Det kommer ikke an på lengden

Internett har vist oss en helt ny modell for telekommunikasjon der avstand og samtalelengde er uten betydning for prisen. Og verden kommer aldri mer til å bli den samme.

nn Vi er vant til at en rikssamtale koster mer enn en lokalsamtale, og en internasjonal samtale er enda dyrere. Vi føler det intuitivt riktig at å snakke med New York skal koste mer enn å ringe til Bodø fordi New York er lenger unna. Vi aksepterer glatt at en dobbelt så lang samtale skal koste dobbelt så mye. Tankegangen er imidlertid feil. Den stammer fra den tid da bare de velstående hadde behov for å ringe langt, og de kunne betale for seg. Det koster nemlig ikke mer å opprette en langveis forbindelse enn en kort når nettet først er der. Det hele er basert på automatikk. En lang samtale bør heller ikke koste mer enn en kort. En god parallell er kabelselskapene: Jeg betaler en fast avgift til Janco Kabel-TV og kan se alle programmene på alle kanalene døgnet rundt.

nn Vi må tenke tingene gjennom på nytt, og det er Internett som har vist veien. De fleste kunder av Internett betaler en fast månedsavgift til sin tjenesteleverandør (f.eks. EUnett) og en fast månedsavgift til sin teleleverandør for å bli tilknyttet EUnetts nærmeste node. For mindre enn 10.000 kroner i måneden kan alle i bedriften kommunisere gjennom Internett med hele verden så mye de bare orker. Jeg husker godt da jeg oppdaget Internett og ikke kunne begripe hvordan det var mulig å praktisere den flate kostnadsstrukturen. Noen måtte jo betale for de forbrukte ressursene, tenkte jeg. Nå vet jeg bedre. Det som står teleselskapene dyrt er ikke de lange samtalene. Omtrent 80% av nettkostnadene er forbundet med å installerere og vedlikeholde abonnentkablene, dvs. de tusenvis av korte linjer mellom telefonsentral og abonnenter. Ikke mer enn 20% av kostnadene ligger på forbindelsene mellom telefonsentraler i inn- og utland. Internasjonale samtaler utgjør 12-15% av teleselskapenes inntekter, men 30-40% av fortjenesten, sier International Telecommunications Union. Selskapene sitter igjen med store penger på tjenester som koster dem lite å produsere og de subsidierer faktisk de områder som er kostbare.

nn Å være teleleverandør har lenge vært en særdeles lønnsom butikk. The Economist rapporterer at verdens ti største teleselskaper sammenlagt hadde større fortjeneste i 1994 enn de 25 største bankene. Årsaken er at etterspørselen øker voldsomt og kostnadene faller raskere enn prisene. Markedet er enormt, i størrelsesorden 500 milliarder dollar i året. Moderne teknologi, bl.a. fiberoptikk og IT-styrte sentraler, krever langt mindre plass, graving i gatene og stell enn de gammeldagse kobbertrådene og svitsjene. Men nervøsiteten er stor i telekretser. De omorganiserer og omorganiserer igjen, deler seg opp (som AT&T nettopp har gjort), inngår allianser eller plukker opp stadig nye selskaper (som Telenor). Grunnen er at de lukrative internasjonale forbindelsene blir stadig mer konkurranseutsatt. Det er lett å etablere lange forbindelser med moderne teknologi, og det er hva de nye konkurrentene gjør. Det finnes langt mer kapasitet i verden enn det som behøves, gapet øker og prisene presses.

nn Det kan godt tenkes at i løpet av få år kommer prisene for internasjonal trafikk til å falle så kraftig at forskjellen til lokalsamtaler vil være helt marginal. Hvis dette skjer, må teleselskapene endre tariffstrukturen. Det vil ikke være noen vits i å opprettholde de dyre og kompliserte telle- og faktureringssystemene. De vil være bedre tjent med å følge Internetts og Jancos eksempel: Belaste kundene en fast avgift og la dem bruke nettet så lenge de vil og så langt de vil. Konsekvensene vil bli enorme. Hvis det finnes tilstrekkelig med rask nettkapasitet som ikke koster noe (utover den faste avgiften som kan sammenlignes med husleie), vil dette forandre verden. Det vil ikke være så viktig lenger hvor kontorene er plassert. Tjenester vil kunne eksporteres lettere enn varer. Informasjon vil kunne kjøpes inn fra alle slags databaser. På flere og flere områder vil vi kunne velge fritt om vi har lyst til å drive vår virksomhet fra London, Oslo eller Geilo. Dette vil gavne periferien i forhold til sentrum, Oslo i forhold til London og Geilo i forhold til Oslo.

nn Det er temmelig sikkert at dette vil skje, men hvor fort avhenger av regjeringene i de enkelte land. De har et dilemma: På den ene siden ønsker de å beholde inntektene og arbeidsplassene i de statlige telemonopolene, men på den andre siden vil de gi bedriftene i landet konkurransedyktige vilkår i forhold til utlandet. De vet at ved å slippe telekonkurransen løs vil prisene gå ned og servicen bli bedre, og dette vil gavne bedriftene. Regjeringene er samtidig usikre på hvor godt den nasjonale telemonopolisten vil klare seg i bataljene. Noen land har opptrådt tøffere enn andre. Gartner Group deler Europa i tre "hastighetssoner". Fartsgrensen er opphevet i Finland, Sverige og Storbritannia der telemonopolet i praksis er avviklet. I Norge, Tyskland, Nederland og Danmark gjelder fartsgrense som på landeveier. I disse land er det åpnet for en viss konkurranse bl.a. innen mobilkommunikasjon. Sneglefarten råder i Frankrike, Sveits, Spania og Italia der regjeringene bare prater om fri konkurranse. Det er ingen grunn til at Norge, dette søkkrike, lille landet på utkanten av EU, skal være i en annen klasse enn Sverige og Finland

.

Du treffer meg på hidas@oslonett.no

Artikkel automatisk generert, 02/11-95, kl. 20.53 cw@oslonett.no