Terror i USA

Det grufulle angrepet på administrasjonssenteret i Alfred P. Murrah-bygningen i Oklahoma City er det hittil verste utslaget av en statsfiendtlighet som har øket i styrke i årevis.

Det har vært gammelt nytt at det i USA er en langt sterkere opposisjon mot statsmakten enn i Europa. Vi kjenner alle til Dixie-romantikken i de engang konfødererte opprørsstatene i sør. Vi registrerer den giftige antiføderale retorikken også føderale politikere selv (!) benytter seg av.

Vi vet om våpenromantikken, frontierånden, survivalistene med sine «atomsikre» bunkere. Videre den demonstrative «gudfryktigheten» som får norske presteforeninger til å fremstå som toleransens absolutte høyborger.

Men sett utenfra har alt dette stort sett vært betraktet som pussigheter i den store amerikanske drømmen. Det har ikke rokket ved det amerikabildet vi har fått i arv: Et land med større biler, større veier, større byer, større filmbudsjetter og større rockemusikk.

Det er ikke det at ikke vi har sett negative sider ved USA. Men som gode sosialdemokrater og enda bedre selvspeilere har vi konsentrert vår oppmerksomhet om elementer vi ser som sentrale: Raseopptøyer, hjemløshet, borgerrettigheter, ungdomsvold. Og vi har pekt harmdirrende på en stat som utfra våre forestillinger har tedd seg passivt.

Vi fattet ikke poenget da Ronald Reagan feide Jimmy Carter ut av Det Hvite Hus i 1980. Vi har ikke fattet det mens stat etter stat har gjeninnført dødsstraffen og henretter på løpende bånd. Men det er nå likevel skjedd: 1960- og 70-årene, nederlaget i Vietnamkrigen, nederlaget i urbane områder, forslummingen, voldsspiralen har ført til en reaksjon, men ikke den vi ut fra vårt ståsted etterlyser og venter på. Tvert imot.

Mens vi - og liberale, vikende krefter i USA - i en slik situasjon hadde ropt på statlig innsats og ikke minst statlige lommebøker, ser stadig større grupper i USA staten som selve problemet.

Slik disse ser det, skulle staten nøyet seg med å få kverket de kriminelle og overlatt resten av samfunnslivet til hvite troende, de ekte bærere av de opprinelige rene, ja, puritanske amerikanske verdier

Sett derfra er den urbane oppløsningen et resultat av at føderale lommebøker har gjort det «lønnsomt å ikke jobbe» og «lønnsomt å bli alenemor». Man kan jo spørre hvorfor da disse menneskene lever i slike usle kår. Den amerikanske høyresiden har i økende grad begynt å svare at de er ubrukelige, de er svin, et cetera.

Man begynner med andre ord å frakjenne den amerikanske hverdagens tapere deres menneskeverd, man reverserer selve fundamentet for amerikansk sosialpolitikk fra Roosevelt til Johnson: Aksepten av at alle mennesker har de samme basale behov, politisk, sosialt, ja, sanitært for den sakens skyld.

Det faktum at vanskelighetene i USA bare øker, kan etter denne logikken bare være et resultat av statlig innsats for å gjøre det verst mulig. Staten ønsker alenemødre, aborter, slum, fattigdom, valutaras. Ellers kunne det jo aldri ha skjedd i verdens beste land, Guds eget land.

Å ødelegge Guds nasjon er selvsagt djevelens verk. Staten blir djevelens håndlanger og i siste instans blir bombeangrepet i Oklahoma City en hellig handling.

Vår medfølelse og sympati går i dag til ofrene og til hele USA. Så er det bare å håpe at president Bill Clinton klarer å skape forståelse for hva som kan bli konsekvensene av en fundamentalistisk avvisning av et samfunns grunnleggende regler.

Før vi ryster for mye på hodet over Amerika: Å komme trekkende med Gud og rope halleluja hver gang man foretar seg noe ulovlig er et handlingsmønster definitivt på vei inn også her hjemme.

Tror noen at Livets Ord vil se med blide øyne på for eksempel et statlig forsøk på å avvæpne predikant og krypskytter Søegaard? Vil sekten se på slik avvæpning det som et tiltak innen viltpleien eller som et livssynsbetinget angrep på Livets Ord?

lm

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Zone | Kultur | Opinion ]

Artikkel automatisk generert, 10/05-95, kl. 22.14 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.