Bindeleddet til Cyberspace

Politikerne står i veien for utviklingen

---

Robert Metcalfe, publisher for dataavisen InfoWorld, mener privat næringsliv, som er villig til å betale for tjenestene på Internettet, bør få sine ønsker dekket først. Disse pengene skal vi bruke til å utvikle Cyberspace, mener Metcalfe. I et intervju med tidsskriftet Webmaster ser han på noen av de hindringene utviklerne vil møte. Og spesielt er han kritisk til den amerikanske regjeringens politikk og holdninger.

---

Webmaster: Du har sagt at du vil bruke resten av ditt liv til å kommersialisere Internettet.

Metcalfe: Korrekt, jeg liker klar tale.

Webmaster: Hvordan er situasjonen så langt?

Metcalfe: Jeg er jo ikke den eneste som arbeider med Internettet. Derfor kan jeg ikke ta all kreditten for kommersialiseringen av nettet eller for Cyberspace. På bakgrunn av at jeg også har 25 års erfaring med ARPANET (Advanced Research Projects Agency Network; forløperen til Internettet. Red.), synes jeg det går veldig bra. Det fungerte bra i 1969 og oppover i syttiårene. Men nå kommer storhetstiden. Tilgjengeligheten vil bety begynnelsen på en ny æra. I løpet av noen få år vil vi også ha løst formidlingen av digitale penger over nettet. Det blir en milepæl.

Reguleringslyst

Metcalfe: Omtrent én million: Vi må få ned kostnadene, bruken må bli enklere, tilgjengeligheten må bedres. Hva som virkelig er ødeleggende er alle reguleringene. Dem kommer vi til å slite med i lang tid, fordi ansatte i flere tusen statlige stillinger er involvert.

At FCC (Federal Communications Commission) har bestemt seg for å tredoble ISDN-avgiften fra 4 til 12 dollar er et alvorlig tilbakeslag. For en vanvittig ting å gjøre!

Men den gode nyheten er at ISDN er i bevegelse, når regjeringen nå ønsker å skattlegge den. Den andre gode nyheten er at en slik idiotisk handling gir et signal om at hele sprinkelverket av reguleringer begynner å skjelve i grunnvollene. Og før eller siden faller det.

Det finnes ingen fornuftig forklaring på at vi i dag skal måtte betale for den båndbredden som er nødvendig. Dagens behov er så stort at det vil tvinge prisene nedover. En reguleringsreform er første bud, og det kommer nok til å ta noen år.

Så arbeidet med kommersialiseringen av nettet går som det skal, men det kommer definitivt til å ta resten av mitt yrkesaktive liv.

Overopphetet

Metcalfe: Det jeg er spent på er hvordan Internettet vil utvikle seg når den første manien har lagt seg og nettet ikke lenger er en mote.

I den noe overopphetede utviklingsfasen man nå er inne i, myldrer det av tilfeldige og dårlige idéer. Og mange gode idéer blir derfor forvrengt eller uteglemt. Etter min mening skyldes all forvirringen og alt kaoset først og fremst det enorme oppmerksomheten Internettet får, og alle gærningene som tyter ut av kriker og kroker.

Når rampelyset dempes, kan vi for fullt gå igang med den jobben vi skal gjøre.

Om fem år vil det være høykonjunktur for de intellektuelle sidene av saken. Jeg er klar over at det ikke ser slik ut akkurat nå. Til det går debatten om opphavsrett og beskyttelse av skapende arbeid for høyt. Innen den tid er jeg sikker på at vi har funnet en løsning på problemet.

Mange tror ellers at når man har en Web alle kan gå inn på, så trenger de hverken deg eller meg mer, sosialt sett. Det er selvfølgelig bare sludder. Men som mye annet vil slike holdninger dø ut.

Min påstand er, at om fem år vil skapende mennesker, som forfattere, journalister og skribenter av alle slag, få en symbolsk sum for bruken av åndsverk, via et eget betalingssystem.

For tiden har opphavsmannen store problemer med å få betalt. Innkasseringen av pengene koster mer enn det de får i kopieringsvederlag. Så fort dette blir billigere, vil rettighetshaver få en større andel av fortjenesten, som på grunn av volumet kan bli betydelig. Millioner av mennesker vil være involvert i kjøp av beskyttede verk. En god ting er at vi alle kommer til å måtte lære å forholde oss til verdien av intellektuell eiendom.

Det er ikke lett å se fem år inn i tiden, men kanskje vi kan summere det slik: Vi får en enkel betalingsform. Rettighetshaver til åndsverk vil gå en gylden tid i møte, og alle forsøk på reguleringer vil bli blåst i filler.

"Web Operativsystem"

Metcalfe: Ja, jeg tror at Web vil bli et nytt operativsystem. Begrepet

hyperlinking vil gå inn i operativsystemet. Faktisk vil jeg gå så langt som å si at Web vil bli operativsystemet.

Webmaster: Vil dette skje i løpet av fem år?

Metcalfe: Det skjer allerede nå. Sun Microsystems har en egen multigigabyte byggetomt for Web. Den er først og fremst tilgjengelig internt i selskapet, men den kommer til å hevde seg som et redskap. Neste skritt er å benytte Web som annonsemedium.

Webmaster: I et informasjonssamfunn, og innen forretningsverdenen, stilles det krav til avkastning på en investering. En investering i denne form for teknologi kan være vanskelig å prise, eller vurdere verdien av i fremtiden.

Metcalfe: Sant nok. Men investeringen i Web er liten. En årsak til at mange visjonære tror på avkastning av investeringen en gang i fremtiden, er nettopp at investeringen er så lav.

For et selskap med mer enn 100 ansatte er investeringen helt ubetydelig. Du husker kanskje diskusjonen rundt investering i PCer. Det faktum at en PC bare kostet noen få tusen dollar, betydde at du kunne kjøpe deg en dersom du virkelig ønsket det. Det var stor forskjell på å investere i en stormaskin til 8-10 millioner dollar, og i en PC. Kjøpte du stormaskin, var du tvunget til å tenke avkastning. Så kom PCene, hvor selve investeringen var viktig, og avkastningen mindre viktig.

Jevn vekst

Metcalfe: Jo, men du var ikke nødt til å kjøpe et par tusen maskiner samtidig. For de fleste har antall PCer i bedriften økt jamt og trutt. Det var slik jeg i sin tid solgte Ethernet hos 3COM.

I 1982 kjempet salgsavdelingen der, innbitt. Målet var å selge LAN-systemer, som kostet hele 150.000 dollar. Dette var folk med bakgrunn i minimaskiner, og de visste hvordan de skulle selge ting som kostet mye penger. Det var bare det at det i 1982 ikke var noen som ville kjøpe PC LAN for den nette sum av 150.000 dollar.

Vi hadde et stort salgsmøte, og der kom bransjebidraget vårt: Stopp galskapen, fra oss skal dere få en pakke med to Ethernet adaptere og en programvarepakke til den beskjedne sum av 1.500 dollar. Salgsstaben, som var engstelige for provisjonene, protesterte, og mente at det nå ikke ble mulig å tjene penger.

Vår teori var salgssyklusen ville bli kortere, og at kundene på sikt kom til å kjøpe et 150.000 dollar system. Men de gjør det ikke før de har kjøpt et lite system som de kan vokse med. Da først er de modne for utvidelser.

Mer skulle det ikke til før de dystre salgskurvene snudde. Hemmeligheten var, at selve investeringen var lav. Likevel tok det ikke lang tid før kunden hadde kjøpt for 150.000 dollar. Dette salget kom langt hurtigere enn salget av et stort og dyrt system ville ha gjort.

Noe å hente?

Metcalfe: Sun oppnådde volumet fordi selskapet var opptatt av å få noe tilbake for investeringen sin. Det vil justere seg selv.

Webmaster: Det som gjør visjonen om avkastning på investeringen så tiltalende er at du har brakt en masse selskaper helt ut i vannkanten. Dit har de kommet fordi investeringsterskelen har vært så lav. Og har de først fått lov til å kjøle føttene i vannet, så kommer de til å ønske seg stadig mer sofistikerte og krevende løsninger.

Metcalfe: Vi har ennå ikke kommet dit, det hele kan like godt vise seg å være et blaff i vinden. Selv tror jeg ikke det. Men det er selvsagt en mulighet for avkastningen selskapene leter etter, ikke eksisterer.

Jeg er for eksempel skeptisk til alle tall som viser hvor mange brukere Internettet har. Disse tallene kommer alltid fra folk med egne interesser i nettet. Derfor må vi være på vakt for "Hawthorne-effekten", som betyr at når du gjør noe genuint og nytt, jubler alle i første omgang, fordi det faktisk viser seg å virke.

Ifølge Metcalfe stammer begrepet Hawthorne-effekt fra en liten by i New Jersey, hvor man gjennomførte en produksjonsanalyse ved en lokal fabrikk. Målet var å finne ut om man ville få en produktivitetsøkning bare fordi arbeiderne visste at de var gjenstand for en produktivitetsstudie. Og man kunne måle en økning.

Men når denne form for studier ble dagligdagse, hadde de ingen effekt.

For tiden er Internettet gjenstand for stor oppmerksomhet, blant annet fordi folk leser i Time Magazine, at dersom de vil være blant trendsetterne, må de kunne surfe rundt på Internettet.

Dersom brukerne ikke finner det de leter etter, eller finner surfingen uinteressant, vil den stoppe av seg selv. Foreløpig setter alle opp sine egne Web-sider og skryter daglig av hvor mange besøk de har hatt på siden sin. Det er ingen andre enn entusiastene som følger med på disse besøkstallene. Derfor er jeg meget mistenksom til tallmaterialet som blir presentert.

Avskalling

Metcalfe: Forsøk på å måle antall besøk på en Web-side viser det samme. "Den første uken siden min var oppe, målte jeg ni millioner besøk!" Men hvor mange slike besøk var verdifulle? Og hvor mange var det som sa til seg selv, at oppslagene de hadde gjort var så kjedelige at de bestemte seg for å gjøre noe annet?

Jeg sier ikke at det er slik fremtiden kommer til å bli. Men det er mulig Internettet fortsatt er preget av den såkalte Hawthorne-effekten: "Er ikke dette fantastisk!" Jeg tror at det er de overentusiastiske brukerne som først vil forsvinne fra nettet, når manien rundt Internettet begynner å avta.

Hvis du har en egen Web-side, hvordan skal du få folk til å lete seg frem til den? Relativt sett er det få Web-sider og en mengde fascinerte brukere. Etterhvert vil antall sider øke, men interessen avta. Hva skal vi da gjøre for å holde på interessen?

Dermed er vi tilbake til et markedsføringsproblem, som tidsskrifter som vårt eget løser ved å holde på folks interesse ved å gi dem stoff de ønsker å lese. Den samme modellen vil antakelig gjelde for Web-sidene også.

Vi vil få ansvarlige redaktører og egne bidragsytere. Web-sidene vil bli nøye redigert. Hensikten vil være å bygge opp en egen leserkrets. Det vil bli en blandet suksess, noen vil være flinke til å få leserne til å benytte seg av sine sider, mens andre vil investere penger i sider som aldri blir lest. Etterhvert vil det bli så mange sider at det vil bli vanskelig å finne frem.

Webmaster: For utviklere ligger det et stort potensiale i å skape et produkt som folk vil ha.

Metcalfe: For å komme ut, kan du for eksempel benytte "Usenet", og så forsiktig lure dem i retning av en interessekategori. Jeg antar at det vil være det samme som å markedsføre sjømat. Du finner en forening for sjømatkjøpere, og blir medlem der. Det å bli medlem av en Usnet-gruppe vil bli omtrent samme sak: En gruppe av folk med de samme interessene som dine egne, og som vil være villige til å kjøpe det du har å selge. Dermed kan du lede dem til din egen markedsplass på Web'en.

Talefrihet

Metcalfe: Ja, og på Tartar-siden vil det stå: Liker du fisk, så trykk her.

Webmaster: Har du tro på at overflødige meldinger på nettet vil forsvinne? Finnes det en gylden middelvei hvor markedsføringsaktiviteter vil komme ned på et akseptabelt nivå?

Metcalfe: Ja, men tar det likevel fullstendig av, må det gjøres endringer. Innenfor vårt område vil portoen øke drastisk dersom stabelen av unødvendig og plagsom post fortsetter å vokse.

Det vi ønsker oss er talefrihet, og dermed må vi også leve med en viss form for "støy" på nettet. Som på en hvilken som helst annen arena må det nødvendigvis finnes noen galninger. Men husk også at det er blant "gærningene" at du finner fremtidens løsninger.

Webmaster: Kan du si mer om hvilken rolle regjeringen vil spille i utviklingen av Internettet?

Metcalfe: Ideologisk sett er konkurransedyktighet et spørsmål om mål. Frihet er å velge mellom konkurrerende alternativer. I den verst tenkelige utgaven representerer regjeringen en mangel på valgmuligheter. Hva skjedde i Washington? Jo, noen ble begeistret, og FCC svarte med å tredoble avgiften på ISDN.

Vi er nødt til å forsikre oss om at Microsoft aldri vil utvikle seg til å bli et stivbeint monopol. Da mister vi valgmuligheter. Det andre er kampen mot rigide reguleringer innenfor teleindustrien. Vi hadde suksess med dereguleringen av fjerntakstene, la oss få den samme konkurransen på lokalt plan.

Disse idéene kan på mange måter sammenlignes med de holdningene du finner blant de menneskene som egentlig står bak Internettet. De arbeider med frihet som mål. Når det oppstår meningssprik, er det fordi brukgrupper med bakgrunn i en slags sosialistkultur mener å ha en medfødt rett til å være i Cyberspace. Noen mener at hjemløse mennesker har en selvskreven rett til en Internett-konto.

Og så er det denne overbevisningen om at Cyberspace kommer til å bli utbygd, uansett. Mange mener at det er vår jobb å sørge for at alle som ønsker det, skal få tilgang. Det eneste de glemmer, er at det ikke blir utbygd av seg selv. Vi må bygge det ut. Og det skjer ikke før det er mulig å tjene penger på det. Hvis man isteden velger å sette kjerra foran hesten, dreper man de mulighetene som ligger i Cyberspace.

Regjeringens rolle er å la de tusen blomster blomstre. Stå ikke i veien for røverkongene. La dem få lov til å komme inn, for å bygge opp denne greia, og vær ikke bekymret for omdisponering av midler, når det ikke finnes noe å omdisponere.

Artikkel automatisk generert, 03/08-95, kl. 16.45 cw@oslonett.no