var falt og Cuba sto plutselig alene. Castro svarte med å sverge enda hardere til kommunismen og midlertidig så derfor situasjonen mørkere ut enn noensinne. For en håndfull rockere var tålmodigheten slutt. Alt de så var et langt liv i fattigdom og undertrykkelse. De bestemte seg for å dø av AIDS. Noen sier de gjorde det fordi de var lei alle problemene som fulgte av å være rocker. For andre var valget mer desperat. De kunne ikke betale alle bøtene de var ilagt. Og for registrerte HIV-positiv strykes all gjeld. Atter andre nektet å innrømme overfor myndighetene at de var HIV-positive. Enkelte av dem har allerede utviklet og dødd av AIDS i Cubas fengsler. I den grad rockerne brød seg om politikk i det hele tatt, synes det imidlertid klart at om de hadde ventet bare noen måneder ville nok mange av dem kunnet se en lysere fremtid i møte enn den anonyme og langsomme døden som nå sakte, men sikkert er i ferd med å innhente dem.

I dag er det få som betviler at Castros dager som eneveldig diktator er talte. Fjoråret bragte en rekke innrømmelser. Økonomien er i ruiner og Castro så seg nødt til å legalisere US-dollars i et siste desperat forsøk på å skaffe handlekraftig valuta til landet. Åpenheten viste seg også på andre måter. Det er ikke lenger forbudt for cubanere å snakke med utlendinger. De første åpne demonstrasjonene fant sted i Havanas gater i august, samtidig med at tusener surret oljefat og bilringer sammen og satte ut i håp om å nå Miami, Florida, der den amerikanske drømmen for dem alltid har begynt.

Rock på liv og død

Men alt dette kom altså for sent for mange av øyas rockere. For på godt og vondt har Castro alltid tatt ungdommen dødsens alvorlig. Partitro kommunister, for eksempel blant landets imponerende skare av idretts-stjerner i verdenstoppen fikk all den støtte de kunne drømme om. Avvikerne, derimot, fikk mer juling enn de kunne tåle. Ikke minst gikk det ut over rockerne.

Deres milde opprør begynte spontant og i all uskyldighet i 1982. Hippier fra 60-tallet hadde i noen grad ryddet veien, men the Beatles og the Doors var gammelt nytt for dagens unge. Led Zeppelin ble den nye generasjonens band. Fra album-coverne lærte rockerne å kle seg som rockere, fra musikken, lyrikken og resten av kulturen å dope og injisere seg med reseptvarer de fikk tak i på det raskt voksende illegale markedet. Iron Maiden, Guns 'n' Roses, Anthrax og Megadeth fanget rockernes oppmerksomhet ettersom de brøt lydmuren i tur og orden opp gjennom annen halvdel av 80-tallet. På Cuba fikk de sine adskilte gjenger av fans som fra -84 til -88, det de syke rockerne nå minnes som glanstiden, samlet hundrevis av deltakere i Havana og andre byer. I Pinar del Río var det Las Aranas Negras - De svarte edderkoppene og XYZ. Edderkoppene var de hardeste, XYZ lyttet mer til Pink Floyd og Yes. Det hente de støtte sammen, men aldri særlig alvorlig. For hevet over uenighetene sto de alltid enige og tro om Led Zeppelins uovertrufne storhet.

Cubanske roqueros egget aldri til slagsmål, de sprayet ikke graffiti, de brant aldri et flagg og de hverken drakk eller urinerte offentlig. Alt de gjorde var å kle seg annerledes og la håret gro. Fester og økonserterø med opptak fra Radio Martí, en USA-finansiert anti-Castro-sender som har irritert diktatoren i årevis, ble holdt hjemme fordi ingen offentlige steder våget å stille sine lokaler til disposisjon. Når rockerne gikk ut surret de håret opp i sports-capene for ikke å provosere. De gjorde med andre ord ikke en katt fortred. Likevel ble de trakassert i det uendelige. Bøtelagt og banket opp, fengslet og halt ut i militørtjeneste. Rockerne ble tvunget til å ta seg selv like alvorlig som Castros regime gjorde det. Viljen til å oppgi sine idealer sank i takt med regimets stigende higen etter å ta knekken på dem. Fra å være en vond å vanskelig situasjon tilspisset det hele seg i et ondt og enkelt valg: Sosialisme eller Døden. Og for over hundre cubanske roqueros var altså valget klart.

Kanhende er nettopp dette valget det mest radikale, for ikke å si mest revolusjonøre som er hendt på Cuba siden Castros maktovertakelse i 1959. Men like lite som rockerne vil vedkjenne seg at de er barn av revolusjonen, vil Castro påta seg foreldreansvaret. For som i revolusjoner flest, finnes det ennå ikke plass for avvikere og annerledes tenkende på Cuba. Så holder i alle fall et annet gammelt slagord stikk: Revolusjonen spiser sine egne barn.

Bildetekst: CUBA 1995: Papo, HIV-positiv roquero, poserer med Stars and Stripes drapert over brystet. For tusener av cubanere er USA fremdeles det forjettede land.


[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Zone | Kultur | Opinion ]