![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Med sine sterke kvinneportretter og sine spesielle livshistorier som til sammen uttrykker hovednervene i den afroamerikanske og kvinnelige identiteten både på godt og vondt, har Toni Morrison skrevet seg inn i det øverste sjiktet, der Nobelprisen også når frem i blant. Først etter at hun fikk den i 1993, kom debutromanen De blåeste øyne på norsk, og i år kommer hennes andre roman, Sula, fra 1973.Som alltid hos Toni Morrison er karaktertegningene frodige, med sterke jenter som har måttet tråkle seg gjennom kronglete livsløp. Romanen bygges opp av et stort antall slike livshistorier, bundet sammen av vennskapet mellom jentene Nel og Sula. Vi møter Nels mor Helene, som er datter av en kreolsk hore og har etablert seg så langt vekk fra henne som hun kunne, i et så småborgelig hjem det er mulig å skaffe seg for en svart kvinne på begynnelsen av århundret i Ohio. Vi møter Sulas mormor Eva, som ble forlatt av sin mann, alene med tre barn og tre neper og ellers ingenting å få livet til å gå videre med. Eva, som selv forlot barna sine i halvannet år og vendte tilbake med bare ett ben - ryktene sier hun kappet av det andre for å få penger på forsikringen. Og vi møter Evas datter Hannah, som låner alle mennene på stedet til egnet formål der det måtte passe, og ender opp som et levende bål som løper skrikende gjennom byen mens datteren ser på. Og midt i dette altså, to jenter som går fra barndom til voksne sammen, og som til tross for at de begge skuffer og sårer den andre, alltid kommer til å savne hverandre inderlig, uten riktig å skjønne det.
Romanens første halvdel inneholder kapitlene 1919, 1920, 1921, 1922, 1923 og 1927, og slik defineres nåtidsplanet i handlingen. Morrisons fortellerteknikk i Sula innebærer fokusering på enkelte scener, beskrivelser av spesielle dager eller korte tidsrom, men med en mengde oppsummerende tilbakeblikk og en iterativ handlingspresentasjon, slik at et kapittel kan presentere en karakter eller tre generasjoners livshistorier. Til sammen utgjør disse skildringene en ambivalent men likevel tydelig hyllest av livet i Bottom, et typisk «niggersamfunn» i en tid da verdenskrigen var over og sammenbruddet i 1929 ennå var uventet.
Bottom er det betegnende navnet på bydelen der de svarte holder til, betegnende av sosiale, ikke fysiske grunner. Bottom ligger på toppen av åssiden, der jorden er skrinnest og været hardest. Navnet stammer fra da den første frisatte slaven slo seg ned der, på det jordstykket den tidligere eieren hadde lovet ham sammen med friheten, som han på fleip påsto var bunnen av himmelen, og det beste stedet å slå seg ned. Og i dette tiåret romanens første del tar for seg domineres av det fargerike og selvbevisste i det hardføre samfunnet, med de to jentenes blikk på verden som et viktig ledd i formidlingen. Bare det faktum at guttene er skjønne er nok til at et varmt slør legger seg over den harde hverdagen.
I andre del som dekker perioden 1937-65 er det ikke lenger noen 12-åringer å fornemme gjennom, de blir eldre, sviker og sviktes av hverandre, og mange av det lille samfunnets mindre idylliske sider kommer også opp til overflaten. Viktigst blir Sulas kamp mot alle i sin iver etter å finne sin egen måte å leve på, en måte som ødelegger Nels ekteskap, men samler Bottom for en stund i en felles fordømmelse av Sula. Og motsetningen mellom Sulas tese om at helvete er det som varer evig, og Nels om at helvete er når noe brått forandres.
Så mange livsløp, så mange skjebner og så mange år i en såpass liten tekst (160 ekstra smale sider), gjør at den ikke rekker å gripe langvarig fatt i leseren. Teknikken med å presentere opp til flere livsløp i ett enkelt kapittel, krever i større grad enn i denne teksten, et samlende nivå, en linje eller en rekke med punkter der sjebnene krysser hverandre, nesten streifer hverandre, innvirker på hverandre. Bare i ett kapittel i Sula får man den sterke følelsen av at ingen av de sprikende livsløpene er tilfeldige, fantasifulle innfall fra forfatterens side. Kapittelet der det sterke vennskapet mellom Sula og Nel presenteres første gang, der de tolv år gamle får en dyster hemmelighet å dele mellom seg i tillegg til alt det andre som binder dem sammen.
Det er dagen da kvikksølvfølelsen i de spinkle jentekroppene kulminerer. I en beskrivelse av jentenes vandring mot iskrembaren, fornemmer vi blikkene, stemmene og duftene fra «alle de skjønne guttene» som sitter på sine bakovervippede stoler og titter, gjennom de yre jentungenes blikk og neser. Morrison skriver sammen den våknende seksualiteten, løsrivelsen fra mor og den plutselige følelsen av å være overgitt seg selv i en femten siders tekst, som ender med at de i vilter lek kaster en liten gutt i elven, og forbauset ser at han ikke kommer opp igjen. Men det smertefulle fellesskapet denne hemmeligheten skaper mellom jentene blir det gjort lite ut av, både på handlingsplanet og andre meningsskapende nivåer i teksten. Og det ambivalente i reaksjonene deres, det ambivalente som preger både karakterene i romanen og fortellerens utlevering av dem, kunne det vært gjort mye mer ut av. Både smerten og de facinerende personlighetene man både dras mot og frastøtes av har jo Toni Morrison gjort det maksimale ut av i senere verk, som går flere ganger utenpå dette. Men Sula er et verk som hadde vekket interessen dersom det var begynnelsen av bekjentskapet med Morrison, og som innblikk i forfatterskapets utvikling ikke er mindre interessant.
Toni Morrison:
Sula
Oversatt av Mona Lange
Aschehoug 1995
Anmeldt av
Erle M. Stokke
[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ] [ Samfunn | Zone | Kultur | Opinion ]