Den invaderte lekeplassen

---

Internet er veien og livet for en trofast menighet som helst ikke vil at andre skal overta lekeplasssen.

---

nn Skal, skal ikke, er et av de vanskeligste spørsmålene på Internet. Hva skal sensureres, hvem skal ha talerett? Enkelte Internet-portnere har utstengt uønskede elementer, andre har vært postkontorer med fordeling av alle pakkene. Hva er sunt, hva er nedbrytende og hva er nedverdigende? Om det strides de mange brukerne. Internet er i utgangspunktet et forum for debatt. Det fantastiske å kunne debattere et komplekst emne uten å måtte ta hensyn til tid og rom, har skapt en religion hos en rekke mennesker som snart ikke krever annet enn at tellerskrittene reduseres. Alternative medier, møter, kulturutveksling, underholdning, læreanstalter er unødvendig. Navigering og pek og klikk på de blå lenkene kan bringe en søkende til uanede opplevelser.

nn Hvor mye opplevelse skal tillates? Pornografioppslagene på Internet setter fingeren på et punkt. Hvem er stygge, hvem er ikke? Rassiaer mot gutterom med velvoksne PCer fulle av forferdeligheter, blir stående i et underlig lys, når det ikke foretas noen form for kontroll av andre leverandører av Internet-opplevelser. Hvor mye opplevelser som skal tillates, kommer til å bli debattert. De fleste tilhengere av Internet ønsker at det ikke skal finnes noen form for sensur. Slik er det i praksis, i dagens samfunn. Kun når vold og sex dyttes på oss, for eksempel på TV, går det offentlige inn og sensurerer. Internet er ingen offentlig tjeneste, så det er lite det offentlige kan gjøre. Sensur av offentlige tilbydere av Internet-tjenester som Telepost kan utføres, men sensur av et utenlandsk innslag via en norsk formidler vil kreve en anmeldelse av en fornærmet part.

nn Å kunne presentere en problemstilling og oppleve at Internet-brukere helt gratis hjelper deg med en løsning, er en ny form for kommunisme. Alternativet er å skaffe en fagmann som tar seg betalt for å løse problemstillingen. Denne formen for kommunisme har eksistert i mange år blant forskere. Målet er å hjelpe hverandre, ikke ensidig overføring av hardt ervervet kunnskap. Det forventes at man får noe igjen for hjelpen. På Internet er det derimot lite sannsynlig at den som hjelper selv får hjelp, med mindre det blir en kultur at alle hjelper hverandre, uansett om det er noen som hele tiden hjelper mest. At enkelte røster derfor ikke liker alle disse nye brukerne som bare ønsker å dra nytte av den fine lekeplasssen, er forståelig.

nn Den kommunistiske tankegangen gjelder alle nye tilbydere av tjenester. Det skal ikke koste noe. I et informasjonssamfunn er det naturlig at informasjon har en pris. Koster det ikke stort, kan brukere få den gratis, men ofte er det store kostnader forbundet ved å samle, redigere og tilrettelegge informasjon. At de som hjelper en bruker med timers besparelser ved informasjonsinnhenting, ønsker å ta seg betalt, er naturlig. Det som er en riktig pris, er derimot en vanskelig diskusjon. Foreløpig er det få som tør å ta seg betalt. Delvis skyldes dette at offentlig informasjon er rimelig. Bibliotekstjenester og offentlig statistikk koster lite. Igjen er det en kommunistisk tankegang. Det skal ikke bare være de ressurssterke som skal skaffe seg fortrinn.

nn De kommersielle tilbyderne på Internet er få. Det skyldes at Internet ikke er tilpasset kremmeraktige behov. Sikkerhet er et element som foreløpig mangler. Løsningen er skissert, men det tar tid før sikkerheten kan garanteres. Som formidler av betalingsoppdrag er et sikkert Internet ypperlig, bare kryptering blir så rimelig at det blir innebygget i modemet eller tilpasningskortet i bordmaskinen. Video krever en hastighet på minimum 64 Kbit per sekund. Som markedsføringsmiddel for feriereiser bør Internet være fortreffelig, likeledes som medium for annonsering. En elektronisk side er imidlertid kjedelig. Lenking til video, bildereportasjer og lyd er nødvendig for å skape interesse. Alternativt er en skikkelig trykksak mer fristende.

nn De trykte medier må lære seg et nytt fag. Borte er alle kjente avisformater. Tabloid er typisk erstattet av en A4-side. Hvordan skal da stoffet presenteres på en appetittvekkende måte, som gjør at både lesere og annonsører ser seg tjent med alle sidene? Hvis det er enkelt å hoppe over annonsene uten å se dem, blir det ikke rare inntekstkilden for forleggerne. Abonnement på elektroniske aviser er det lenge til noen vet hvordan de skal håndtere. Dagbladet og Computerworld er bare en tekstutgave av avisen, Dagens Næringsliv henviser til den trykte utgaven for opplevelsen. Men for mange er for eksempel en elektronisk avis og tilbud på klær for syntetisk. De må oppleves. Å holde en kjole eller en avis i hånden er en helt annen opplevelse enn en død side på Internet. Så ennå er det lite børs og mye katedral.

Artikkel automatisk generert, 07/04-95, kl. 18.31 cw@oslonett.no