I den tilknyttede artikkelen om finsk suksess med tilsvarende førerkort ordninger kommer det frem at de praktiske prøvene omhandler grunnleggende databruk, tekstbehandling, regneark, databaser, grafikk og e-post/elektroniske informasjonstjenester, dvs. alle de vanligste bruksområder for IT i dag, med eller uten motorvei.
Representanter fra Den Norske Dataforening og Norges Forskningsråd foreslår innføring av et dataførerkort i Computerworld nr. 17 for de som føler seg usikre på den elektroniske motorveien.
Det er jo svært positivt at noen vil rydde opp i kursjungelen vad å lage et opplegg for å samordne alle kurs på markedet. Dersom man klarer å få til en felles godkjenning for alle som har gjennomført slike kurs, er det klart at man vil kunne få en bedre oversikt over kompetansen til enkeltpersoner. Det vil sikkert også glede kjøpere av kurs at de kan sammenlikne kurser og slå til der de får det beste tilbudet.
Forslaget for dataførerkortet ser ut til å bygge på den generelle følelsen av å ikke strekke til, ikke mestre, ja kanskje til og med en del dataskrekk som finnes blant databrukere. Og problemet er alvorlig nok til at man bør se på det. Mennesker, som kan være eksperter innen sitt fagområde, føler seg rett og slett dumme når de blir stilt overfor enkelte datasystemer.
Anta at byggebransjen hadde levert ferdighus over lengre tid der spikrene var ikke slått helt inn overalt og skruer manglet her og der, takplatene var teipet fast til hverandre -- tapetet ble stiftet til veggene -- fugemassen mellom flisene på badet ble kun levert som ekstrautstyr -- veien fra første til andre etasje gikk gjennom kjelleren - det fantes en bryter som tilintetgjorde hele huset i et jafs (på samme måte som DEL *.* eller rm * )
Siden vi er nødt til å bo en eller annen plass hadde nok de fleste av oss innfunnet oss i situasjonen og kanskje tilpasset oss til den. Hadde byggebransjen deretter tilbudt kurs med førerkort for å lære oss å bo under slike kummerlige forhold, hadde noen av oss gått på dem. Heldigvis er det ikke slik i byggebransjen.
IT-bransjen derimot, har levert slike håpløse systemer i flere decennier og vi fortsetter med det. For i motsetning til spiker, tapet og takplater, handler vår verden om abstrakte entiteter og det fatter ikke andre enn de innvidde -- oss. Samfunnet har innført bruk av førerkort og andre sertifikater i situasjoner der vi må bevise et minimums kompetansenivå fordi vi kan være til fare for andre mennesker eller oss selve.
Den eneste faren jeg kan se med databrukere er at de kan volde skade til dårlig konstruerte datasystemer som ikke tar høyde for problemer, feil og glipp. Slike feil kan selvfølgelig få uante konsekvenser for en bedrift, men ansvaret for å forhindre dem ligger hos IT-bransjen.
Den store kursvirksomheten i databransjen er en følge av utilstrekkelige IT-systemer. Istedenfor å gjøre systemene mer anvendbare, tilbyr vi kurs til å dekke over manglende brukervennlighet og funksjonalitet. Dessuten tjener vi jo grovt på kursvirksomheten. Men situasjonen trenger ikke å være slik. Beviset finner man hos kjøpere av dataspill og visse dataprodukter med epleprofil. Ingen kurs, rask implementering og fornøyde brukere.
Jeg er meget skuffet over at DND og NFR fremmer et forslag som vil skape en enda større kløft mellom brukere og teknologi. Det kan ikke være annet enn spekulativt å innføre nye og høyere terskler. IT bransjens fokus bør heller rettes mot oss selv for å se hva vi kan gjøre for å senke eksisterende terskler.
Siden DND representerer både utviklerne og leverandører av kurs, virker det lite troverdig at foreningen forsøker å skape et imaginært behov for tjenester som leveres av dets egne medlemmer. Å henvise til suksess med et opplegg i den finske dataforenings regi styrker ikke argumentene, snarere tvert imot. Jeg håper at myndighetene vil se galskapen i forslaget og forkaste det. Hvis vi ikke innser at det er vi som har lagt premissene for de utilstrekkelige IT systemer bør vi å anskaffe oss selve førerhunder, ikke tvinge brukerne til å skaffe seg et dataførerkort.