Fra skogbrann til gressbrann

---

Åpenheten flammet som en skikkelig skogbrann for få år siden. I dag har flammen samme kraft som en større gressbrann.

---

nn Flammene sto høyt til værs på slutten av åttitallet. Åpenhet var rene butan-gassen. To alternative grupperinger sørget for tilskudd til flammene. Siden har flammene mistet mesteparten av kraften. Gressbranner kan være farlige når de brer seg over store områder, men de er vanligvis enkle å kontrollere. Åpenhetens flamme synes å bli kontrollert ganske godt av Microsoft som er med på alle tiltak som ikke dreper varmen helt. Selv samarbeidet med Sybase om en felles relasjonsdatabase døde hen på samme måte som flammer i en branngate. OSF, organisasjonen som bærer åpenhet i sitt navn -- Open Software Foundation, synes å brenne på sparebluss. At topplederen nylig tok sin hatt og gikk, forteller mye om flammer. Men flammende uenighet om fremtidig strategi lover dårlig for energitilførslen til åpenhetens flamme.

nn 17. mai 1988 ble OSF, Open Software Foundation, dannet som motbrann til AT&T og Suns intense varme. På det tidspunktet gjaldt det å være åpen. Åpen betydde i første omgang, åpen for bruk av standarder, dernest åpen for alle som var villige til å gjøre noe til felles beste. Sterkt påvirket av bitter erfaring fra alle de ulike driftsmiljøene på små og mellomstore maskiner, var brukerne villige til å søke etter noe som kunne brenne lenge. Microsoft var i ferd med å bli den viktigste brennstoffleverandøren til tross for primitive ildsteder. Siden så mange konkurrenter kunne leve med Microsofts varmeegenskaper, var det få andre alternativer enn å tenne standardiserte brannfakler. Varmegløden synes derimot mangelfull i OSF. Motif, CDE, OSF/1, DCE og DME er noen av brannfaklene som OSF bare delvis har fått til å flamme kraftig opp.

nn Den første faklen var Motif. Tindrene klar etter kort tid, vitnet dette vindusmiljøet at det er mulig å få til en spennende standard. Men ikke alle var enige. Sun, påpekte flere mangler og ivret for sitt alternativ som riktig fakkel. AT&Ts tilhengerskare UNIX International, var delte i sitt syn på brannfaklen Motif. Hvilket driftsmiljø som brukerne skulle satse på, var UNIX International derimot ikke i tvil om. OSFs forsøk på å lage et standard operativsystem ble sett på som en hån mot UNIXs årelange arbeid for en bål-standard. Kun Digital støttet helhjertet OSFs alternative forslag til bål-standard, OSF/1. Varmen ble intens mens de forskjellige leverandørene forsøkte å bidra med brennstoff. Brukerne rygget unna heten. Først ved leverandørenes praktiske arbeid ble bålet temmet.

nn 9. mai 1991 ble ACE opptent, et konkurrerende samarbeid for et alternativ til brennstofftilførselen til Intel og Microsoft. Med Compaq og 20 andre betydningsfulle leverandører representerte ACE ikke bare et alternativ, men også en videreutvikling av Intels varmestandard basert på den avanserte utviklingen til MIPS. Bruk av standarder og volumprodukter skulle nøre opp under flammene. De første brennhete brukermaskinene kom fra MIPS og Olivetti. Digital skrøt at de kunne levere den brennhete ACE-maskinen, men Digital var den første som sluknet. Dernest holdt MIPS på å slukne helt, men fikk pustet liv i glørne ved Silicon Graphics overtagelse. Så slukket Compaq sitt ACE-bål, fordi Compaq fikk nok med å passe sin opprinnelige varme, så den ikke skulle dø ut. Etter det var det bare mindre flammer å spore.

nn I september 1995 flammet ACE-bålet opp igjen. Denne gangen var det HP og Novell som pustet til glørne. Ved å overdra Unixware og rettighetene til UNIX til ACE-partneren SCO, vil aktørene kunne realisere ACE-tilhengernes ønske, et ensartet miljø fra den enkleste brukermaskinen til den kraftigste tjenestemaskinen. Forskjellen fra 1991 er at Intel ser ut til å kunne levere det mest brennbare for alle formål. For ingeniører og offentlige miljøer -- som har satset på UNIX for å mestre alle brennhete behov -- representerer det nye samarbeidet livgivende varme. Det offentlige er opptatt av varighet. Brennhete døgnfluer skaper unødvendig mye ekstra kostnader. Læren fra de utallige spesialbrennstoffene, er at det må minst være tre konkurrende leverandører som puster til samme flammen, før det offentlige er villig til å la seg varme.

nn Da leverandørene sørget for å temme bålet, temmet de samtidig sine egne organisasjoners glød. De kraftige flammene døde, og med dem UNIX International. X/Open ble satt til å sørge for etterlevelse av bål-forskriftene. Likefullt følte lederen i OSF at det var for mange som ville påvirke brenselstilbudene. Målet var derfor å redusere antall standardiseringsorganisasjoner siden leverandørene syntes å ha laber interesse for varme. Ideen var at det er bedre med en slagkraftig brenselsorganisasjon enn flere forskjellige med ulike egeninteresser. Det er vanskelig å argumentere for varmestandarder når utøverne ikke følger opp det praktiske arbeidet. Microsofts egen fakkel, Windows95, tiltrekker seg intens oppmerksomhet, OSFs standard-fakkel, CDE, er knapt i stand til å varme. Microsofts fakkel er en triumf, OSFs en fiasko, til tross for ypperlig kvalitet. OSF prøver derfor i sterkere grad å trekke brukerne inn i arbeidet med å definere varmestandarder. Det er tross alt brukerne som skal leve med fakler og bål. Det nøres opp et kraftig bål for varmestandarden DCE, Distributed Computing Environment, som omhandler hvordan varme skal transporteres. Selv Microsoft synes lydhør for varmetransport.

Artikkel automatisk generert, 28/09-95, kl. 16.59 cw@oslonett.no