Ikke til prisingsutvalgets pris

---

Forfatterne av utredningen om prising av informasjon, Til informasjonens pris, ikke har forstått vesentlige sider ved å gjøre informasjon tilgjengelig ad elektronisk vei, spesielt over datanett.

---

La meg forsøke å begrunne andre synspunkter. For å få frem poengene, kan vi med fordel beskrive bruken av informasjon over et datanett som to-delt. I en klassisk datasentral ligger informasjonen, f.eks. i en database, lagret i en av sentralens maskiner. For å få tilgang til dataene, må brukeren være tilknyttet sentralens maskin på en eller annen måte, enklest sett ved en terminal koblet på maskinen. Idag skjer store deler av bruken over fjernlinjer, hvor brukerens utstyr kobles opp mot maskinen der dataene er lagret gjennom egnet utstyr, f.eks. via et modem eller et lokalt nett som fjernkobles mot det nettet lagringsmaskinen tilhører.

Uavhengige data

Det første poeng er i praksis ikke alltid oppfylt. Spesielt for tidligere generasjoner av datamaskiner og programvare, er opplegget av dataene så intimt bundet til disse, at flytting er vanskelig å få til. Dette er velkjente problemer ved skifte av maskin, hvor store konverteringsarbeider fulgte når en ny maskin måtte anskaffes. Og jo mer kompliserte data, og ofte jo større maskinen (dvs. mangfoldet i oppgaver maskinen utførte) var, jo verre. At data (informasjon) ikke kan flyttes, er en av forestillingene som trolig ligger bak prisingsutvalgets oppfatninger.

I nyere systemer, hvor det er mulig å velge programvare som i utgangspunktet er tilgjengelig på mange maskinplattformer, er det på en helt annen måte mulig å ha uavhengige informasjonsamlinger og databaser. For enklere samlinger, som rent tekstlig informasjon, kan disse om man vil legges ut på diskett og flyttes til enhver annet maskin som kan lese informasjonen. Med generiske teksbehandlere, felles filformater osv., er dette som regel ikke lenger noe stort problem.

For å illustrere med et eksempel, ta f.eks. en tradisjonell informasjonsleverandør som Lovdata. Ved etablering valgte man å ha sin egen datamaskin, med tilknytning for brukere ved vanlig datakommunikasjon. Foruten juridisk kompetanse, utstyrte man seg med datateknisk kompetanse både på programvare og for teknisk og operativ drift. For å få tilgang til informasjonen, må det betales avgifter som skal dekke både det helt vesentlige arbeidet med innholdet i informasjonssamlingene, og for anskaffelse, vedlikehold og drift av datautrustning, nettilkopling osv.

Dette er den klassiske datasentralmodell, hvor selve arbeidet med tilrettelegging av informasjonen er vevd inn i hele sentralens arbeid med system, vedlikehold og drift, og administrasjon av sentralen. Og når vi diskuterer pris, har som konsekvens at den pris som må betales, skal dekke hele sentralens utgifter og gi eierne et overskudd. Det er helt riktig, som også Peter Hidas peker på, at et av hovedpoengene ved formidling av informasjon er kvalitetsikring av innholdet, vedlikehold, oppdatering osv.

Det er det juridiske arbeid omkring all informasjonen som tilbys i tillegg til den rene lovtekst, som gjør Lovdatas samlinger verdifulle. Feilslutninger oppstår når man blander dette sammen med driften av selve datasentralen, som om kvalitets og sikringsarbeidet er knyttet til denne.

Denne sammenvevningen skaper tilnærmet monopolsituasjoner for de sentralene som, mere eller mindre tilfeldig, kanskje gjennom anbud, har fått hånd om data og innhold. Man må ha konto, tilgang, være knyttet opp mot "deres" nett for å få adgang til informasjonen, og naturligvis betale deretter.

I dag er denne situasjon fullstendig forandret. Nær sagt enhver datamaskin litt større enn minimum kan settes opp som informasjonstjener. Dette avspeiles dessverre mest i de mange reportasjer om useriøse BBSer. Informasjon som tidligere bare kunne gjøres tilgjengelig ved hjelp av store datasystemer, regnes idag for temmelig enkle å tilby.

Men selvsagt finnes det fremdeles så store og kompliserte datasystemer at det må betydelig maskinkraft og kompetanse til for å kunne drive dem. Det er også skjedd en vesentlig utvikling til Arbeidet med nær sagt all, i alle fall trykt, informasjon gjøres i datasystemer enten den skal tilbys elektronisk eller ikke. Det vil si, den finnes alt i utgangspunktet på elektronisk form.

Og hva som er like viktig, arbeidet med den utføres av dem som er direkte ansvarlige for informasjonen, som regel helt uavhengig av eventuelle datasentraler eller adgang til høy systemkompetanse. Vi finner her bakgrunn for en vrangforestilling, at kvalitetsarbeidet med informasjonen er bundet til bestemte datasystemer. I utgangspunktet er det dem som er primært ansvarlige for informasjonen som skal ha ansvaret for kvalitet, vedlikehold, oppdatering osv. Og vel å merke utføres ofte dette arbeidet enten informasjonen skal tilbys elektronisk eller ikke. I en markedsituasjon står vi derfor overfor følgende spørsmål, hva skal brukere betale for?

Skal informasjonsleverandøren søke dekning for sitt arbeid med informasjonen helt eller delvis, hvor mye av sine utgifter til egen eller leid datakraft skal dekkes, og hvordan og til hvem skal kostnadene ved nett-tilknyning etc. dekkes. Slik den tradisjonelle datasentral drives, tar man seg monopolpriser på nesten alle disse tjenestene, kanskje med unntak av primærinformasjonen.

Internet

For å illustrere med et eksempel. Universitetsbiblioteket i Oslo (UB) la sammen med universitetets EDB-senter, opp en av Nordens første databaser med kataloginformasjon om bibliotekets bøker. Da sentret etterhvert fikk et anlegg som kunne betjene brukere over terminaler, også oppringte, ble det et sterkt ønske om å åpne adgang for andre bibliotek.

Det ble funnet å være rimelig at brukere utenfor universitetet betalte for sin bruk, dvs. tok sin del av utgiftene til drift etc. av anlegget (som universitetet syntes kostet svære penger). Prisen ble satt til selvkost, og dermed relativt rimelig. Det interessante er at det aldri ble vurdert å ta betaling for UBs eget arbeid med databasen, vedlikehold, oppdatering etc. Et offentlig finasiert bibliotek tenker ikke slik. Idag vet vi at det er informasjonsarbeidet som er viktig, ikke datasentraldelen som egentlig mange andre kan ta hånd om. UBs databaser har fulgt med de skiftende maskingenerasjoner (lette å flytte, skrevet i FORTRAN), og likeså en betalingsordning som også sørget for at UBs budsjett bidro til driften.

I dag er situasjonen en helt annen. UBs databaser kan skilles ut på eget anlegg, og utgiftene til drift (og utstyret) lett fordeles på de nødvendige busjettposter. Ekstraomkostningene ved driften kan bli sett på i forhold til de ca. 200 andre anlegg som drives av sentret, og i alle fall er omkostningene ved åpning av informasjonen i UBs baser til alminnelig bruk, marginale.

Merbelastningen på de høykapasitets datanett som universitetet driver, internt og eksternt vil vel neppe merkes. For andre bibliotek tilknyttet Uninett, som gir enkel adgang til alle universitetenes nett og dermed også hva som finnes av informasjonstilbud (foruten hele Internet), er også grunnlagsinvesteringene og drift allerede betalt av de samme budsjetter som finasierer deres egne institusjoner.

Derimot må bibliotek og andre brukere uten adgang til Uninett kjøpe tjenester hos en leverandør av Internet tilknytning. Som en digresjon: At det har vokst frem et tilbud av kommersielle tjenesteleveranser, har befridd Uninett for vanskelige avgjørelser og tillater en langt mere konsekvent linje overfor søkere om tilknytning.

Vi er nå istand til å foreta de reelle vurderinger mht. til betaling for adgang til informasjonen. Skal brukerne betale for marginalkostnadene ved at informasjonene åpnes mot nettet, eller skal de betale for det som virkelig koster, arbeidet med kvaliteten av informasjonen ? I tillegg kommer konkurransemomentet. I tilfellet UB, blir informasjon for dyr, eller plundrete å få tak i, kan en bruker koblet på Internet søke i hundrevis av andre, åpne bibliotek verden over etter sine opplysninger. Et eksempel på betaling for informasjonsarbeidet er utgiftene for bruk av den omfattende medisinske informasjonstjenesten Medline.

Elektronisk post

Konkurranse

Samtidig er dessverre elektronisk post et dårlig eksempel for å forstå forholdene omkring informasjonsleveranse, enhver postbruker er jo egentlig en informasjonsleverandør. Mangelen på forståelse har, etter min mening, ført på avveier diskusjonen om prising av offentlig informasjon, som jo saken gjelder. Et avgjørende poeng er at arbeidet med å tilrettelegge offentlig informasjon utføres ikke bare for elektronisk formidling.

Kvalitetsdelen utføres av offentlige institusjoner, for felleskapets midler, og ofte for å gjøre informasjonen fritt tilgjengelig i trykksaker. Er merkostnadene ved også å gi elektronisk adgang så store at slik bruk krever tildels høye avgifter ? Igjen et eksempel fra eget nærfelt. En av universitetets viktigste trykksaker er forelesningskatalogen. Ved semesterstart står paller med kataloger sentralt plassert for utdeling. I senere år har Senter for Informasjonsteknologi (tidligere EDB-sentret) hatt oppdraget med utgivelsen, ikke primært for elektronisk publisering, men for å forenkle fremstillingen av trykksaken gjennom bruk av tekstbehandling og standard dokumentbeskrivelse (SGML).

Egen utskrift blir identisk med trykksaken, slik at alt forarbeidet kan gjøres ferdig før oversendelse til trykkeriet via nettet og direkte til trykkpressen. Og, her er poenget, dokumentbeskrivelsen tillater den samme informasjonen lagt ut på universitetets nettbaserte informasjonsystemer (Gopher, WWW), nærmest uten annen kostnad enn litt diskplass. Dermed åpent tilgjengelig over nettet, fra informasjonskiosker over hele universitetet, fra arbeidsplasser, hjemmefra, i inn- og utland. Naturligvis deltar sentret gjennom arbeidet med trykksaken også i kvalitetsarbeidet med informasjonen. Men målet er i helhet å kunne overlate dette til informasjongiverne, fakulteter, institutter, informasjonsavdelingen osv.

I denne sammenheng skal sentret opptre som ren tjenesteleverandør. Utgiftene til selve tjenesten er også lave nok til at de dekkes innen budsjetter for generell informasjonsformidling og defor ikke behøver å prises. For å knytte opp mot Peter Hidas retoriske spørsmål "Hva koster informasjonen når den er gratis" kan vi endre spørmålet til "Hva koster det å tilby elektronisk slik informasjon som alt er gratis".

Digitale trykksaker

Dette virker misforstått. Det tar lite trafikk og få håndgrep å hente trykkeklar tekst fra trykkeriets datamaskin, for opplegg i egne tjenere, ferdig med pekere i teksten. Hvorfor skal f.eks. de institusjoner i vårt land som er interessert i Statsbudsjettet ikke kunne legge teksten opp på egne tjenermaskiner og ha den umiddelbart klar straks etter at sperrefristen er opphevet ? Istedenfor å få tilkjørt pallevis av eksemplarer fulgt av møysommelig distribusjon en par dager i oktober?

Universitetet i Oslo er en av de største statlige arbeidsplasser i landet. Det ble søkt om å legge Statens Personalhåndbok ut på nettet. Dette er nektet, et privat firma har fått enerett til å gi adgang til en elektronisk kopi, til stive priser som sansynligvis skal finansiere firmaet. Med dagens teknologi hører dette ingen steds hjemme. Det finnes utallige, illustrerende eksempler.

Når Nasjonalbiblioteket skal gi offentlig adgang til sine samlinger i Mo i Rana, tenker de standardiserte nett-tjenester, ikke innelukking i eksklusive, inntekstbringende, egne datasentraltjenester. Da vil ingen uten spesielt interesserte og godt finansierte forskere bry seg. Mange tror at en nettbasert infrastruktur kan styrke lokalmiljøet. Samarbeid mellom skoler, forvaltning, frivillige lag, lokale ressurspersoner osv. kan gi bedre informasjonsdekning, forenkle saksbehandling og øke interessen for eget samfunn. Hva om da all offentlig, også kommunal informasjon bare kan når gjennom tilknytning til en stor datasentral, med høyt prisete tjenester?

Her ligger store utfordringer for hvordan kommunene bør innrette seg for å gi tilgang til sin informasjon. For å avslutte. Et marked for nettbasert informasjon krever et skille mellom informasjonleveransen selv og de tjenester som skal ytes for å kople seg opp mot informasjonen. Dagens teknologi gjør det mulig å standardisere tjenestene, uten eksklusivitet for bestemte løsninger som binder brukerne til kostbare datasentraler el.l.

Det må være konkurranse om å tilby de beste og rimeligste løsningene. F.eks. må det være et konkurranse om å tilby grei og enkel tilknytning til offentlige registre, ikke en monopoltjeneste.

Siden offentlig informasjon, spesielt den som allerede er utarbeidet for trykking, nærmest omkostningsfritt kan legges opp i etablerte tjenestenett, bør det være fritt å velge egne informasjonstjenere eller kopling mot andres. Skal noe prises, må det være når offentlig informasjon i utgangspunktet er belagt med avgifter. Dette bør skje på informasjonsleverandørens hånd, eller med ikke eksklusive lisensavtaler.

Er det mangel på forståelse for disse prinsipper som får enkelte av dagens store datasentraler til å vakle ?

DEL OPP: Et marked for nettbasert informasjon krever et skille mellom informasjonleveransen selv og de tjenester som skal ytes for å kople seg opp