Størknet raseblod

Easy doesn't.

Svarte Betty tar sitt utgangspunkt i en diger hai av et kvinnfolk som vår helt (?) Easy Rawlins blir overtalt til å finne frem til. For hun er forsvunnet, og han trenger de hundredollarsedlene man stikker i neven hans. Blodsporet etter Bettys bror gjør at han skjerper detektivsansene sine i den grad han faktisk er i stand til noe slikt, og vi skal altså til en verden der en svarts liv ikke har stort annen verdi enn den at du jo alltids kan avreagere ved å ta livet av vedkommende.

Easy Rawlins har mindre enn to hundre dollar i banken; han spiser bønner og ris til middag tre dager i uken. Han spiser det sammen med jentungen Feather og unggutten Jesus som ikke har ytret et eneste ord på de tretten årene Rawlins har kjent ham. Noe som for så vidt hadde vært praktisk for forfatteren om han eventuelt sulle falt for den vanlige fristelsen i krim-bøkenes verden - nemlig den å la historien fortelles gjennom mer enn nitti prosent dialog. Det skjer ikke her i Svarte Betty, for her er det «viktige» budskapet dette: «Fattige er alltid rede til å dø. Vi regner alltid med at det finnes en eller annen som vil drepe oss. Det var derfor jeg ikke stusset over at en hvit mann trakk våpen da han så at det kom en neger. Det er sånn det er i Amerika.»

Og gjennom en mengde småbiter av noen betraktninger blir etterhvert Easy Rawlins verdensbilde klart for oss. Her har vi ham på vei nordover: «Kjøreturen gikk gjennom et monotont landskap med enetasjes hus, bortsett fra en og annen kontorbygning og noen palmer. Himmelen var full av smog, grå overalt, med en stadig dypere bruntone langs horisonten. Hvis jeg trakk pusten dypt, følte jeg skarp smerte nederst i lungene. Men det var bare godt.»

Etterhvert som jakten på Svarte Betty ubønnhørlig nærmer seg sin avslutning - det er jo en krim-bok - skal vi innom fengselscellen sammen med Rawlins; vi skal få med oss hans forhold til eiendomsspekulasjoner og til situasjoner som f.eks. å treffe på Terry: «Terry var på kjøkkenet. Hele bakhodet var skutt av ham. På seg hadde han den samme sorte dongeribuksen som han hadde hatt da han slo meg ned… Terry lå på ryggen med hodet sidelengs. Hjernen hans lå som en aura bortover gulvet. Skuldrene og brystet var tilsølt med mørkt blod. Øynene var vidåpne, og munnen gapte. han så ut som om han hadde prøvd å trekke pusten en eneste gang til før det var over.»

Rawlins kommer ikke særlig lett til resultater i sin etterforsking av Bettys forsvinningsnummer: På side 194 vet han bare at hun er vekk og at han bare finner trøbbel overalt hvor han leter etter henne. Han har litt trøbbel med å se helt klinisk på saken også, rett og slett fordi han vet hvem Betty er fra den gang han måtte holde utkikk slik at Betty fikk sin timeslange omgang med «den svære, omskårne redskapen til Rufus» som Rawlins for all fremtid opplever som sin egen sex-debut: «Den var dypt rødbrun og med nesten full reisning. Den minnet meg om en elefantsnabel klar til å trompetere.»

Walter Mosley legger med andre ord ikke fingrene i mellom: Her skal du få en krim-historie som i neste øyeblikk uten videre kunne blitt en episode i en eller annen amerikanisert fjernsynsserie.

Spenningen i boken forsvinner, i hvert fall for meg, i vulgariteten dialogene oppviser, og i de mange håpløse beskrivelsene av personene i handlingen - fra horer hvis transpirasjonsbehov utelukkende kanaliseres en vei til morderen Alamo som «var en forrykt forbryter av den typen som løy og jukset og drepte.»

Det får meg til å undres over hva i himmelens sorte Guds mor en vanlig og altså ikke fullt så forrykt forbryter i Svarte Bettys verden er for slags kar. Kanskje en stabil fyr som snakker sannheten selv uten omveier, som aldri snyter noen og som bare lemlester, ikke dreper? «Easy does it», heter det i en jazzballade, men her i Mosleys Svarte Betty blir bildet av Easy Rawlins like konstruert som et krimnovelle-oppslag i Vi Menn. Styr unna, om du kan - og ikke vil vite hva presidenten der borte egentlig driver med når han ikke spiller sax.

Walter Mosley:

Svarte Betty

303 sider

Oversatt av Henning Kolstad

Cappelen

Anmeldt av Espen Mineur Sætre

BT: WALTER MOSLEY: «Er du svart, så er du svart».

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Zone | Kultur | Opinion ]

Artikkel automatisk generert, 10/05-95, kl. 22.14 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.