Dynamikkens jeg, du, vi

Gjendiktninger fra slovakisk til norsk, av slovakisk poesi, har en pirrende nyhetsgehalt i seg selv, men Stig Sæterbakken og Ivan Cicmanec har med sitt utvalg av dikt av slovaken J‡n Ondrus, Ansiktet mitt signerer jeg ikke, faktisk laget en inngang til en poesi som det er viktig å få oversatt og gjendiktet, ikke bare til norsk, fordi den er en videreutvikling av poetisk språk som sådan, og viser hvorfor det poetiske er viktig når det er nødvendig.

Det er allerede eksisterende muligheter Ondrus har brukt, det er selve det potensielle bruddet med selvfølgelig og «automatisk» tradisjonstenkning han tar i bruk, og styrken han gjør det med, villigheten han utsetter språk og virkelighet for er styrke og villighet som har ligget latent i avantgardens poetikk, og kanskje han mer enn mange andre viser hvor riktig og korrekt bruddet er, hvor riktig bruddet kan være som en estetisk reaksjon mot en tilsynelatende realitet - om vi holder fast på bildet av samtiden han skrev i, om vi ser et motiv i den politiske situasjonen realitetene og menneskene rundt ham befant seg i. Dette gir et beleilig påskudd til å trekke en linje bakover til Kafka, fordi han som Ondrus bedriver en indirekte kommentar til samtid på litteraturens egne premisser, han utsetter litteraturen for litteraturens egne samtidige premisser med konsekvens og «nøvendig» mangel på nåde. Hos Ondrus er det et kalkulert og til tider kjølig engasjement som likevel er modulert som henvendelse, og som desto bedre legger åpent selve det nådeløse - som nødvendighet. Det, som blir tydelig er også en nesten sado-masochistisk dimensjon, en mozartsk og diabolsk lystighet som er lokalt betinget, om vi regner Mozart, Kafka og Ondrus innenfor et større levende (og avdød) habsburgsk kulturdomŽne, for ikke å si: kulturtone. Det er en tradisjon med en sårbarhet som er seg bevisst sine sår og som både dykker ned i dem og løfter seg over dem i parodi og avstand.

Det låter logisk og psykologisk umulig, men hva bruker vi ellers den musikalske og poetiske parafrasen til? Og hva er det egentlig som skyver den fremover og gir den en variasjon i dynamikk, hva er det som nødvendiggjør dynamikk, rent bortsett fra vårt nåtidige patalogiske behov for raffinement? En nærmest logisk-historisk basert nødvendighet? Sitat Ondrus:

Asken er din, utlevd, / og det er plass til deg i ditt eget fotspor.

Dette kan leses som en selvutslettende kommentar, spesielt når vi vet at det er tatt fra diktet «Auschwitzaske». Undertittelen i Øyvind Bergs diktbok, Et foranskutt lyn, lyder Enola Gay, Jeg, et anagram som baklengs blir: Gej, Yag alone. Og når vi kommer i hug at Enola Gay var navnet på flyet som slapp bomben over Hiroshima utvides både Ondrus' tekst og tekstens nedslagsfelt (!), og dessuten den immanente «politikken» i Ondrus' poetikk.Vi kan binde sammen etterkrigstidens Slovakia, Norge og Japan, vi kan oppleve dem som gjensidig relevante og dessuten delvis sprenge en tilsynelatende poetisk hermetikk, et begrep som ofte blir brukt for å peke mot en innestengt og utilgjengelig subjektivisme. Og fordi den historiske parafrasen er så lite brukt hos Ondrus - i det utvalget Stig Sæterbakken og Ivan Cicmanec har gjendiktet til norsk - kunne vi ha lest en forsert og selvbeskyttende hermetisk skrivemåte ut av poesien hans. Men det virker mer sannsynlig at Ondrus har poengtert sin poesis begrensninger i den politiske og kulturelle situasjonen han skrev i, samtidig som han anerkjenner poesiens begrensning generelt, slik han opplever den som poet.

Etterkrigssemantikk, slik poeter som Ondrus, Øyvind Berg, Paul Celan m.fl. opplever og ser og hører den, må uunngåelig bli dirigert av en selvbevisshet formet i aske, et «jeg» som vibrerer og puster i aske, og det er viktig å inkludere synet og hørselen i lesningen om vi skal kunne følge disse skribentene nedover og innover i materien - de gir lesningen en større totalitet enn tradisjonelle genrer tillater, de tillater samtidig et adskillig større «jeg» å operere. Dessuten holder de seg innenfor sin tids spesifikke situasjon, det eksisterer ikke hos noen av dem tendenser mot lettvint nostalgi, mot romantisert pastorale, mot «unødvendighet». Ondrus benytter seg ofte av et lengre format enn det vi opplever hos andre nyere poeter. I sitt (utvendig sett) hermetiske rom bedriver han blant annet lengre besvergende sekvenser, blokker av skrift som utfordrer neste strofe til å fortsette og forlenge intensiteten, og det er en velmodulert intensitet Sæterbakken og Cicmanec har lykkes i å videreformidle fra slovakisk til norsk, de viser frem et poetisk jeg med en høyt utviklet bevisshet, en bevissthet som samtidig er vital, som makter å opprettholde en variert dynamikk og som også tør å kommentere selve dynamikken. Og om vi tenker oss et slektskap mellom språk og musikk kan vi se det i selve intensiteten, i måten dynamikken organiseres på, i måten den varieres og fraseres. Ondrus kan utvikle nettopp dette ved å bruke det lange formatet, som i diktkomposisjonen I galletilstand, som boken har et lengre utdrag fra. Her kan vi lese ut noe som ikke står der, hungeren, som driv- er teksten fremover, teksten som beskriver hungeren som ikke står der, ikke kan stå der og som teksten ikke kan klare seg uten, som sørger for at teksten unndrar seg selvfølgel- ighet og drepende automatikk, og dette til tross for at Ondrus benytter seg av repetisjon- er i ord og bilder, og som sørger for at den tilsynelatende hermetiske tilstanden i teksten aldri blir statisk og stillestående, som sørger for at repetisjonene for hver nye repetisjon oppnår en høyere temperatur, men samtidig en temperatur som Ondrus alltid holder i tømme og aldri slipper løs i en kakafonisk tungetale, som er en blindvei enkelte av hans surrealistiske forgjengere gikk seg vill i. Hos Ondrus er det latent og åpen villskap, og det er kontroll over den, det er insekter og etymolog side om side: insektet som forsøker å presse seg ut av teksten (og semantikken) og etymologen som presser den ned med en nål. Dette hentyder til en dobbelt situasjon vi også finner hos Kafka, der selve perspektivet hos den observerende presser seg mot en ekstra-menneskelig dimensjon i psyken. Dette er noe Kafka skrev seg inn mot, et slags latent dyrisk element, og dette er noe vi i ettertid, etter Auschwitz og Hiroshima, lever i forlengelsen avet realisert element av dyriskhet som også måtte få poetiske konsekvenser, som måtte få konsekvenser for vårt eget «jeg», som måtte nødvendigvis utvide det. Spørsmålet er om vi skal involvere dyrene - i dette dyriske. Katastrofen som Kafka med sin fine nese lå i forkant av ser vi (og Ondrus) bakover mot, en katastrofe av multippel karakter, som kanskje mer enn noe sted burde slå ut og vise seg i det poetiske språket, som mer enn noe annet sted burde få konsekvenser, og som også gjort nettopp dŽt, hos enkelte skrivende. Noe som har skjedd i poetisk forstand er at «dyrisk» hos Kafka og «dyrisk» hos Ondrus m.fl. impliserer ulike kategorier. Hos Kafka mest relatert til individ og frihet; hos Ondrus m.fl. til hvilken frihet vi som individer beveger oss og tråkker rundt i. Det er visst aske i den også.

J‡n Ondrus:

Ansiktet mitt signerer jeg ikke

I gjendiktning ved Stig Sæterbakken og Ivan Cicmanec

Cappelen 1995

Anmeldt av Kurt Sweeney

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Zone | Kultur | Opinion ]

Artikkel automatisk generert, 10/05-95, kl. 22.14 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.