Internet i et økonomisk perspektiv

                    Kronikk

---

Elektroniske motorveier har fått stor oppmerksomhet den siste tiden, spesielt det internasjonale datanettverket Internet.

---

Internet er langt mer enn et internasjonalt datanettverk. Mange Internet-entusiaster oppfatter dette nettverket som en rufsete, global landsby. De snakker bare om Nettet. En felles ideologi preger landsbyen, blant annet basert på "The Gnu Manifesto". Manifestet sier at informasjon bør være felleseie, fordi det koster lite å reprodusere data elektronisk ved at du kan beholde informasjon selv om du gir den bort. Internet er anarkistisk i sin form. Det finnes ingen enhet som tar juridisk eller forretningsmessig bindende ansvar for forhold som datasikkerhet, overføringskapasitet, driftsstabilitet og svartider.

Det er åpenbart likhet mellom den holdning denne ideologien gir, og det resultat en økonom kommer til, hvis argumentet om informasjon som kollektivt gode og kraftige positive eksterne virkninger gis tung vekt. Et kollektivt gode er et gode som vanskelig kan deles opp mellom enkeltpersoner, fordi fordelene ved dem ikke rivaliserer, eller fordi ekskludering er brysomt. Eksterne virkninger er virkninger på produksjons- og forbruksaktivitet hos andre enn kjøper og selger, og som de som forårsaker virkningene, ikke tar hensyn til når de vurderer nytte og pris. Det er påfallende at et land som USA, som ellers tiltror markedet mer enn det Norge gjør, er ledende på ikke kommersiell spredning av data på elektroniske motorveier.

Foreløpig er Internet preget av en tilfeldig byttekultur. En informasjonsleverandør, f.eks. en industribedrift, gir tilgang til egne data og egen datamaskin for eksterne brukere. Ofte forventer leverandøren å få noe igjen for dette, gjerne i form av informasjon. Det betyr at informasjonsleverandøren vil forvente at brukerne også har data tilgjengelig som informasjonsleverandøren kan benytte. I et økonomisk perspektiv minner dette om bytteøkonomi med naturalhusholdning. Før pengene kom, kunne man bytte ti høns i en gris. Så direkte foregår ikke byttet nå. Men forventningen blant brukere av Internet er: Du kan få informasjon hos meg, men da forventer jeg å få informasjon hos deg. Fenomenet "surfing på Internet" kan dermed bli et økonomisk problem over tid for dem som blir "besurfet". (Jeg ser her bort fra ensidige informasjonsleverandører som benytter Internet for reklameformidling o.l.)

De økonomiske dimensjonene ved Internet vil etter hvert sprenge byttekulturen. "Gratis lunsj finnes ikke", er et uttrykk som ofte brukes. Det betyr at dersom verken leverandør eller mottaker av informasjon betaler for den, da er det en tredjepart som finansierer informasjonsformidlingen. I forbindelse med Internet er det to typer utgifter som må finansieres: elektroniske motorveier og elektroniske data som finnes på gitte stoppesteder. De elektroniske motorveiene i Norge for tilknytning til Internet betales i dag av det offentlige, blant annet ved at Universitetet i Oslo har en datamaskin som er hovedknutepunkt på nettet. Elektroniske data, som finnes mange steder på nettet i Norge, er lagt inn for leverandørens regning.

Det kan virke som om Internet er forløperen til en internasjonal nettverksstruktur som vil legge hovedvekten på informasjonens karakter av et kollektivt gode. Vi kan sammenligne med dagens veier. Veier som ikke er for belastet, kan anses for et kollektivt gode. Men bilveier er med tiden gjort indirekte inntektsbringende gjennom bensinavgifter. Tilsvarende kan man tenke seg at nettet blir utbygd for det offentliges regning, men at en etter hvert som store samfunnsmessige gevinster oppstår hos brukerne, innfører en "veiavgift" som dekker ferdsel på nettet og tilgangen til data. En kan videreføre veibildet ved å vise til at gående og syklister slipper avgiften.

Den sterke veksten i Internet-bruken bringer med seg en rekke problemstillinger knyttet til utnyttelse av data som finnes tilgjengelig på nettet. Det er sannsynlig at stadig flere tjenester som er tilgjengelig på Internet etter hvert vil koste noe. Det finnes ulike løsninger for betalingssystemer i forbindelse med online-tjenester. De to vanligste løsningene er kiosk-betaling og abonnementsbasert betaling.

Kiosk-betaling karakteriseres ved at brukeren av tjenestene ikke behøver å identifisere seg overfor tjenesteleverandøren - man er bare identifiserbar overfor eieren av nettet som tjenestene formidles på. Betaling for bruk av tjenestene kan foregå i form av tellerskritt, og avregning skjer i første omgang mellom netteier og tjenesteleverandør. Deretter gjør brukeren opp for seg hos netteier. Abonnementsbasert betaling krever at brukeren inngår en forpliktende avtale med tjenesteleverandøren og betaler i henhold til denne avtalen direkte til tjenesteleverandøren.

I en fersk rapport fra Norsk Regnesentral hevdes det at ved bruk av tjenester i globale nett som Internet er disse to modellene lite egnet. I rapporten anbefales istedet tre alternativer: kjøper og selger har et kontoforhold i en avregningssentral, kjøper og selger har et forhold til samme kortselskap, eller kjøper og selger sender penger over nettet, såkalte elektroniske penger.

Den siste modellen med elektroniske penger har størst potensiale for handel på nett. I prinsippet skal det foregå på samme måte som kontanter flyter i økonomien i dag. Elektroniske penger er digitale koder som representerer verdi. Denne modellen er avhengig av at det finnes en institusjon som står som garantist for de elektroniske pengene. Institusjonen må kunne konvertere mellom elektroniske og vanlige penger på en enkel måte, i hvert fall i en startperiode, kanskje slik pengesedler lot seg konvertere til gull i Norges Bank i gamle dager. Institusjonen må altså være en slags nasjonalbank for elektroniske penger.

Kronikken er skrevet av Petter Gottschalk, tidligere administrerende direktør ved Norsk Regnesentral og nå instituttsjef ved Handelshøyskolen BI. Gottschalk har nylig utgitt boken "Informasjonsøkonomi" på Fagbokforlaget.

Artikkel automatisk generert, 03/08-95, kl. 16.45 cw@oslonett.no