Heidrun-- Norges råeste plattform

Pumper milliarder med
enkle dataløsninger

HALTENBANKEN: 250 kilometer nordvest for Trondheim står et av Norges dyreste og mest avanserte byggverk. Heidrun-plattformen kostet 26 milliarder og pumper opp olje og gass verd 2 millioner kroner hver dag. Men på datasiden er det Nintendo-nivå - livsnerven til land er på ynkelige 256 Kbits.

Mens vi sjekker inn før helikopterturen lover Statoil-representanten oss at det er pent vær på Heidrun i dag. Men sjøfolk har et annet forhold til vær og vind, for vanlige mennesker kaller ikke storm med 45 knops vind og overskyet for "pent vær".

En time senere, svett av den trange overlevelsesdrakten og ør i hodet av dundrende rotorstøy, dumpes vi ut på helidekket og blir nesten kastet over ende. På det eksponerte helidekket får stormkastene fullt tak. Tvekrokete vakler vi ned den smale gangveien til resepsjonen i et spøkelsesaktig oransje lys som kommer fra den store flammebommen. 40 meter under, godt synlig gjennom metallristene vi går på, brøler Norskehavet og kaster skummende saltvann oppover betongunderstellet.

Vi er ankommet Heidrun, en av de nyeste og største plattformene på den norske kontinentalsokkelen. Her ute, 250 kilometer nordvest for Trondheim, eier Statoil et av de dyreste og mest avanserte byggverkene laget i Norge -- en flytende olje- og gassfabrikk til en samlet pris av 26 milliarder kroner.

200 menn og kvinner (mest menn) jobber for å produserer 230.000 fat olje og 420.000 kubikkmeter gass hver dag. Det er ikke så mye fysisk hardt arbeid, men klimaet og sikkerhetsfaktorene gjør livet strevsomt nok -- du sitter praktisk talt på toppen av en enorm bensin- og gassbombe. Sikkerheten er derfor både første, andre og tredje prioritet. Det grenser nesten til det hysteriske for utenforstående, men etter hvert ser du behovene.

Det er for eksempel totalforbud mot alkohol, lightere og alle typer radioutstyr på plattformen og du må levere alle medikamenter til sjekk hos legen. Skal du fotografere med blitz, krever det sikkerhetsklarering og gassmåler -- blitzen utløser ellers gnistsensorer og stenger automatisk ned hele produksjonen.

Samtidig lever mannskapet under harde krav til jevn produksjon. Under en driftstans står tankskip, supplybåter, helikoptre og hundrevis av mennesker stille mens avskrivningsklokken på anleggene går. Hvert sekund betyr røde tall for de tre eierselskapene.

Datamareritt

Driftskravene og plattformdrift gir også datasjefene et par nye utfordringer. Hvis du sliter med å drifte et vanlig datanett med en Novell-server og en 30-40 PCer, bør du ikke søke jobb på Heidrun. Ekstreme krav til oppetid og en lang serie dataløsninger som må kunne brukes fra de samme PC-terminalene, skaper utfordringer.

Men det er først og fremst datakommunikasjon du må slåss med. For et av Norges dyreste og mest kompliserte byggverk har bare en 256 Kbits tynn datalivsnerve inn til land. På denne linjen går all kommunikasjon -- fra Notes-post og filoverføringer til faste rapporterer og Oracle-replikeringer.

256 Kbit er bare en brøkdel av en vanlig Ethernet-forbindelse, men sjefen for administrasjonens nett, Harald Ulimoen insisterer på at han klarer seg.

-- Vi klarer oss foreløpig fordi vi har basert oss på doble sett med databaser -- et sett på landbasen i Stjørdal og et sett her ute. En vanlig klient/tjener-løsning hadde gitt for mye trafikk. Replikeringene kjøres om natten når det er lite trafikk, men vi vurderer en 2 Mbit-linje, forteller Ulimoen.

Den lave linjefarten kommer av at Heidrun slettes ikke har noen linje, data og telefontrafikk går via satelitt. Det er fysiske begrensinger i størrelsen på skålantennen som gir den lave linjefarten. Statoil vurderte å legge en fiberoptisk kabel sammen med gassrøret inn til Tjeldbergodden, men kostnadsoverslaget på rundt 100 millioner kroner avlivet raskt denne drømmen.

I tillegg til lav fart, skaper satelittforbindelsen også et annet problem. På grunn av sin svært høye bane, gir satelitten en forsinkelse, både når signalet går opp og ned. Når Novells IPX-protokoll skal sende en datapakke og få kvittering fra land betyr det fire satelitthopp, noe som tar hele 1,4 sekunder. Statoil bruker derfor mest TCP/IP.

Prosessanlegg

Olje- og gassproduksjon handler om å styre og kontrollere trykket i brønnene. Marerittet er blowout -- en ublåsning av gass eller olje som antennes. Men akkurat nå har Heidrun-folkene det motsatte problemet. Statoil pumper ned gass i Heidrun-feltet for å presse opp olje, men i de siste ukene har injeksjonsbrønnen tettet seg til.

Løsningen er å føre ned mindre sprenglandninger og "blåse" opp hullene i oljelagene. Når vi stikker innom selve borretårnet er det hektisk aktivitet -- det lange staget som førte ned sprengladningene heises opp og demonteres fortløpende med enorme hydrauliske tenger som skrur stagbitene fra hverandre.

Styring av gassinjisering og resten av produksjonen hadde vært umulig uten et avansert datasystem. Bare et datasystem klarer å sortere og omforme dataene fra de 3000 sensorene i brønner, stag, ventiler, pumper og kompressorer på Heidrun-anlegget.

Dataene går til et Simrad-designedet AIM-100 som består av 109 stykk SPC 3000 spesialdesignete 386-baserte PCer som står montert som store innstikkskort i en rack. Hver maskin tar imot data fra 100-200 sensorer, noe som krever et multitasking-operativsystem. Simrad valgte derfor Minix, en nedskalert versjon av Unix som gir stor driftssikkerhet på beskjedne maskinressurser.

-- Vi har to systemer, brann- og gassvarsling, samt nødavstengningskontroll, hvor kravene til oppetid er absolutte. Her bruker vi slave/master-parr med SPC 3000-makiner som overvåker hverandre, forteller prosessdataingeniør Jan Sund.

Også på kablingssiden har Statoil sikret seg. Hver maskin har to nettverksporter tilkoblet to parallelle nett. Systemet forsøker å bytte mellom de to nettene hvert tiende minutt og oppdager dermed feil samtidig som man er sikret oppetid. Man har brukt optiske fibernett fordi dette gir mindre fare for elektromagnetiske forstyrrelser.

Den digitale informasjonen SPC 3000-nettet generer kan hentes opp på 30 operatørterminaler spredd over plattformen, men størstedelen av overvåkingen foregår i det sentrale kontrollrommet med ni terminaler. Ved hjelp av store skjermer, spesialtastatur og store veggtavler får operatørene alarmer dersom verdier fra sensorene faller utenfor definerte grenser.

Dette genererer en datastrøm som kan måle seg med olje- og gass-produksjonen, men det er bare alarmer og hendelser som lagres i en Oracle-database. Samtidig går en del produksjonsdata til en annen Oracle-database. Disse basene kjøres på en HP 9000-server og en Compaq/Novell-server. Compaq-serveren er sikret med diskspeiling og en identisk maskin som står klar ved siden av. Men bytte av maskin er manuell -- diskene må flyttes og ekstra-maskinen må startes på vanlig måte.

Fra dette systemet genereres det en rekke automatiske rapporter, blant annet den viktige dagrapporten som summerer opp produksjonstallene fra Heidrun.

Kontor

Turen over til driftsblokken går over en smal gangbru og her får vinden fullt tak. En hånd på rekkverket, en på hjelmen og to skråstilte vernesko i stålgitteret. Men det holder ikke, et vindkast gjør det påkrevet med to hender på rekkeverket. Her må man velge og det blir hjelmen. Som en trøtt måke flyr plastikkbollen utover riggdekket og lander, langt der nede, mellom to containere fulle av rør.

Vel innendørs i driftsblokken stilner pipingen fra vinden som tvinger seg rundt tusenvis av stålwire, stag og stålkanter. Her inne virker det nesten fraflyttet. På Heidrun sover eller jobber man - etter en 12 timers vakt orker du vel ikke så mye annet. Kun av og til treffer vi folk i gangene. I kjeledress eller hverdagsklær skynder de seg avgårde med verktøy eller en tegning i hånden.

Mange av dem i hverdagsklær sitter foran en av de 70 Dell Pentium-Pcene på Heidrun. Her er det ikke snakk om avanserte Unix-maskiner, men et høyst vanlig Netware 4.0-nett hvor Statoil bruker Notes som den sentrale applikasjonen.

Litt mer spesielt blir STID, Statoils Ingeniør database, et teknisk dokumentasjonssystem med flyttdiagrammer for samtlige komponenter i de forskjellige gass, olje, elektriske og datamessige systemene på Heidrun. STID skal tas i bruk til våren med en Oracle/Unix-database og abeidstegninger lagret på Novell-serveren.

Ved å ha en STID-database på Heidrun og en på Stjørdal blir det lite behov for kommunikasjon. Bare endringene sendes inn til land der de føres inn på tegningene som overføres til Novell-serveren på Heidrun igjen. Foreløpig bruker Heidrun-folkene papirtegninger for vedlikehold og drift.

I tillegg til de tre store systemene, ruller det en rekke mindre systemer rundt på plattformen. Heidrun-plattformen er også en flyplass og for å booke plasser på Helikopterservice kjører man 3270-terminalemulering på en PC mot en stormaskin på Helikopterservice-kontoret på Forus utenfor Stavanger. Værmeldingstjenesten er også et slikt mindre system, men værinformasjonen kan i tillegg hentes opp på alle PC-ene på Heidrun. Mange penser nok innom værinformasjonen i ny og ne, for været er og blir en svært dominerende faktor på Heidrun. Selv om Statoil har temmet oljen og gassen, styrer de ikke været. De dataansvarlige bør nok også følge med på værvarslingen, for da vi var der ble vinden såpass sterk at satellittantennen falt ut. Datafolkene måtte dermed ty til radiotelefon, noe som egner seg dårlig til TCP/IP-trafikk.

Det går an å planlegge for systemdrift med en linje som er treg, men uten satelittantenne må man ty til god, gammeldags tålmodighet. Kanskje blir det bedre vær i morgen.

På Heidrun:

Tekst: Einar Ryvarden

Foto: Laila B. Carlsen