![[CW hjemmeside]](../../gifs/cw.gif)
ERWIN NEUTZSKY-WULFF
Hva mener en filosof om mulighetene i informasjonsamfunnet? Her skriver den danske og ofte annerledes tenkende forfatteren Erwin Neutzsky-Wulff om sine tanker om dette.
For en hel del år siden ble det i Afrika fanget et besynderlig dyr. Det hadde stereoskopisk syn, motstillte tommelfingrer og var i stand til frembringe et stort antall lyder. Det vakte naturligvis interesse og ikke lenge etter var dyret plassert i en moderne dyrehage med alle moderne bekvemmeligheter. I buret var der derfor haner når det ble sulten eller tørst og et avansert klimaanlegg sørget for at det hele tiden var en behagelig temperatur.
Ikke desto mindre tilbrakte dyret det meste av tiden med å gå opp og ned, frem og tilbake i buret og gjorde dermed dyrehavene gjester bedrøvet og en smule nervøse.
Siden da har menneske gått sin runde, frem og tilbake på ti kvadratmeter, to ganger åtte timer i døgnet. Alt ble forsøkt for å berolige dyret og her hadde ledelsen i dyrehagen stor suksess.
For hva skal mennesket gjøre i samfunnsburet?
Det avgjørende er naturligvis at det gjør noe, noe som kan fjerne tankene fra de store vidder, selvopprettholdelsen, territorialinstingter, yngledriften og hva man nå ellers kan nevne av menneskelige aktiviteter som en gang var dyrets liv, men i dets nåværende tilstand vil bli dets sikre død i form av krig og opprør.
Kunst og vitenskap er for farlig, det er som å tillate dyret å fiske etter nøkkelen til buret opphengt over dyrets hode. Det er en sikker metode for å holde på dyrets oppmerksomhet, men kan vi være sikre på at snoren holder?
Som regel fører denne muligheten til angst, en teknikk med uoverskuelig konsekvenser og vi går straks i gang med å skrive en rapport. Så går jo tiden mens vi gjør det. Derfor skriver vi rapporter i skolen og på universitetet, i barnehagen og på alderdomshjemmet.
Renholdsarbeidere går på kurs og skriver en rapport. Pedagoger skriver dem, ministre skriver dem og bortsett fra at de siste har andre til å rette skrivefeilene viser de alle den samme språklige ubehjelpsomhet, de samme tåkete prognosene og de samme blomstrende adjektiver om velferd, nye veier og demokrati. Så mange mennesker kan naturligvis ikke foreta seg noe fornuftig og meningsfullt eller ha en fornuftig mening. Så vi har funnet opp et ganske spesielt språk, et minikanselli språk som kan få våre banale ikketanker til å ta seg betydelig bedre ut.
Denne spesielle rapporten, Dybkjær-rapporten, handler om informasjon og går elegant utenom den kjensgjerning at ingen ønsker informasjon. Den dresserte apen, enten halsbåndet er hvitt eller blått, ønsker det ikke og ingen ønsker det for han. Han ønsker seg en pille så han, skjønt utilfredstilt, kan sove godt.
Og så ønsker han ikke at noen skal se ned på han fordi han ikke vet og ikke vil vite. Vi sender han på kurs og lar han skrive en rapport. Det er nå en gang med viten som med velstand, det øker heller avstanden mellom mennesker enn å forkorte den.
Nye informasjonskilder vil, uten at vi kan verge oss mot det, føre til at færre vil vite mer. Vi snakker om informasjonseksplosjonen som om det var noe nytt. I virkeligheten er den presis 550 åt gammel i år for så gammel er Gutenbergs første trykk. I 1450 kom den første bibelen som gjorde det mulig for bonden å erfare hvor lite det hadde med kirken å gjøre.
I dag er det mer tomt i bibliotekene enn i våre kirker. Eller så er de fylt med folk som skal ha den siste boken av Peter Høeg - eller skoleelver som skal skrive en rapport. For bøker er ikke til særlig nytte for de som ikke kan lese. Og hva skal vi med et tilbud om undervisning til folk som i virkeligheten bare ønsker høyere lønn? Gi de penger og spar skogene!, sier jeg og det er også den fremherskende politikk.
Hybridnettet som var den forrige gyldne fremtidsutsikt er allerede en gammel nyhet. I dag sprøyter teleselskapene daglig 1000 timer ut i snart sakt alle hjem. Ikke en av disse kanalene kunne finne på å sende noe som var mer opplysende enn Synnøve Søe.
Er jeg så informasjonspessimist?
Egentlig ikke.
Jeg har på ingen måte mistet tilliten til menneske. Jeg er bare av den overbevisning at en hver foredling av dette sære dyr nødvendigvis må finne sted på tross av og på tvers av samfunnet. Det betyr ikke at vi fromt skal avskjæres fra "cybermasturbasjon" og videovold. Det betyr bare at de mennesker som er i stand til å utnytte disse medier til selvforbedring nødvendigvis må være få og at samfunnet generelt vil være redselsfullt for dem. De realiserer de tendenser som bekymrer ekspertene. De har allikevel forlengs holdt opp med å diskutere dagens avis med naboen. For dem er the great pc ikke av avskjæring av sosiale bånd, de er skåret over for lengst. De vil finne hverandre via satellitter og over oseaner. De vil forsvinne ned i avanserte simulatorer som lærer dem mer om deres egen natur enn noe sensitivitetskurs.
Hva hjelper det fru Mortensen med elektronisk adgang til Vatikanets bibliotek?
Kanskje hun vil bruke det globale nett til å hente et manuskript eller til å få biografien til Oprah Winfrey. Gjett!
Den dresserte ape vil trykke på sin produksjonsknapp der hjemme i stedet for å gå ti blokker lengere vekk. Big deal!
Han vil aldri mer forlate sit hjem. Jammen har han da noen sinne gjort det, om bare i tankene?
![[Image map not available]](../../gifs/artmap.gif)