Betaling via Internett

Man må skille mellom fålgende hovedtyper av tjenester:

 Tilgang til ordinære banktjenester, inklusive betalingsformidling,

via Internett.

 Registrering av transaksjoner med samlet fakturering og etter-

skuddsvis betaling.

 Innskudd i en Internet-bank som brukes til betaling av tjenes-

ter.

 Kobling mellom levering og betaling.

Ny kanal

Mange av «betalingssystemene» er i realiteten systemer for fakturering og etterskuddsvis betaling. Varer og tjenester leveres i første omgang på kreditt. En tjenesteyter registrerer alle betalbare transaksjoner, og krever deretter inn beløpet hos kunden. Betaling skjer her gjennom de tradisjonelle betalingssystemene, typisk post- eller bankgiro. Dette tilsvarer det Telenor gjør for teletorgtjenester og en del kortselskaper gjør på mer generell basis. Et sentralt spørsmål er hvem som skal ha kredittrisikoen i et slikt system, den som har levert tjenesten eller den som krever inn betaling. Det vil være et forhandlingsspørsmål, men jeg tror ikke at en tjeneste vil være tilstrekkelig attraktiv om innkreveren ikke påtar seg kredittrisikoen.

Konsesjon trengs

har forstått hvordan tjenestene virker og/eller ikke har brydd seg om å håndheve regelverket overfor enkelte aktører, innebærer ikke at alle andre kan drive en tilsvarende tjeneste uten konsesjon.

Banker og betalingskortselskaper kan drive slik virksomhet innenfor de konsesjoner de allerede har. De kan inngå samarbeid med andre, men må selv være den som står ansvarlig for all den kreditt som ytes. Andre, herunder nettoperatører, vil måtte ha konsesjon.

Faktureringssystemer kan kobles mot andre systemer, i praksis betalingskort eller bank. Betalingskort (unntatt debetkort) vil innebære et ekstra ledd, ved at man går gjennom et nytt faktureringssystem før man betaler. Kobling mot bankkonto forutsetter at operatøren av betalingstjenesten har fått fullmakt til å belaste konto gjennom direkte debitering (autogiro). Her er det grunn til å

spørre om sikkerheten vil være god nok, herunder om den er god

nok til at banken kan avvise påstander om uberettiget belastning av konto. Selv vil jeg ikke tillate at en relativt ukjent tjenesteyter i Internett skal få en slik tilgang til min bankkonto. Banklov- kommisjonens forslag til innstramminger i forhold til dagens rutiner for direkte debitering vil dessuten gjøre løsningen mindre attraktiv for tjenesteyter.

Sikre utveksling

Et vanskelig punkt ved all handel gjennom nett -- enten man snakker om hverdagstransaksjoner i Internett eller milliardtrans-

aksjoner i internasjonal valutahandel -- er å sikre samtidig utveksling av ytelsene. Dette er aktuelt for informasjonsprodukter som dataprogrammer, artikler, verdipapirer, valuta m.m., som kan leveres gjennom nettet. Man vil ikke gi fra seg sin vare før man

har fått betaling, og man vil ikke betale før man har fått varen. Det utvikles derfor mellommannsfunksjoner som sørger for at kjøper ikke får varen før han har betalt, og at selger ikke får penger før han har levert. Man må etablere et koblingspunkt mellom to systemer, som sikrer at transaksjonene er i orden begge steder får de slipper igjennom. Denne funksjonen er ikke underlagt en særskilt regulering.

Jeg har begrenset meg til spørsmålet om hvem som har lov til å

delta i spillet om betalingstjenester i Internett. Men det er først når spillet starter at problemene virkelig begynner.

PROFESSOR DR. JURIS OLAV TORVUND, INSTITUTT FOR RETTSINFORMATIKK

HTTP://WWW.UIO.NO/~OLAVT

SIKKERT?: Man vil ikke gi fra seg sin vare før man har fått betaling, og man vil ikke betale før man har fått varen, skriver artikkelforfatteren. (Foto: Laila B. Carlsen)