Fundamentalismen - vår totalitære fristelse

Filosofen Bernard- Henri Levy har igjen kastet seg inn i samtidsproblemene, nå omkring den islamske fundamentalismen.

Hans nye bok beveger seg innen samme problemfelt. Idealisme kan være ødeleggende. Hvordan oppstår så den farlige renheten? Problemet med dagens fundamentalisme, sier han, er at islam til forskjell fra de to andre åpenbaringsreligionene, ikke har noen lære om arvesvnden. Det er årsaken til at den så lett havner i agressiv fundamentalisme. Det er et like uventet som tankevekkende innspill. Arvesynd er her overført som samfunnsfilosofisk begrep. Det forteller at alt menneskelig er underlagt relativitet, mens det totalitære oppstår ved retningers krav om å ha funnet den fulle og rene sannhet.

Dette er en fristelse som rammer både religiøse og politiske ytringer. Når de er kommet til den tro at de har fullkomment rett, slik som muslimske fundamentalister eller før dem leninister, maoister og polpotister, så finner de i sin idealisme det både godt og riktig å eliminere dem som tenker annerledes. Disse må enten reformeres eller dø. Siden de selv er «uten synd» og representerer det endelige gode, blir motstanderen identifisert med det onde, selve synden, enten den kalles «satan» eller «klassefienden». Det blir en velgjerning å utrydde oposisionen.

Arvesynden redder oss. Det er i og for seg ingen original filosofisk erkjennelse som Levy presenterer for oss, men han gir en gammel innsikt ny drakt. Dogmet om arvesynden, som vi finner både i mosaisk og kristen tro, forteller oss at alt menneskelig nødvendigvis er mangelfullt. Vi når aldri det fullkomne, hverken som individer eller som samfunnsbyggere. «Den gamle Adam» dukker alltid opp i en eller annen forkledning. Selv demokratiet er såre skrøpelig. Men det er bedre enn alle andre styreformer, for det gir anledning til å skifte ut ledere, når makten begynner å korrumpere.

Erkjenner man den menneskelige utilstrekkelighet, er det umulig å kreve at en har funnet den siste og absolutte sannhet som alle skal bøye seq for. Arvesynden forteller at kritikeren nok kan ha rett, likesom kritikk av kritikeren sannsynligvis har noe for seg. Når dogmet om arvesynden ignoreres, får vi de totalitære utglidninger. Lenin, Mao, Pol Pot og Khomeiny hevdet alle at de hadde fått seg åpenbart det endelige og fullstendige svar På menneskehetens problemer. Om noen motsatte seg gjennomføringen, eller tillot seg å tvile, måtte de fjernes. Disse anførere var ikke drevet av ondskap, tvert om. De var idealister, men «renheten» gjorde dem til massemordere.

Fudamentalismen krever en fiende for å rettferdiggjøre det totalitære grep. For Hitler var det jødene, for Lenin kapitalistene og for Khomeiny Vesten eller USA. Siden det lovede paradis unndrar seg, fastholdes et utopisk løfte om en strålende fremtid så snart fienden er nedkjempet. Tvileren blir forræder. Å være «antisosialist» er fortsatt en forbrytelse i dagens Kina.

Læren om arvesynden blir en forutsetning for demokratiet. Men påstår ikke kristendommen også at den nettopp representerer sannheten, den siste og absolutte? Men samtidig sier den at denne sannhet er guddommelig, det vil si at den forvaltes av Gud. Mennesket derimot kan bare stykkevis erkjenne den og praktisere den. Men sannheten er en rettesnor, en veiledning som strekker oss mot seg. Uten en slik norm ville alt være like sant, det vil si relativt. Vi ville havne i kaos. Kristendommen gir basis for pluralisme uten kaos.

Kirken har ikke alltid visst å ta arvesynden alvorlig. Til tider er «kjettere» blitt forfulgt. og diverse paver ville diktere keiserne. I den sosiale ramme har den kristne tro dog i hovedsak praktisert pluralismen, ut fra det pregnante påbud fra Jesus: si Gud hva Guds er og keiseren hva keiserens er. Med andre ord må det ikke gis religiøst baserte forordninger for samfunnslivet.

Her har vi islams svakhet. Koranen er like meget en samfunnsplan som en religionslære. Det er lett å forveksle religion og politikk. Når Iran tillater seg å dømme et annet lands statsborger til døden pga en bok, og lover 20 mill. kr. i dusør for mordet, er regimet blitt en totalitær trussel mot verdenssamfunnet. og giften sprer seg. I Algerie er det fundamentalistenes fremste fryd å myrde intellektuelle, det vil si fritenkere.

Men islam har også motkrefter. Det er nyttig å minne om at i Bosnia er det muslimene som representerer pluralismen, mens det er serberne som heller til fundamentalisme giennom sitt krav om etnisk renhet. Serbernes hat var i første rekke rettet mot den bosniske kulturen med dens europeiske allsidighet. Noe av det første som ble utbombet var Sarajevos bibliotek. Levy gjør oppmerksom på det paradoks at regimer som Syria og Libya ikke støtter muslimene i Bosnia, men tvert om Karadzic. For de har fundamentalismen felles. For islamske fundamentalister er muslimenes pluralisme i Bosnia foraktelig.

I Tyrkia er skillet kirke- stat gjennomført. Men det er plagsomt å notere at intet muslimsk land ennå har utviklet klart demokratiske styreformer. Det var Bosnias ambisjon, men den ble stanset av serberne. Så det er en oppgave for de demokratiske nasjonene å demme opp for den nye fundamentalismen, akkurat som de klarte å demme opp for kommunismen og bryte den ned. Faren er beslektet.

Levy er nokså pessimistisk overfor fremtiden. Han ser mer av oppløsningstendenser i vårt Europa enn samling om verdier og vilje til å stå opp for dem - f. eks. i Bosnia. Vi opplever snarere selvopptatt nasjonalisme fremfor det nødvendige fellesskap, synes han. Også derfor er boken en vekker. I løpet av de neste to år - med tanke på EUs nye korsvei - vil vi få beskjed om hans pessimisme er begrunnet.

Bernard- Henri Levy:

La purete dangereuse

Grasset

Anmeldt av Frank Bjerkholt

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Zone | Kultur | Opinion ]

Artikkel automatisk generert, 10/05-95, kl. 22.14 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.