Parodisk vandring

Bokvennen forlag slo, i den grad det er mulig for et så lite forlag, så å si på stortromma, og utga i fjor to bøker av Robert Walser, en nesten glemt sveitser som levde fra 1878 til 1956.

Spaserturen er først og fremst en parodisk tekst og den parodierer flere skrivemåter i tillegg til seg selv og sin egen impresjonisme. Noe av det mest åpenlyse er kanskje at den parodierer den klassiske reiseromanen, ved å la reisen være en relativt kort spasertur i en liten by. Men hvis man sammenligner Spaserturen med andre reiseromanparodier, f.eks Laurence Sternes En følsom reise eller Holbergs Peder Paars, vil man se at Spaserturen har få forbindelser til klassiske reiseskildringer og antikke odysseer, og i stedet er seg selv nok. På den andre siden mangler ikke Spaserturen slektskap med andre reiseromanparodier. For eksempel har Spaserturen det samme grepet som Sternes En følsom reise, ved at vandringsmannens opplevelser overskygges og domineres av Walsers stil; en stil som kan beskrives som lett, abrupt, impresjonistisk sansev‰r, småironisk, småmorsom og småslentrende. I tillegg vekker spaserturens korthet minner i retning av HC. Andersens Fotreise som er en vandring på ca. 300 meter. Det at Walsers tekst ser ut til å være mer i slekt med andre reiseromanparodier, enn med klassiske reiseskildringer kan sikkert gi den spekulativt orienterte leser mye å tygge på. For eksempel kunne man sikkert lest fortellingens parodiske modi og status som en bekreftelse på at parodien, dvs. reiseromanparodien er blitt selvstendig og uavhengig av sitt tidligere nett av referanser.

Innenfor det parodiske bør det også nevnes at Spaserturen også er en parodi på den såkalt høye stil, borgerskapets forfinete og opphøyde uttrykksform fra begynnelsen av dette århundret. Walser parodierer denne store stilen ved å kople den sammen med små eller relativt sett lavtstående emner. Et eksempel på dette siste punktet er vandringsmannens svært aktverdige tale til noen damer han treffer og som han tror er skuespillerinner, men som viser seg å være helt vanlige unge jenter. Parodien av den såkalt høye stil er sannsynligvis gjennomført med en viss nødvendighet, og bør kanskje forstås i lys av borgerskapets fall som visstnok var særlig ubehagelig i perioden omkring 1917. Men selv om kombinasjonen av store ord og små observasjoner danner en klar og tydelig komisk kontrast synes jeg ikke denne parodien er like morsom bestandig. Dette skyldes muligens at den høye stil er en smule datert og i dag ikke så velegnet til parodi. En god parodi blir ofte god fordi den latterliggjør noe som er allment kjent og akseptert som godt eller viktig. Nærmere bestemt kan dette foregå ved at parodien synliggjør det parodierte objekts latterlige sider - som så å si ligger latent i det parodierte objekt. Problemet med tekstens høystilparodi, er at borgerskapets høye stil er lite present i dagens litterære offentlighet, og at få eller ingen kan sies å ha et nært, aktivt og ambivalent forhold til den. Den høye stil er stort sett forsvunnet, og med den, dens parodier.

Robert Musil skriver i sin bok om mannen uten egenskaper at spørsmålet «Hvem er jeg?» impliserer et stillestående subjekt og at det burde erstattes med spørsmålet Hvor er jeg? som bedre fanger inn subjektets ustadige skiftninger. Et sted i Spaserturen stiller Walser det samme spørsmålet; Hvor er jeg?, og det er et spørmål man i aller høyeste grad kan stille i forbindelse med Walsers tekst. For situeringen av det fortellende jeget er problematisk, og denne teksten må være en drøm for en narratologer som kan boltre seg i utallige perspektivskift; hvem er det som ser?, og fra hvilken synsvinkel? er spørsmål som denne teksten ikke bare innbyr til, men også fordrer. Teksten lar f.eks perspektivene veksle mellom 1. og 3. personsfortelling og narratologen kan også glede seg over ironiske prolepser, eksempler på lesertiltale og de allerede nevnte taler som er fremført med all den tilgjengelige pathos og sjelelige kraft Walser ønsket å gjøre narr av.

Bokvennen forlag har utgitt Spaserturen i en serie de har kalt «Bøker om bøker», hvor de bl.a. har noen av Lagercrantz' lesninger, Rilkes essays om Nordens litteratur og noen essays av finsk-svenske Mirjam Tuominen. Ved å plassere Walsers lille bok i denne serien inspireres man til å lese en poetikk ut av denne lille fortellingen, som i vanlig forstand vanskelig kan sies å inneholde betraktninger over skrivekunsten. Nå kunne man selvsagt hevde at «essayet er en spasertur gjennom ideer» og konkludere med Walsers Spasertur dermed er et essay, men dette blir tvungent og rart. Det finnes imidlertid Žn passasje, en tale til ligningssjefen, hvor hovedpersonen uttaler seg om spaserturers nødvendighet og fruktbarhet. Der hevder han blant annet: « spasere, (…) er en livsnødvendighet for meg. Det oppmuntrer meg og opprettholder kontakten med verden. Uten denne kontakten ville jeg ikke kunne skrive ned en eneste bokstav, ikke få til et eneste dikt på vers eller prosa. Uten spaserturer ville jeg være død…» Lest som poetikk blir denne talen en apologi for flanørens nødvendige kontakt med virkeligheten. Dermed oppstår et (muligens) interessant paradoks mellom poetikkens virkelighetsbehov og parodiens tekstlige avhengighet. Dette er imidlertid et paradoks vi lar ligge, i dag.

Robert Walser

Spaserturen

Oversatt fra tysk av Sverre Dahl

Prosastykke

Bokvennen forlag 1994

Anmeldt av Bjørn Aagenæs

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Zone | Kultur | Opinion ]

Artikkel automatisk generert, 10/05-95, kl. 22.14 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.