[Forrige artikkel] [Indeks] [Neste artikkel] [CW hjemmeside]

Grufull Snakkemaskin for Masochister (Millionærer)


Nyere tids største tekniske vidunder har nådd mine lommer. En bitteliten GSM mobiltelefon, en mikrobølgeovn i palmtop-format for oppvarming av hjernemasse, sørger for at jeg kan ringe -- og ringes -- uansett hvor mitt arbeid fører meg. Nesten.

Pål Leveraas

GSM er bygget ut i de fleste vest-europeiske land, og bygges ut i raskt tempo også i andre land. Derfor var det i trygg forvisning om at de digitale signalene kunne nå meg at jeg reiste til London, et av klodens mest sentrale steder, med GSM-telefonen på innerlomma. Siden jeg skulle relokere til London, var planen å kjøpe et abonnement hos en av de lokale operatørene. For det er jo ikke fritt for at gleden ved å kunne nås over hele Europa dempes en smule ved det ugjendrivelige (men akk så lite annonserte faktum) at dersom du beveger deg utenfor din operatørs nasjonale grenser og inn i en annen operatørs hjemmemarked, så koster bruken av telefonen dyrt.

Svært dyrt.

Særlig hvis noen er så uanstendig respektløse med din lommebok at de ringer til deg. Da må du selv betale for samtalestrekningen fra i dette tilfelle Norge til Storbritannia. Skulle du være så uheldig å ha satt opp viderekobling i de tilfeller hvor du ikke kan svare på telefonen, blir det dobbelt så dyrt. Da må du betale for en ny samtale, hjem til Norge og din nettbaserte telefonsvarer.

Derfor, tenkte jeg, stikker jeg innom første og beste mobiltelefonsjappe i London, og skaffer meg en lokal-tilpasset chip som jeg kan bytte ut med Telemobil-brikken mens jeg frekventerer the streets of London. Så får heller jeg og mine forbindelser leve med at jeg har to-tre telefonnumre.

Verden er tross alt ikke stor.

Men den gang ei.

Damen i mobil-shoppen lo overbærende og ristet på hodet. "Sorry, men skal du ha et abonnement hos oss, må du ha hatt en fast adresse i England i minst tre år, slik at vi kan få nok data fra kredittinstitusjonene til å få sjekket din kredittverdighet."

Jeg måpte. Kredittverdighet!

Damen var ubøyelig. Der i gården var de ikke interessert i å gjøre business med suspekte innvandrere, enten de måtte være froskespisere fra fransk EU eller alminnelige lyshårede kannibaler fra mer perifere geografiske ekstremiteter innen den europeiske økonomiske sone. Det får da være grenser for hva slags vesener man skal tjene penger på.

Yes, very well, mumlet jeg, lett fortumlet, og rygget ut av lokalet og inn i Grays Inn Road. Der fisket jeg frem mobilvidunderet, og slo et nødnummer -- hjem til Telemobils trøbbel-telefon. Tuut-tut-tut, sa telefonen, og ga meg klar melding: "No access". No access! Ingen adgang. Hva er det nå da, har damen anmeldt meg til mobilpolitiet? Hvordan kunne de finne meg så fort?

Etter gjentatte forsøk måtte jeg gi opp. Jeg ruslet tilbake til kontoret og fant frem en stasjonær, landfast telefon med ledning inn i veggen. På tredje forsøk ringte det uten opptattsignal hos redningsmannskapene i den andre enden.

"Begynner telefonnummeret ditt på 901", spurte redningsmannskapet. Jeg bekreftet, og fikk dagens melding: "Du skjønner, de som har telefonnummer som begynner på 901 kan ikke ringe fra England, Tyskland, Sverige, Danmark ...." -- han ramset opp en rekke land, som til sammen må ha utgjort rundt halve dekningsområdet for GSM.

Europa-telefon?

Så, jeg hadde valgt et telefonnummer som begynte på 901. Jeg visste ikke at tallet hadde noen spesiell symbolikk, men straffes skulle jeg ihvertfall. Kunne mannen forklare meg hva som er vitsen med en Europa-telefon som man ikke kan ringe fra i Europa?

Datafeil, svarte han. Datafeil på Hamar. Alle 901-ere må holde seg hjemme.

Herliga London, som mannen sa da han så Sandnes fra lufta. Her trodde man at man var blitt en smule kontinental og uavhengig av Norsk Tipping og andre Mjøs-baserte datasystemers nykker og innfall. Så skal man i tjukkeste London få beskjed om at den kostbare GSM-en ikke kan brukes fra London på grunn av en datafeil på Hamar!

"Jeg kan sende deg en ny chip," sa mannen, "men da får du nytt telefonnummer."

Nummer meg her og nummer meg der. "Send meg den chip'en da, men gjør det straks."

Men datafeil? Det hørtes tross alt ut som en god sak, kanskje noe for Computerworld? Journalisten i meg våknet, og jeg kastet meg over telefonen igjen. Tor! Tor Hammerø! Informasjonssjefen i Telemobil. Hva er det som foregår? Er dette sant?

"Nei, nei, nei," sa Tor, uten å innby til nærmere forklaringer. "Jeg skal fikse det, hva er telefonnummeret ditt?"

Min nyvunne skepsis til tross, jeg så ingen grunn til å skjule det for ham. Han hørtes så tillitsvekkende ut. Og snakk om innflytelsesrik mann. Det gikk en time, så var telefonen funksjonell.

Der røyk en god sak i CW, men kommunikasjonen med Europa-telefonen var i det minste tilbake igjen.

Imponert og overveldet rygget jeg atter en gang ut i Grays Inn Road. En London-cab suste forbi uten å stanse, og lommevidunderet ble langsomt fuktig i duskregnet. Det har seg slik at i kjelleren i Grays Inn, hvor mitt kontor befant seg de første ukene, foretrekker min Mobira Cityman 5000 operatøren Cellnet. I fjerde etasje, og ute på gaten, velger den imidlertid Vodafone. Og Vodafone vet alt om meg. Jeg kan overhodet ikke skjønne hvorfor de lurer på min kredittverdighet, når telefonen min - i samarbeid med nettet - kan pinpointe meg og mitt oppholdssted ned til kvartalet jeg befinner meg i. Og i motsetning til alle de andre operatørene, forsøker de ikke engang å legge skjul på det. Displayet mitt viser, i tillegg til Vodafone, hvilket distrikt i London jeg til enhver tid befinner meg i.

For meg som er forholdsvis ukjent med gatene i verdensbyen, er det en nyttig bieffekt. På den annen side gir det perspektiver. Jeg, som trodde jeg kunne smyge meg bort i folkemengden ute i det store Europa, må se i øynene at så lenge den vesle duppedingsen står på, så vet noen et eller annet sted nøyaktig hvor jeg er. Hvis jeg var Saddam Hussein og fikk en GSM-telefon i gave av Bill Clinton, ville jeg blitt svært mistenksom. Siden jeg av natur er langt mindre despotisk anlagt, betrakter jeg det ikke som noen overveldende og umiddelbar fare, men gudene må vite. Hva med mafiaen i Øst-Europa, for eksempel?

I Vilnius, Litauen, hvor mitt arbeid brakte meg forleden uke, åpnet de et GSM-nett den 16. mars. Jeg var sannsynligvis en av de første som fikk kontakt med nettet. Tidlig morgen på hotell Karolina, slo jeg for moro skyld på det, i dette tilfellet, presumptivt unyttige leketøyet, siden jeg visste at de ikke hadde noe GSM-nett der, og søkte etter en operatør. Ikke ante jeg at Omnitel skulle åpne nettet sitt akkurat denne dagen, og stor var forbauselsen derfor da et alternativ dukket opp på displayet. "246 01" stod det. Ikke akkurat klar melding, men dog en melding.

Senere samme dag brakte jeg i erfaring at presidenten og et par generaldirektører hadde fått overrakt de tre GSM-telefonene som pr. 16. mars var den totale abonnentmassen i nettet. Det hadde ikke vært urimelig om en av de tre ble lei av å ringe til de to andre, og slo på tråden til meg i stedet. Men det skjedde ikke. Dem om det.

Hvorom allting er, som alle vet er GSM-telefoner fremdeles ganske dyre i drift, og i et land hvor den gjennomsnittlige månedslønnen er 600 kroner, er det ingen grunn til å påregne en eksplosiv vekst i den mobile kontaktflaten. Som alle også vet, er de avlyttingsfrie GSM-telefonene svært populære blant kriminelle elementer, og som alle dessuten vet i tilllegg til disse basale telekom-kunnskapene, så er den største vekstnæringen i Øst-Europa mafiaen. De guttene har penger og motiv, og blir nok gode kunder.

Og dette bekymrer meg: For et års tid siden skjøt mafiaen ned og drepte redaktøren og grunnleggeren av en av de største avisene i landet. I vinter skjøt de en mobiltelefonmann, men traff forkjært. Senere prøvde de å sette en sprøyte i ham, men han overlevde det også, og flyktet fra landet.

Dersom det er et mønster i dette, og at mafiaen verken liker bladfyker eller vanlige, sivile folk med mobiltelefon, så legger det umiddelbart en liten demper på undertegnedes entusiasme for ansvarsområde Øst-Europa. Tross alt lever jeg av å skrive historier jeg har hørt i en mobiltelefon, og jeg har kone og tre unger og en million i lån i Kassa. En kule for pannen ville vært usedvanlig upraktisk under de rådende omstendigheter.

Bank i bordet.

Riktignok har jeg alltid vært en tilhenger av ordtaket om at "intet problem er så stort og komplisert at det ikke er mulig å løpe i fra det". Men hvis guttene fra øst ikke behøver å gjøre annet enn å bestikke et par funksjonærer hos operatørselskapene og finne ut hvilken by og hvilket kvartal i byen jeg til enhver tid befinner meg i, vel så må jeg innrømme at det kompliserer problemet langt mer enn jeg har rukket å tenke gjennom.

Jeg har imidlertid god tid til å tenke, her jeg i skrivende stund sitter i Norges blindtarm nummer én, Kirkenes, hvor verken Telemobil eller Netcom ennå har strukket sine GSM-nettverk og hvor SAS har kansellert sitt morgen-fly til Tromsø. Med 1.000 kilometer til nærmeste jernbane, 200 kilometer til Murmansk på en vei som er åpen kun tre dager i uken, og ingen kobling til GSM, så har jeg uten tvil et transportproblem. Men tross alt er jeg trygg.

Tror jeg, da.

Pål Leveraas er permittert redaktør i Computerworld Norge, p.t. U.K., Norden og Øst-Europa korrespondent for IDG News Service, med base i London. For ham er det billigste alternativet at du kontakter ham via e-mail, og du kan sende den til paul.leveraas@idg.com.

[Forrige artikkel] [Indeks] [Neste artikkel]


[Image map not available]
Artikkel automatisk generert, 30/03-95, kl. 17.24 cw@oslonett.no