Grådige IT-konsulenter

Jo større et IT-prosjekt er, jo sikrere er vi på at ingen er ansvarlige for at investeringen gir de gevinster som er forespeilet. I fremste rekke står bedriftsrådgiverne og IT-konsulentene. De forsyner seg grovt av matfatet, men forsvinner stille i kulissene når det er tomt.

Rikstrygdeverket, Statens Vegvesen, Kreditkassen, UNI Storebrand og Kirke-, Undervisning- og Forskningsdept. (WINIX) har alle vist at det går an å tape hundrevis av millioner på IT-prosjekter. Fremgangsmåten de har benyttet har en rekke fellestrekk som det kan være nyttig å liste opp:

* Velrenommerte bedriftsrådgivere har vært benyttet til å utrede hvorfor IT-

investeringen skal gjennomføres.

* Omformingen fra bedriftsrådgiverens konseptuelle visjon til IT-spesifikasjoner

som grunnlag for forespørsel til potensielle leverandører er utredet av våre

beste IT-konsulent selskaper.

* Administrasjonen eller bedriftsledelsen har i god tid flagget behovet for investeringe og ofte har man sogar innbakt en betydelig reserve for uforutsette hendelser.

Begrunnelsen for investeringen er alltid krystallklar.

* Prosjektene har stor grad av kompleksitet, og valget av vesentlige løsningselementer

er ofte gjort av IT-konsulentene for å forenkle utvalgsprosessen.

* Valget av løsningsleverandør(er) skjer etter etablerte rutiner -- nok en gang ved hjelp av konsulenter.

So what! Alt er vel ivaretatt og likevel -- igjen og igjen går det galt -- skikkelig galt. Hvorfor?

I FATET

I dag betales det i dyre dommer for konsulenthjelp uten garanti for resultatet. Dette må det bli slutt på. En selger som ikke når sine salgsmål, får vanligvis betydelig mindre provisjon enn en som når sine mål. Også konsulenter -- enten de arbeider med bedrifts- eller IT-rådgiving -, må garantere resultater. En betydelig del av honoraret må bindes opp til at den planlagte gevinsten oppnås. Altfor lenge har vi akseptert å betale dyrt for feilvurderinger og dårlig håndverk. Foruten voluminøse utredninger og anbefalinger er ansvarsfraskrivelse det eneste konkrete vi får. Som leverandør av integrerte løsninger hvor kompleksiteten er stor, blir jeg stadig like overrasket over hvor lettvint konsulentene slipper unna hver gang prosjektet oppdager at spesifikasjonene er helt på jordet. Resultatet er som oftest en ubehagelig prosess hvor kunden og leverandøren må enes om en minimumsløsning fordi prosjektet ikke har midler til annet... midler som har gått med til å betale konsulenter for dårlige råd.

TVANGSTRØYER

Løsningen som velges skal som oftest ned i IT- konsulentens tvangstrøye. Alle løsninger bygger på tidligere erfaringer. IT-konsulentens erfaring blir til prosjektets tvangstrøye. Dermed er nesten alltid grunnlaget lagt for at enhver tilbudt løsning må endres, noe som igjen fører til behov for mer konsulenthjelp. Den gode og praktiske løsningen blir ofte avvist av IT-konsulenten fordi den ikke passer inn i vedkommendes idèverden. Bedre blir det ikke av at IT-konsulenten og bedriften oftest har brukt lang tid på sin utredning og sitt løsningsforslag - typisk 6-12 mndr.- mens tilbyderne overlates 30 dager på sitt tilbud. Dette fører lett til at leverandørene er ytterst forsiktige med å påta seg ansvar utover sine veldefinerte produkter. Dersom den innebygde konflikten ikke løses fullstendig under kontraktforhandlingene, blir prosjektet lidende med sprukket tidsplan og kostnadsoverskridelser.

Endringer til et ferdigsystem bør unngås. I denne enkle konstatering ligger det enorme besparelser. Selvsagt kan endringer være både nødvendige og rasjonelle, men langt hyppigere

er de roten til problemer. Det er sterkt å anbefale at bedriften vurderer å endre sine egne rutiner fremfor å endre et standardsystem. Dersom det ikke finnes et ferdigsystem for problemet, er det gode alternativet å benytte seg av modellering og prototyper som langt på vei viser det ferdige produkt før kontrakten skrives. Desverre synes det som om dagens IT-konsulenter finner det er enklere å anbefale et ferdigsystem med endringer enn et system bygd på modeller og med bruk av moderne verktøy. Man glemmer at de fleste ferdigsystemer er bygget på gammel teknologi hvor programmeringen gjennom årene har foregått som klatting av mange personer.

LEVERANDØREN

I dag er det kotyme at leverandøren får lide når prosjektet går galt. Selvsagt må leverandøren stå til ansvar for mangelfull eller feil leveranse. Statens Standardavtale er godt egnet som avtaleverk når spesifikasjonene og kravene er presise og riktige formulert. Dersom kunden i en slik situasjon lever opp til egne forpliktelser, er det utelukkende leverandøren som er å laste. Verre er det når spesifikasjonene og kravene viser seg ikke å dekke det reelle behovet. Da er Statens Standardavtale mangelfull. Dersom bedriften ikke har forståelse og regler for hvorledes slike situasjoner skal takles, utsettes prosjektteamet for ytre press og mange ubehageligheter --ubehageligheter som kunne vært unngått om konsulenten hadde gjort jobben sin. Ofte sitter leverandørene med mer erfaring enn kunden og konsulenten. I stedet for å tvinges ned i konsulentens tvangstrøye, burde man tatt hensyn til leverandørens råd.

POLITI-TULL

Løsningen ligger i å benytte seg av betalte forprosjekter fra den eller de leverandøren(e) man foretrekker - før endelig kontrakt undertegnes. Dette er en billig forsikring for at partene har gjensidig forståelse av problemene og løsningene. Da må man imidlertid ikke gjøre som Politiet (ref. forrige nummer av CW): Å kreve aksept fra leverandørene på at svarstiden skal være < 2,4 sek. før det er klart hvilken infrastruktur som skal benyttes og hvilken applikasjon som skal kjøres hvorledes. IBM gjorde helt rett ved å si nei. Å argumentere med tidspress når man avviser at IBM ikke kan være med fordi de ikke ville garantere at svartiden er patetisk. Kast IT-konsulenten og forlang pengene tilbake.

Tidspress er i det hele tatt et onde for mange IT-prosjekter. Her hviler ansvaret hos bedriftens ledelse. Bruk bare tidsfaktoren når det er strengt nødvendig.

FORVIKLINGAR

Trikset for de fleste synes å være ansvarspulverisering. Sørg for mange delbeslutninger slik at det ikke klart fremkommer hvem som har ansvaret. Og skulle du noen gang bli stilt til ansvar for dine handlinger -- gjør som Kraby og Langangen . Først krever du en kjempelønn fordi du har så stort ansvar, og deretter krever du en kjempeerstatning for tapte inntekter dersom du må stå til ansvar.

De høyeste inntektene finner du ofte hos rådgiverne -- de som alltid fraskriver seg ansvaret og som aldri er nødt til å levere iht. rådet. Statskonsult bør rette sin oppmerksomhet mot disse gruppene. Det er en interessant observasjon som gjelder store IT-prosjekter: Det er omvendt proposjonalitet mellom avstanden for ansvaret for resultatet og den gevinst de som deltar i prosjektet oppnår. Jo nærmere du er ansvaret for at det planlagte resultatet oppnås, jo mindre pris får du på de tjenestene du utfører, og minst av alle får vanligvis bedriftens egne medarbeidere som deltar i prosjektet. Men det er kanskje ikke noe nytt. De fleste generaler og rådgivere overlever sine soldater.

IT-konsulentens erfaring blir til prosjektets tvangstrøye.

SULTNE: Bedriftsrådgivere og IT-konsulenter forsynes seg grovt av matfatet og når det ikke er noe igjen i troa, forsvinner de stille.

Artikkel automatisk generert, 08/02-96, kl. 22.14 cw@oslonett.no