Spiser av lasset

Flere statlige virksomheter ha hatt særdeles god fortjeneste på salag av informasjon. Også informasjon som er innhentet i forbindelse med forvaltningsoppgaver.

Det er ikke urimelig å anta at kanskje halvparten av alle årsverk i offentlig virksomhet i Norge medgår til en eller annen form for informasjonsbehandling, dvs. nærmere 200.000 årsverk.

Den teknologiske utvikling har ført til at stadig mer av informasjonsbehandlingen kan

automatiseres. Til nå har ikke dette hatt særlig store konsekvenser for sysselsettingen i offentlig sektor -- snarere tvert imot. Ny teknologi har heller gjort det mulig for det offentlige å påta seg nye oppgaver og behandle mer informasjon. Veksten i offentlig sektor og den sterke økningen i kapasiteten til å behandle informasjon, har også ført til økt behov for utveksling av informasjon innenfor forvaltningen, og mellom forvaltningen, publikum og næringslivet.

Avhengig av kvaliteten

Kvaliteten på og kostnadene ved offentlig forvaltning og tjenesteyting er i høy grad avhengig av kvaliteten og tilgjengeligheten til forvaltningens informasjonsgrunnlag. Publikum og næringslivet er også blitt stadig mer avhengig av offentlig informasjon, f.eks. i forbindelse med kjøp og salg av eiendom og løsøre.

Det er derfor naturlig at offentlig informasjonsbehandling i de senere årene er blitt gjenstand for økende oppmerksomhet og interesse. Et betydelig antall utredninger og rapporter vitner om dette.

Det synes å være en bred enighet om at det ligger store gevinster i en mer effektiv

informasjonsbehandling. Men samtidig pekes det på flere forhold som bidrar til å redusere nytten av ny teknologi i offentlig forvaltning.

I en rapport fra Administrasjonsdepartementet i 1992 uttales det f.eks. at: «Bruk av Informasjonsteknologi (IT) preges fremdeles ofte av lav kostnadsbevissthet og høye EDB-kostnader..., lite samarbeid mellom offentlige virksomheter om utnyttelse av felles ressurser, informasjon og kompetanse, og en flora av ulike systemer som ikke kommuniserer..»

Stramme budsjetter

Gjennom utredninger, artikler og reportasjer er det dokumentert et stort behov for avklaring av flere spørsmål i forbindelse med offentlig informasjonsbehandling. Det gjelder bl.a. sikring av kvalitet på offentlige datasystemer, standardisering, organisering og distribusjon, ansvars- og oppgavefordeling mellom forvaltningsnivåene og ikke minst spørsmålet om prising av offentlig informasjon.

Mange av problemene og konfliktene omkring prising av offentlig informasjon henger sammen med at offentlige etater har forsøkt å dekke en del av kostnadene ved utvikling og drift av datasystemer som behandler slik informasjon, gjennom inntekter fra salg av informasjon. De fleste offentlige virksomheter har stramme budsjetter. Det er derfor ikke merkverdig at salg av informasjon betraktes som en interessant inntektskilde . Det er flere statlige virksomheter som har hatt en særdeles god fortjeneste på salg av informasjon, også informasjon som er innhentet i

forbindelse med utførelse av forvaltningsoppgaver.

Grunnlaget for å fastsette de priser som enkelte virksomheter har tatt, både overfor publikum og næringslivet og overfor andre offentlige organer, er imidlertid høyst diskutabelt. Et eksempel er den meget høye pris kommuner må betale Norsk Eiendomsinformasjon a/s (NEI) for hjemmelshaverinformasjon. Dette er informasjon kommunene trenger for å løse sine lovpålagte oppgaver. Staten er etter lovverket forpliktet til å overføre slik informasjon til kommunene.

Kostnadene ved EDB-overføring fra NEI, et statlig selskap, til kommunale registere er ubetydelige. Avstanden mellom pris og kostnad er imidlertid i dag så stor at det burde interessere Konkurransetilsynet.

Ingen samlet politikk

Uklarheter omkring rettigheter til offentlig informasjon og prising av informasjon, har også ført til konflikter innad i forvaltningen. Det er eksempler på at slike konflikter har forsinket og fordyret utviklingen av viktige datasystemer.

Problemstillinger og prinsipper i forbindelse med prising av offentlig informasjon har blitt drøftet i flere utredninger. I en offentlig utredning: «Statlig informasjon mot år 2000» vises det til at staten ikke har noen samlet politikk for prising av informasjon. Der uttales det bl.a.: «Dette betyr at den prising som skjer, er tilfeldig og ikke nødvendigvis rasjonell for staten som helhet».

Statskonsult fremmet i 1992 forslag til hovedprinsipper for distribuering av elektronisk informasjon. Forslaget har også relevans for andre former for distribuering av offentlig informasjon, og for informasjonsutveksling innad i forvaltningen. Blant forslagene kan nevnes:

* Informasjonsleverandøren bør ikke kreve betaling for informasjon som fremkommer som resultat av forvaltningsoppgaver.

* Rettighetsinformasjon bør være gratis og lett tilgjengelig.

* Inntekter fra elektronisk informasjon bør ikke brukes til å subsidiere forvaltningsopgaver.

Utvalg og standardavtaler

I 1993 nedsatte Administrasjonsdepartemenet et utvalg som skulle utrede prinsipper for prising av offentlig inforrnasjon. Flertallet i utvalget gikk i utredningen «Til informasjonens pris» inn for at offentlig informasjon som hovedprinsipp burde være gratis tilgjengelig for alle, og fulgte i hovedsak det forslag Statskonsult tidligere hadde fremmet.

I 1995 utarbeidet Statskonsult standardavtaler og veiledninger om elektronisk

informasjonsformidling. De er beregnet på statlige virksomheter, men vil sikkert også bli brukt i kommunene. Avtalene vil være et nyttig hjelpemiddel i arbeidet med å avklare ansvars- og oppgavefordelingen mellom offentlige etater som informasjonsleverandører, datasentraler og andre virksomheter som formidler informasjonen til sluttbrukere. Veiledningen inneholder også retningslinjer for prising av informasjon. Her heter det blant annet:

«Det forutsettes at kostnadene ved innhenting av informasjon som er nødvendig for

gjennomføring av og ivaretakelse av ordinære forvaltningsoppgaver, dekkes av bevilgninger over offentlige budsjetter.»

Et slikt prinsipp får viktige konsekvenser for prisingspolitikken.

Det innebærer i praksis at alle kostnader ved utvikling, vedlikehold og drift av datasystemer som nyttes ved innhenting, kontroll og lagring av denne type offentlig informasjon skal dekkes over offentlige budsjetter. En betydelig del av offentlig informasjon som er tilgjengelig elektronisk er nettopp innhentet på dette grunnlaget.

Retningslinjer og tiltak

Det synes å være en klar motsetning mellom de prinsipper for prising som bl.a. Statskonsult går inn for, og den praksis som følges av flere offentlige eller offentlig eide virksomheter i dag. Det er derfor grunn til å reise spølsmålet om hva Administrasjonsdepartementet og Finansdepartementet mener. Ønsker f.eks. Finansdepartementet å avskjære seg mulighetene til å la «markedet» være med og finansiere en ofte kostbar systemutvikling?

Adminstrasjonsdepartemenet varslet i en utredning høsten 1994 at det vil legge fram forslag til retningslinjer og tiltak som gjelder forvaltning og formidling av offentlig elektronisk informasjon i statsforvaltningen. Disse er ennå ikke kommet. Det er imidlertid sterkt behov for at det kommer fortgang i dette arbeidet slik at vi får klare retningslinjer for prising av offentlig informasjon.

Kvalitetssikring

Det er også nødvendig å få etablert ordninger for kvalitetssikring av all offentlig informasjon og de datasystemer som behandler denne informasjonen. Det er ikke bare den informasjon som selges som bør kunne gis et garantistempel. Generelt vil gale eller mangelfulle opplysninger i offentlige registre og dårlig fungerende datasystemer kunne få alvorlige konsekvenser for den enkelte og samfunnet. Ofte skyldes slike forhold feil og mangler i datasystemene. Og det er dessverre mange eksempler på datasystemer i offentlig virksomhet som ikke har en tilfredsstillende kvalitet.

Hovedårsaken til dette er mangler og svakheter under arbeidet med anskaffelse og utvikling, vedlikehold og drift av datasystemene.

Det er riktignok blitt iverksatt flere tiltak de senere årene for å bedre kvaliteten på offentlige datasystemer, f.eks. gjennom standardisering, bedret opplæring og veiledning m.m. Men erfaringene viser at dette ikke er til strekkelig. Det er mye som taler for at man nå bør overveie å innføre en form for sertifisering av datasystemer som nyttes i offentlig virksomhet. Det kan være sertifisering i tilknytning til utvikling, anskaffelse og installasjon supplert med kontroller av systemer under drift.

Det er naturlig at statlige myndigheter tar et initiativ til utrede opplegg og organisering av en slik sertifiseringsordning for offentlige datasystemer.

Større betydning

Offentlig informasjon og databehandling vil i fremtiden få en enda større betydning for den enkelte samfunnsborger, næringslivet og forvaltningen enn i dag. Det er behov for å avklare viktige prinsipper og forhold som gjelder bl.a. rettigheter, distribusjon, prising, organisering, sertifisering og kontroll. Det er også nødvendig at slike prinsipper og forhold sees i sammenheng og underkastes en helhetlig vurdering. Det er derfor naturlig å reise spørsmålet om ikke tiden nå er moden for at det utarbeides et forslag til en egen lov om offentlig informasjon og offentlig databehandling. KNUT ELGSAAS

Prisene til statlige virksomheter er høyst diskutable