Den ukjente Erich Kästner

Elich Kästners forfatterskap hadde en merkelig skjebne. Mens hans barne- og ungdomsbøker gjore ham verdenskjent; Emil und die Detektive (1928), Punktchen und Anton (1931), Das fliegende Klassezimmer(1933). er «Kästner for de voksne», forteller, dramatiker, essayist og filmscenarist og først og fremst lyriker lite kjent utenfor det tyskspråklige området. Unntaket er hans betydeligste episke verk - romanen Fabian. Geschichte eines Moralisten fra 193, som er oversatt til mange språk.

AV JASMINA KADRIC

Kästner flytter til Berlin som på slutten av 20- årene var Tysklands litterære sentrum. I løpet av bare fem år, dvs. mellom 1928 og 1933, ble den unge journalisten og litteraturkritikeren et ansett forfatternavn. Han utga fire diktsammlinger, romanen Fabian og seks barnebøker. Forfatterforeningen velger ham til representant i PEN-klubben. Og så kommer året 1933. Nesten hele den litterære eliten i Weimarrepublikken, blant dem Kästner, blir satt på nazi- propagandaministeren Goebbels' svarteliste. Erich Kästners, Bertold Brechts, Heinrich og Thomas Manns, Erich Marias Remarques bøker brennes på bål. De fleste forlater Hitlers Tyskland for å redde sine liv. Kästner ble - for å kunnne være øyenvitne til den mest skammelige perioden i tysk historie. Denne sin avgjørelse om å bli tematiserer han i epigrammet «Notwendige Antwort auf überflüssige Fragen» som utkom i 1948 i samlingen Kurz und bundig:

«Ich bin ein Deutscher aus Dresden in Sachsen

Mich lässt die Heimat nicht fort.

Ich bin wie ein Baum, der in Deutschland gewachsen

wenn's sein muss, in Deutschland verdorrt.

Kästner blir i Tyskland men han må tie. Nazistiske makthavere forbød ham å publisere. Kästner, som allerede var en kjent forfatter i utlandet, får sine bøker utgitt først og fremst i Sveits. Forlaget «Atrium» i Zürich utgir hans roman for barn Emil und die drei Zwillinge (1934), fortsettelsen av Emil und die Detektive og ett år senere en roman «for voksne» - Die verschwundene Miniatur oder auch Die Abenteuer eines empfindsamen FIeischermeisters. Året etter utkommer hans diktsamling Dr. Erich Kästners lyrische Hausapotheke, som illustrerer forfatterens oppfatning av lyrikken som genre med bruksverdi - Gebrauchslyrikk..

På samme forlag utgis i 1938 romanen Georg und die Zwischenfalle. Det er hans siste roman, og samtidig Kästners siste bokutgivelse før året 1943.

I 1943 fikk Kästner forbud etter ordre fra «den store Fører» å utgi bøker både i Tyskland og utlandet. Allerede våren 1945 er Kästner aktiv igjen; lyriske tekster, prosasamlinger, grunlegger av den kjente kabareten «Die kleine Freiheit» i 1950. Her arbeider han både som manusforfatter og iscenesetter av sine ungdomsromaner.

I 1956 skriver Kästner Die Schule der Diktatoren, hans utvilsomt beste dramastykke, en glimrende komedie om totale regimers manipulasjon av den enkelte og om totalitære regimers mekanismer. Dette «politiske eventyret» med sitt absurde komediespill har sitt opphav i komedietradisjonen etter Georg Buchner (Leonce og Lena 1836) og i absurdteater-klassikeren Kong Ubu fra 1896 av Alfred Jarry. Vel å merke at Kästner med satirens skarpe tone overgår sine forløpere. Dramaets ledende idé er i den ironiske konklusjonen at diktatorene forsvinner - men diktaturene forblir. Den dramatiske forvikling bygger på firkløveret - politiske konspiranter som er fullt ut klar over at deres politiske posisjon og diktaturets videre eksistens er avhengig av diktatorens liv (jo lenger, jo bedre). Derfor er det krigsministeren, statsministeren og diktatorens personlige lege i samarbeid med professoren som i all hemmelighet lager kopier av diktatoren, mennesker som er dressert til å både i utseende og oppførsel ligne ham. På denne måten er diktatoren bare en marionett i mektige «grå eminensers» hender.

Hvis diktatoren mister livet eller blir offer for et attentat, blir han av konspirantene erstattet med en ny «grå dukke» fra den hemmelige «fabrikken». Blir diktatoren «ulydig» eller selvstendig, er firkløverens oppgave å likvidere ham og deretter erstatte med en ny.

Arvtagere er ikke mangelvare. Denne diktatorenes perpetuum mobile stopper opp når diktatorens plass inntas av «kopi nr. 7» - en kamuflert revolusjonær som forsøker å fjerne den allmektige «firekløveren» gjennom statskupp. Men snart blir også han offer for den gjengse likvidasjonsmekanismen som på denne måten kvitter seg med ulydige personer i en stat hvor folkets misnøye løses ved «statlig regulert dødelighet.» I dramaets forord påpeker Kästner tekstens «kroniske aktualitet».

Nesten førti år etter dramaets urpremiere på Kammerteater (Komorni Teater ) i München er stykket aktuelt, i likhet med Bertold Brechts «dramaer som politiske parabler», de tekstene Kästner - både ideologisk og når det gjelder den dramaturgiske konsepsjonen - står i gjeld til. Også romanen Fabian, et av Kästners viktigste fortellerverk, er en særpreget kritikk av det tyske samfunnet på slutten av 20-tallet, en periode preget av dyp politisk, økonomisk og åndelig krise, som resulterte i Hitlers Tredje Rike.

Å kalle Fabian en roman er ikke helt legitimt (ogsa Kästner unngår det), især når man tenker på verkets struktur. Fabian ligner mest på dagbokopptegnelser eller på en subjektivistisk. ironisk intonert storbyreportasje. «Romanen» får leseren til å tenke på Heinrich Heines «Reisebilder» men også på Rainer Maria Rilkes Die Aufzeichnungen des Malte Laurits Brigge. Som Rilkes «romanhelt» er også Fabian en einstøing (Einzelgänger), en som betrakter et liv han ikke finner seg til rette i, en outsider, en fremmed i forgjeves søken etter meningen, som ikke finner den, og som forsøker å heve seg over den (overvinne den) med humor og ironi.

Med en rekke Kästner-selvbiografiske egenskaper skaper Kästner gjennom Fabians skikkelse den typiske representanten for «the lost generation», verdenskataklysmens vitner og deltagere, som bittert konstaterer at verden ikke har lært av historien og nå igjen «går til helvete» i likhet med enkeltmennesket som har bestemt seg for å motsette seg det kommende kaos (gjennom den individuelle handling). I en slik absurd og grotesk verden ender også Fabian på tragisk/grotesk vis: Fabian hopper i elven for å redde et barn uten å tenke på at han selv ikke kan svømme.

Fabian er et viktig bidrag til fortellerkunstens «Neue Sachlichkeit», Kästners dramakunst er på sin side også Weimarrepublikkens åndelige, økonomiske og politiske klimas resymé, synopsis.

Likevel: Kästners litterære doméne er lyrikken.Han ble av Hermann Kesten kalt for «en uhellvarslende idylliker». Og Kästner karakteriserer sine lyriske tekster som «brukslyrikk» (Gebrauchslyrik). På denne måten tildeler han sitt forfatterskap en funksjon som hans samtidige, Brecht.

Kästner var tro mot Brechts kunstoppfatning. Og både Brechts og Kästners tradisjon satte spor i Hans Magnus Enzensbergers diktning.

Kästners «Gebrauchslyrikk» er beslektet med den engelske litteraturkritikeren I. A. Richards, som i sitt hovedverk Principles of Literary Criticism fra 1924 (men også i sine andre litterærkritiske studier fra 20-tallet) påpeker nettopp poesiens funksjon som emosjonell terapi. Men akkurat i det faktum at Kästner ved sitt forfatterskap fremhever poesiens lindrende sjelesorgsfunksjon, gjør han poesien sin en bjørnetjeneste. Ved å redusere poesien utelukkende til en komponent, bidrar Kästner til oppfatningen av hans poesi som resignativ lyrikk, som den intellektuelles betroelser om - tynget av avmakt - ikke å kunne forandre verden han lever i og å bekjempe sin resignasjon ved hjelp av en passiv betrakters ironiske kommentarer.

Ironiske stikk som grenser til sarkasme er nødvendigvis ikke bare en selvforsvarsmekanisme, en mulighet til å bevare sin egen «lille frihet» i en teknokratisk verden. Som i sitt dramaeventyr om diktatorfabrikken og i Fabian retter han også i lyrikken sin kritikk mot den moderne verdens urettferdighet, dumhet og absurditet.

Kästners lyrikk forener den ironiske tonen med Heines dikts kultiverte form og det 17. århundres gatemusikeres muntlige språk (Bankelsänger) med kabaretlyrikkens tradisjon, som rundt 1900 introduseres i den tyske poesien (Arno Holz med sin samling Phantasus, 1898). Kästners kritikk gjelder småborgerskapet, menneskets fremmedgjørelse og manipulasjon i den moderne verden hvor forbruket ble menneskets eksistens' viktigste kraft, en tidsalder (periode) som Günter Grass i romanen Der Blechtrommel beskriver med tre ord «mystisk, barbarisk og kjedelig».

«Denne «barbariske Bidermeier» gjennomsyrer alle livets årer inkludert de mest intime. (diktet «Sachliche Romanze»)

Hva skyldes en slik verdens- og livsoppfatning eller kapitulasjonen overfor livet? Hva er årsak til menneskets dehumanisering, hva er grunnen til at mennesket ikke finner veien til seg selv, og dermed veien til et humant fellesskap?

Kästner finner dem i den historiske prosessen og dens pådrivere - i politiske ideologier som forvandler enkeltmennesket til en lydig nikkedukke, en ubetydelig bonde i historiens sjakkspill som ledes av makteliten. Mange av Kästners dikt illustrerer denne ideologiens forblindelse og det fatale ved alle politiske paroler. Kästner avslører den politiske manipulasjonens mekanisme og det kapitalistiske samfunnets mekanismer i sin helhet - slike engasjerte dikt og dens karakteristiske melodi minner om Heines sosialengasjerte lyrikk fra tiden da han i Paris ble kjent med Karl Marx.

Men lyrikeren Kästners sosialengasjement er fjernt fra ideologienes farve. Grunnlaget for Kästners samfunnskritikk, grunnlaget for hans «brukslyrikk» er ikke forfatterens politiske overbevisning som i tilfelle Brecht. Intet politisk program heller. Som sin Fabian svarer han på spørsmålet om sitt politiske holdepunkt følgende: «Jeg betrakter. Er det ingenting?»

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Zone | Kultur | Opinion ]

Artikkel automatisk generert, 10/05-95, kl. 22.13 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.