Gammel, men god?

De første ukene av det nye året har vært preget av vemod. I Dagbladets søndagsutgave for 31. desember kunne vi lese at Arne Skouen (80) skulle gå av som journalist fra årsskiftet. Dermed har en av Norges mest glitrende penner, og store kulturpersonligheter, pensjonert seg, gått i journalistisk opplag. Selv har vi lest ham, lyttet til ham og sett filmene hans, i rundt 40 år. En av de beste skribenter norsk media har sett, både i form og innhold, genial filmregissør, en radio- og TV-debattant som fikk de andre til å virke uinteressante, en banebryter innen sosialt engasjert journalistikk.

Det hele startet med gymnastidens vikariater i Dagbladet, sportsjournalistikk, så kom krigen. Skouen dro til USA, ble pressemedarbeider ved den norske ambassaden, personlig venn med Sigrid Undset. Han fikk kontakt med mange som kom til å dominere etterkrigstidens politikk og kulturliv.

Da jeg selv gikk over fra ingeniørfaget til journalistikken, tenkte jeg med en viss misunnelse på journalistene i Dagbladet, som hadde slike folk som Arne Skouen i sin midte.

Jeg hadde hyggelige kolleger, det var ikke det. Men deres bakgrunn var ikke fullt så farverik, og deres verktøy for kommunikasjon med omverdenen ikke fullt så skarpslipte som Skouens.

Kanskje likevel best for Skouen, at vi ikke ble kolleger i Dagbladet, tenkte vi. Han var sikkert allerede mer enn nok plaget av nysgjerrige kolleger, trengte nok ingen flere til å forstyrre konsentrasjonen i ovarennet, sittende fremoverbøyd over tastaturet, i fin oppdrift på skrivekunstens vinger, ut over IBM-kulen, inn i evighetens spalter.

Så leser vi til vår forskrekkelse at ingen i Dagbladet noensinne spurte ham om noe som helst, i løpet av 51 år!

Skouen skriver i en avskjedsartikkel:

«-- for avis er nåtid. Den er så til de grader nåtid at jeg aldri har opplevd, i alle årene jeg har vært her i huset, å bli stilt et eneste nysgjerrig spørsmål om navngjetne forgjengere. Så jeg har ikke hatt problemer med å holde meg unna røret».

Vi tror ikke helt på ham, når han henfører kollegenes likegyldighet på kontoen for manisk nyhetsfokusering. Vi tror heller det er snakk om alt fra feil proritering av arbeidsdagen og fritiden -- kanskje en litt kortere ettermiddag i Tostrupkjelleren -- til misunnelse og usikkerhet i møtet med en som ikke bare kunne stave, men til og med skrive glitrende.

Og hvorfor prioriterte de slik de gjorde? Hvorfor lot de ikke nyheter være nyheter en stakket stund, hvorfor stakk de ikke heller hodet inn døra til Skouen?

Før vi generaliserer for mye, må vi ta høyde for at høyprofilmedia har en stor prosent primadonnaer i sin midte. Der kommer med andre ord misunnelsesfaktoren inn i regnestykket med full tyngde.

Jeg tror imidlertid, også etter slik korrigering, at Skouen-eksempelet avspeiler en farlig samfunnstrend; en fremmedgjøring som rammer enkeltmennesker i alle sammenhenger, og dermed også næringslivet og forvaltningen. Den resulterer mange steder i dårlig arbeidsmiljø, mye psykisk forankret sykefravær og redusert produktivitet.

Oppbrudd fra røtter, med mangel på kontakt med foreldre- og besteforeldre-generasjonen, skilsmisser, etermedia med fragmentarisk rapportering og ikkeholistisk programprofil; alt dette skaper fragmentariske og historieløse seersjeler.

I boken «The Myth of Narcissus», fra begynnelsen av 80-tallet, skildret den amerikanske sosiologen Yankelovich hvordan de urbane bymiljøene i USA fostrer stadig mer egosentrerte og historieløse mennesker. Store psykiske problemer, økende selvmordsfrekvens og rotløshet lå i kortene, mente forfatteren.

Mange mente han overdrev, ikke vi, så vi omtalte ham fyldig i media.

Nå må vi lande, og denne kommentaren må for all del ikke munne ut i en generell utviklingspessimisme. Det er ikke vår stil, til det har vi lest for mye av Albert Camus og andre eksistensialister. Og da vet vi at lykken i livet primært er et resultat av øyeblikkenes kleinkunst, opp til en selv, så lenge helsa holder.

Livet kan være herlig, dere!

Gammel, men god?

Artikkel automatisk generert, 29/01-96, kl. 12.11 cw@oslonett.no