Telekommunikasjon i 150 år

Umiddelbar teledramatikk i 1844

I år er det 150 år siden morsealfabet-basert telegrafi ble tatt i bruk på kommersiell basis. Starten var Samuel F. B. Morse's berømte melding over telegraflinje fra Washington D.C. til Baltimore: "What hath God wrougth!". Det strømmet umiddelbart dramatiske meldinger til Washington fra demokratenes "convention" i Baltimore. Slik startet moderne telekommunikasjon, med fiberbasert ISDN-"infobane" og Internet, som forøvrig fyller 25 år i disse dager.

Magne Lein

Krigsreporteren Ernest Hemingway har hovedskylda for at dagens avislesere stort sett får presentert nyhetene "oppned". Før den spanske borgerkrigen var det nemlig vanlig å komme med godbitene på slutten av artikkelen.

Men da unge Hemingway skulle sende hjem reportasjene sine telegrafisk, fant han at telegraflinjene stort sett var så upålitelige at han måtte sikre seg at i hvert fall hovedpoengene kom med. Derfor sendte han dem først. Noen vil kanskje hevde at den stramme og knappe formen på Hemingway-reportasjene har noe å gjøre med all den tiden han tilbragte i godt lag på nærmeste kro, med servietten som manus.

Uansett, denne strukturen på avisstoffet appelerte til industrisamfunnets travle lesere. Det ble lettere å få med seg hovedpoengene, uten å lese hele artikkelen.

Også Geronimo

Men hierarkisk oppbyggete meldinger og kodebasert overføring av dem, har røtter enda mye lenger tilbake enn morse- og talebasert telekommunikasjon. Av den greske historikeren Polybius' skrifter går det fram at grekerne brukte varder til å sende enkle beskjeder i krigssituasjoner.

Og Aischylos skriver i verket "Agamemnon" om bruk av fakler til samme formål. Også våre norske forfedre mestret vardene. Men Hemingways landsmann Geronimos røksignaler var nok et mer effektivt kommunikasjonsmiddel over lange avstander. De var ikke engang avhengig av fri sikt, og innholdet var mer omfattende.

Etter hvert utviklet den engelske marine semafor, på oppfordring fra James II. Det ypperste av semaforbasert, ikke-elektrisk utstyr for formidling av kodesignaler har imidlertid røtter tilbake til den franske revolusjon.

200-årsjubileum

Med de mange frontene og spredte hærgruppene under revolusjonen var det stort behov for rask formidling av beskjeder. Claude Chappe, en glødende revolusjonær, satte seg i 1790 som mål å utvikle utstyr for langdistanse-telegrafi basert på kabel og elektrisitet. Dette greide han ikke, og endte opp med en kjede av formidlingsstasjoner; plassert noen kilometer fra hverandre og utstyrt med teleskop og mekaniske semaforarmer. Etter hvert ble det bygget et nett som dekket 500 mil, når man regnet med alle grener og forgreninger.

Den første, mer omfattende beskjed som ble formidlet via dette "moderne", optisk-mekaniske telenettet, var budskapet om at byen Quesnoy var falt. Det skjedde i august 1794, altså for 200 år siden.

Engelskmennene hørte om prosjektet, og satte i gang lignende utvikling. Deres prosjekt baserte seg på et lukkersystem istedet for armer. Systemet kunne formidle 400 standardiserte beskjeder. Det gikk overraskende hurtig. En kort beskjed ble sendt mellom London og Deal på under ett minutt.

Under de mer fredelige forhold som rådde i første del av det nittende århundre, tapte interessen for telegrafi seg.

Første gnist?

Men allerede fra midten av 1700-tallet ulmet det i elektriske telegnister, én av dem resultat av innsatsen til en ukjent pionér, omtalt i "Scots Magazine" i 1753. Den anonyme oppfinner baserte forsøkene sine på 26 ledninger, altså én for hver bokstav i det engelske alfabetet. Elektrisk strøm i én av ledningene ga en ren visuell indikasjon på bokstaven i et spesielt apparat (et såkalt margkule-elektroskop).

Franskmannen Le Sage la frem en idé om noe lignende i 1774. Etter ham kom Lomond med en forbedring. Han greide seg med én ledning. Bokstavene ble skilt fra hverandre ved hjelp av koder.

Det var også et par andre tilløp, men ingen av disse systemene fikk noen praktisk betydning, annet enn som spirer for senere utvikling.

Som en kuriositet kan nevnes at spanjolen Salva var inne på å koble teleoperatørene direkte til nettet, slik at strømsjokkene og rykningene i kroppen deres kunne bli tolket som meldinger.

Målet i sikte

Teknologiske gjennombrudd, som kjennskap til elektromagnetismen (dansken Hans Christian Ørsted, 1820) og mer effektive batterier (blyakkumulatoren ble oppfunnet av Sinsteden i 1854), la etter hvert grunnlaget for et teknologisk kvantesprang. Perioden med eksotiske eksperimenter nærmet seg slutten.

Ved hjelp av elektromagnetisme kunne man bevege en jernplate ("anker") ved hjelp av en spole. Det ble mulig å lage elektromekaniske innretninger som omsatte de kodete strømsignalene i lesbare utslag på finurlige, elektromekaniske innretninger. Baron Schilling presenterte et elektromagnetisk basert apparat i St. Petersburg i 1823. Utslagene til høyre eller venstre på en kompasslignende nål var utgangspunkt for en slags kode. Det var flere som etter hvert jobbet med nåler, men dette konseptet la store begrensninger på hastighet og informasjonsinnhold.

Også Samuel F. B. Morse, amerikaner og oppfinner av morsealfabetet, jobbet med lignende utstyr. Engelskmannen William Cooke plukket opp Morse's idéer under en demonstrasjon i Heidelberg. Han dro hjem til England, og fikk i oppdrag å installere utstyr basert på Morses idé på jernbanestrekningen Liverpool-Manchester. Han støtte på tekniske problemer, og tok kontakt med den kjente fysikeren Wheatstone. De to kranglet så mye at hele prosjektet holdt på å gå i vasken. Men i 1837 fikk de patent på en 5-nålet telegraf, det vil si med flere ledninger. Demonstrasjonen for jernbanetoppene var imidlertid ingen suksess.

De fleste var av den oppfatning at man nå måtte gå i retning av morsekodete signaler på én ledning, og at det trengtes bedre utlesningsenheter. Det ble likevel bygget en Cooke/Wheatstone-linje mellom Paddington og West Drayton i 1938, fire år senere forlenget til Slough. Men dette ble aldri annet enn et teleteknisk sidespor.

Storkanon

Men Samuel Morse jobbet videre med idéene sine. Han fikk 30.000 dollar i støtte fra Kongressen i 1843. Dermed ble han i stand til å ferdigstille verdens første, kommersielle telegraflinje mellom Washington og Baltimore i 1844. Utlesningen skjedde på et "moderne" telegrafiapparat, langt på vei som vi kjenner slikt utstyr langt inn i vårt århundre, med morsenøkkel og det hele, alt utviklet av ham selv. Meldingene ble overført i en kode også utviklet av Morse, med andre ord; morsealfabetet.

Linjen ble ferdig akkurat til demokratenes "convention" i Baltimore. Avstemningene viste seg å bli meget dramatiske. Avisfolk og politikere flokket seg om telegrafapparatet i Samuel Morse's kontor i Washington i løpet av de nærmeste dagene.

Med dette ble telegrafi raskt det viktigste verktøy for kommunikasjon innen forretningsvirksomhet, offentlig sektor og presse. Allerede i 1862 var det 25.000 mil med telegraflinjer på verdensbasis, hvorav to tredeler i Europa.

Hallo, hallo

I 1876 patenterte Graham Bell en avlegger av telegrafisystemet, telefonen, som representerte et kommunikasjonsmessig kvantesprang. På mottagersiden erstattet her vibrasjonene i et membran bevegelsene til ankeret på telegrafapparatet ("telefon") og en vibrerende membran som modulerte tettheten, og dermed den elektriske motstanden, i en liten kullboks ("mikrofon"), erstattet telegrafnøkkelen på sendersiden. Bell kunne beite på viktige eksperimenter utført av den tyske fysikeren Helmholtz når det gjaldt lydgenerering via varierende, elektrisk strøm.

Nok en storfugl

Men kabelbasert telegrafi og telefoni hadde sine klare begrensninger i mange sammenhenger, ikke minst til sjøs og i land med terreng som gjorde linjelegging dyrt og vanskelig.

I Livorno bodde det en ung italiener som senere skulle vise seg å bli en av verdens desidert største oppfinnere. Det dreide seg om den skoletrette og noe usosiale Guglielmo Marconi (1874-1937).

Faren var velsituert, og moren kom fra den whisky-produserende Jameson-familien. Det var derfor økonomisk mulig for Marconi å bevege seg en smule på siden av den slagne landevei, enten det gjaldt skolegang eller penger til eksperimenter.

Det var noen artikler i engelske fagblader på begynnelsen av 1890-tallet som tente den trådløse gnisten hos Marconi. Her leste han om eksperimenter med elektromagnetiske bølger foretatt av tyskeren Hertz, italieneren Righi, russeren Popoff og amerikaneren Lodge.

Da Alexander Popoff i 1895 lanserte idéen om å bruke "Hertzke bølger" til overføring av trådløs telegrafi, gjorde også Marconi noen primitive forsøk. Hans teoretiske kunnskaper var temmelig rudimentære. Han var tyve år og hadde ennå ikke avlagt en eneste eksamen. Han strøk blant annet til realartium, selv om han var lidenskapelig interessert i fysikk.

På denne tiden flyttet Marconi-familien til farens hjemsted Bologna, hvor Righi var professor. Marconi fulgte Righis forelesninger i fysikk og bølgeforplantning, og eksperimentene hans med apparater bygget på med utgangspunkt i teoriene til Heinrich Hertz, men uten å være immatrikulert.

Skip i nød

Til sin venn og biograf marki Luigi Solari, senere en av hans viktigste hjelpere, sa Marconi:

-- Trådløs telegrafi bør først og fremst kunne anvendes praktisk til sjøs, for sikring av sjøfolks liv.

Han var lidenskapelig knyttet til sjø og båter, og viste alltid stor omsorg for skipsfart og sjøfolks ve og vel.

Marconi bygde først en oscillator av den type han hadde sett Righi benytte, men erstattet kulene i Righi-oscillatoren med metallplater, klippet ut av en parafinkanne.

Så tok han en annen idé, først lansert av Hughes, Calzecchi-Onesti, Branly og Lodge. Det gjaldt et glassrør med metallstøv, som han tenkte seg kunne benyttes som detektor for de elektromagnetiske bølgene (det man populært kaller radiobølger).

Man skal her være klar over at målet var et system for overføring av morsekodete nødmeldinger. Marconi var derfor ute etter en "enten/eller"-indikator (senere kalt "kohær"). Radiotelefoni var i det hele tatt ikke inne i bildet på dette stadium.

De første forsøk i friluft ble utført i 1895. Han greide først å sende signaler bare over 40-50 meter, men avstanden økte raskt til én kilometer da han også erstattet resonatorkulene med to blikkplater, og gravde ned den ene platen og monterte den andre et par meter over bakken.

Ved dette avgjørende forsøket var det ikke lengre sikt mellom sender og mottager. Så det holdt ikke lenger at broren Alfonso viftet med lommetørkleet hver gang han mottok et signal. Nå skulle han fyre av et skudd. Jubelen var stor da de hørte skuddet etter de nye tilpasningene av utstyret.

-- Da visste jeg at det åpnet seg en ny vei for meg. Det var et historisk øyeblikk. For jeg hadde allerede den gang tenkt å erstatte den opphengte platen med kobbertråder mellom to stolper, og å grave den andre platen ned i jorda, uttaler Marconi i Solari-biografien.

Lite klingende mynt

Siden gikk det slag i slag. Han etablerte det engelske Marconi-selskapet i 1897, men fikk ikke et eneste pund i utbytte de første ti årene.

Det svingte hele tiden mellom anerkjennelse, avvisning og depresjon, frem til han fikk Nobel-prisen i fysikk i 1909. Men selv da lot den økonomiske suksessen vente på seg. Først fra midten av 1920-tallet begynte det å skje noe positivt på det forretningsmessige området. Han fikk patent i 1925. Da var han 50 år. Marconi ble også adlet, og gledet seg umåtelig over marki-tittelen.

Sterk lobby

Ikke minst drev kabelselskapene aktiv lobbying mot Marconis trådløse konsept. På en stor konferanse på Hotel Claridge i Paris i 1925 benyttet Marconi anledningen til å berolige kabelselskapenes representanter i et foredrag. Her sa han blant annet:

-- Vi ønsker ikke å drive noen takstkrig. Vi ønsker å tjene publikum på best mulig måte, gjerne ved å samarbeide med alle som arbeider for hurtig og effektiv overføring av den menneskelige tanke.

Fra da av løsnet det for Marconi, uten at han helt hadde evnen til å nyte suksessen. Selskapslivet fristet ham ikke, selv om han etter hvert ble både kongers og presidenters favorittgjest. Han var aldri helt fornøyd så lenge han ikke tumlet med nye idéer. Men han kunne involvere seg i intense og kortvarige forhold til den tidens jetset-kvinner. Og han likte å ta en "tur på byen med gutta".

-- Jeg er i grunnen en kunstner, sier Marconi i Solaris-biografien, jeg må fra tid til annen føle at publikum interesserer seg for meg, legger han til.

Marconi var, som vi har sett, slett ikke ueffen når det gjaldt å plukke opp andres idéer. Men da han ble spurt om faren for at japanske selskaper skulle overta hegemoniet innen trådløs kommunikasjon, sa han:

-- Japanerne er glimrende etterlignere, og derfor tar de etter alt det som utvikles i Europa og Amerika. Den geniale oppfinnerevnen ser imidlertid ut til å være fraværende i eksperimentene deres. Men de blir ikke desto mindre gjennomført med en forbausdende tålmodighet og presisjon.

Er det noen av leserne som har hørt lignende synspunkter før? Intet nytt under solen!

Radio Days

Og nå er vi fremme ved årstall hvor også generell radio begynte å ta av. Krystallapparatet ga et forvarsel allerede tidlig på 1900-tallet.

Men radioteknikken tok ikke av før John Ambrose Fleming, Lee De Forest og Edwin H. Armstrong hadde utviklet det moderne radiorøret og feedbackbaserte mottagerprinsipper, som "superheterodyn"-koblinger.

Så det var først på slutten av 20-årene og begynnelsen av 30-tallet at radio for hvermann skjøt fart.

Norge var blant pionérnasjonene rent teknisk, med Jan Wessels Radionette som først i verden med nettdrevet utstyr (1925). Tandberg Radiofabrikk fulgte opp noen år senere. Etterkommeren Tandberg Audio Products ligger fortsatt i verdenstoppen innen høykvalitetsutstyr.

Også innen satellittkommunikasjon er Norge helt i front, med ABB Nera som spydspiss. Innen mobiltelefon har Norge vært rene laboratoriet for Siemens og andre. Innen satellittbasert posisjonering (GPS) offshore er vi i front. Innen nedlesing av satellittdata for forskningsformål er Norsk Romsenters anlegg i Oksebåsen på Andøya et internasjonalt kraftsenter. Innen telemetri, innen alt fra styring av Penguin-raketter til jordressursovervåking, ligger Norge meget godt fremme rent faglig sett.

De elektrotekniske røttene tilbake til forrige århundre for dagens elektronikk, teleteknikk, radio- og TV-teknikk er mange. "The Information Highway", den fiberbaserte og ISDN-orienterte "infobanen", er et moderne konsept forankret i "gammel" teknologi.

Helt borte

Men hvor er det blitt av "heltene", de store oppfinnerne? kan man spørre. Nei, det er i dag få Morser, Marconier, Edisoner. Kanskje en og annen Robert Noyce (integrerte kretser) og Ted Hoff (mikroprosessoren). Men det begynner også å bli lenge siden.

Årsaken er "teamwork". Få eller ingen av dagens store, tekniske landevinninger innen elektronikk og datateknikk er resultatet av én enkelt oppfinners arbeide ved laboratoriebenken i sene nattetimer. Derfor får vi nøye oss med å dyrke de gamle guder.


			Internet har 25-årige aner

Internet har sin bakgrunn i " ARPANET", et datanett etablert i 1969 av det amerikanske Department of Defence (DoD). Departementet ønsket å knytte sammen alle prosjektene innen forsvarsforskningen, inklusive universitetene. ARPA står for "Advanced Research Projects Agency". Siden la man til en D, for Defence, slik at etaten ble hetende "DARPA". Også Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) på Kjeller har vært underleverandør til DARPA-prosjekter.

Etter hvert ble nettet så omfattende at man bestemte seg for å splitte det i to deler, ARPANET og MILNET, det siste en militær gren. Men nettene var knyttet til hverandre via et konsept kalt Internet Protocol (IP).

De første ARPA/MILNET--årene besto nettene stort sett av et mindre antall stormaskiner, med store antall terminaler ("time-sharing"). Selv om målsettingen var et nett hvor i prinsippet alle datamaskinene og enhver lokalitet i nettet skulle ha likeverdig status. Det er først med dagens verktøy for desentralisert databehandling og datakraft at Internet virkelig fikk vind i seilene. I dag er over 1 million datamaskiner tilknyttet Internet.

Ansvarlig for bokavdelingen hos IDG Norge A/S, Kjell Gytrup, forteller om eksplosiv utvikling av Internet i Norge.

-- Vi har den mest solgte boka om Internet, "Internet for Dummies", så kontakten vår med det norske Internet-miljøet er formidabel. På kort tid har vi solgt mer enn 1.500 eksemplarer av Dummies-boken og like mange av "Quick Reference"-boken.

-- Internet er virkelig i ferd med å ta av i Norge, legger Kjell Gytrup til.

Også Computerworld er en del av IDG Norge A/S, så vi gleder oss med Kjell Gytrup og kollegaen hans Roger Haug over suksessen på bokfronten.

Det kan ellers nevnes at IDG Books er verdens største forlegger av datalitteratur.

KONTRAST: Den gamle, og så den nye tid, gjenspeiler seg her i et telegrafiapparat med morsenøkkel og Motorolas GSM-telefon for mobilnettet. (Foto: M. Lein)

GERONIMO: Geronimo og hans frender hadde i røksignalene et av de mest avanserte system for formidling av beskjeder, også når det ikke var sikt mellom avsender og mottager.

PIONÉR: Samuel F. B: Morse, oppfinner av morsealfabetet og moderne telegrafi.

PIONÉR: Guglielmo Marconi (t.v.), oppfinner av trådløs telegrafi.

FEIRING: Forsiden på siste nummer av den amerikanske radiohistorie-foreningens medlemsblad.

BOKSUKSESS: Kjell Gytrup (t.h.) og Roger Haug har på kort tid solgt mer enn 3.000 Internet-bøker på det norske marked. (Foto: Laila B. Carlsen)