---

Petter Gottschalk, leder av regjeringens prisingsutvalg og adm. direktør i NIT, klargjør konklusjonene i Prisingsutvalgets rapport.

---

Gratis offentlig informasjon

---

Offentlig informasjon bør være gratis tilgjengelig for alle. Det er Prisingsutvalgets hovedbudskap i NOU 1994:17 Til informasjonens pris som nylig ble overlevert administrasjonsminister Nils Totland.

---

1 Offentlig sektor er i liten grad finansiert ved direkte brukerbetaling, og det er ikke noen grunn til at offentlig informasjon skal betales av brukerne i større grad enn andre offentlige tjenester. Tvertimot kan det være slik at brukerbetaling for offentlig informasjon er mindre akseptabelt enn for andre tjenester, bl.a. fordi informasjon er en forutsetning for at brukerne i det hele tatt kan vite om hva som eksisterer av andre tilbud og muligheter.

2 Prising må betraktes som en integrert del av den totale informasjonspolitikken i det offentlige, og rammevilkårene for denne er ikke annerledes enn rammevilkår for offentlig virksomhet generelt sett. Prising/ikke prising i det offentlige fungerer først og fremst som et overordnet styringsvirkemiddel som det offentlige benytter for å oppnå politiske målsettinger og en effektiv ressursbruk; ikke som en generell inntektskilde for å finansiere offentlig sektor.

3 De mange nye mulighetene for anvendelse, bearbeiding og gjenbruk av offentlig informasjon, for ny produktutvikling, for nye distribusjonsmetoder osv., gjør dels at det blir enklere å produsere mer og bedre informasjon til flere for en lavere kostnad, men også at det blir enklere å distribuere og selge informasjon som en vare på et internasjonalt marked. Data som er lagret i offentlige registre blir en potensiell råvare i utviklingen av nye informasjonsprodukter.

4 De fleste av våre ressurser er begrenset, det gjelder også informasjonstjenester og informasjonsprodukter.

5 Offentlig sektor har i økende grad forsøkt å etablere systemer for målstyring i stedet for regelstyring. Det er derfor ikke hensiktsmessig å komme med forslag til detaljerte særregler for prising innenfor områder hvor det allerede fins fastlagte politiske rammevilkår og målsettinger for utviklingen.

6 Svært mye av offentlig informasjon er tilgjengelig uten brukerbetaling i dag, bl.a. ut fra prinsipper som er fastslått i forvaltningsloven og offentlighetsloven.

7 En eventuell økende grad av privatisering av offentlig sektor og andre organisasjonsendringer vil kunne medføre endrede rammebetingelser for deler av den offentlige informasjonsformidlingen, f.eks. ved at det dannes organisasjonsformer som faller utenfor forvaltningsloven og offentlighetsloven. Når tjenester og tilbud overføres til den kommersielle sektor, reduseres det offentliges muligheter for å regulere og påvirke. Dette kan gjøre det nødvendig å finne nye løsninger for offentlig informasjonsformidling i fremtiden.

Politikk betyr å foreta avveininger og prioriteringer mellom forskjellige hensyn. Det kan argumenteres både for og imot prising av offentlig informasjon. Prisingsutvalget har foretatt en avveining mellom momenter for og mot prising og kommet frem til at momentene mot prising veier tyngst. Prisingsutvalgets vektlegging av momenter mot prising har ført til følgende 5 hovedprinsipper for prising av offentlig informasjon.

1 Offentlig informasjon bør være gratis tilgjengelig for alle.

Informasjon med utspring i offentlig forvaltning og annen offentlig virksomhet som reguleres av forvaltningsloven, bør være tilgjengelig for brukerne uten betaling og i et omfang som er forutsatt i dagens lovverk og i henhold til det utvidete informasjonsansvaret. Med gratis tilgjengelig for alle menes at brukerne ved henvendelse til offentlig kontor, servicekontor, offentlig bibliotek eller via andre kanaler som det offentlige måtte benytte for informasjonsformål, elektronisk eller papirbasert, som en hovedregel skal gis gratis tilgang til ønsket informasjon.

2 Offentlig informasjon kan prises dersom det offentlige har oppfylt informasjonsplikten og det utvidete informasjonsansvaret - hvos minst ett av følgende to vilkår er oppfylt:

a) gratis informasjonsavgivelse fører til åpenbart ufornuftig ressursbruk

b) informasjonen overlates til kommersielle aktører for videre bearbeiding og distribusjon.

Det er som regel uproblematisk å definere hvor grensene går for det offentliges lovpålagte informasjonsplikt. Når det gjelder det utvidete informasjonsansvaret, vil det alltid være rom for skjønn, men det anbefales en romslig definisjon av informasjonsansvaret.

3 Offentlig informasjon kan prises dersom gratis informasjonsavgivelse vil føre til åpenbart ufornuftig ressursbruk.

Ufornuftig ressursbruk kan synes vanskelig å definere. Men eksempelvis kan prismekanismen benyttes til å unngå uønsket bruk av gratistjenester som er dyre å drive for det offentlige.

4 Offentlig informasjon kan prises dersom informasjonen overlates til kommersielle aktører for videre bearbeiding og distribusjon.

For å sikre kostnadseffektiv distribusjon, best mulig utnyttelse og en lav risikoprofil for det offentlige, bør offentlig informasjon så langt det er mulig overlates til markedet for kommersiell utnyttelse. For å forhindre monopoldannelser bør slik distribusjon som en hovedregel skje på ikke-eksklusiv basis. Dersom den offentlige etaten selv velger å distribuere informasjonen på kommersiell basis, bør forretningsvirksomheten foregå atskilt fra den ordinære forvaltningsvirksomheten. Det offentlige bør stimulere til utvikling av et elektronisk marked for gjenbruk av offentlig informasjon hvor kommersielle aktører konkurrerer i markedet.

5 I de tilfeller hvor offentlig informasjon blir distribuert fra det offentlige til en pris bør:

a) prisingen primært benyttes som et virkemiddel til å oppnå mest mulig effektiv ressursbruk, sekundært for å oppnå kostnadsdekning for informasjonstiltaket - ikke som en skjult beskatning og et generelt bidrag til finansiering av offentlig sektor

b) prisingen i utgangspunktet være kostnadsrelatert, med marginalkost som grunnlag for prisingen og som normalt skal utgjøre den øvre grensen for prisingen. Når informasjonen skal utnyttes videre for kommersiell bruk i privat eller offentlig virksomhet, kan markedsprising benyttes.

Prisingsutvalgets forslag til prisingspolitikk ser dermed slik ut. Kjernen av offentlig informasjon og informasjonsvirksomhet er gratis. Prising kan starte når lovpålagt informasjonsplikt og informasjonsansvar er oppfylt og når en av de to betingelsene er tilstede, enten at prising benyttes som et virkemiddel for å styre bruk og atferd eller når informasjonen benyttes i kommersielle private eller offentlige tjenester. Vi starter altså med gratisprinsippet, og man må argumentere seg over på prising.

Ved prisdiskusjoner og prisfastsettelse kan det være nødvendig å ta i betraktning at offentlig informasjonsformidling ikke er et helt entydig begrep. Omstendighetene rundt informasjonsformidlingen må som regel defineres nærmere, før man kan si noe om prising eller ikke prising. For informasjonstyper kan man se økende muligheter for prising, med pliktinformasjon i den ene enden av skalaen og register- og samfunnsinformasjon i den andre. For informasjonsbruk kan man si at prising bør unngås når bruken er preget av nytte, ikke-kommersiell, ressurssvake, sluttbrukere og offentlig bruk.

Når det gjelder informasjonskanal, gir vi ingen oppskrift. Men vi påpeker det paradoks at tjenester som er dyre å drive for forvaltningen ofte prises lavt eller ikke i det hele tatt, mens tjenester som er kostnadseffektive for forvaltningen ofte prises langt høyere. Det bør ikke være slik at effektiviseringstiltak for det offentlige fører til dyrere tjenester for brukerne. Prisingspraksis bør bidra til å snu denne situasjonen.

Nå til selve prisfastsettelsen. I de tilfeller hvor offentlig informasjon kan prises, og informasjonen leveres direkte fra en offentlig informasjonsleverandør eller formidler, bør hovedmetoden for prisfastsettelse baseres på marginalkost. Marginalkost -- også kalt grensekost -- er definert som den kostnadsendring som finner sted ved fen produksjonsendring på en enhet. I vår sammenheng betyr dette at informasjonsoppgaver som forvaltningen utfører i egenskap av forvaltningsorgan ikke skal medregnes i marginalkost, mens de ekstrakostnader som påføres f.eks. ved å avgi informasjon til distributører til kommersiell bruk, skal medtas. Ordningen forutsetter at forvaltningsorganet er i stand til å skille forvaltningsoppgaver fra øvrig informasjonsavgivelse i sine kostnadskalkyler.

For informasjonsavgivelse utover forvaltningsoppgaver og øvrige gratistjenester, kan marginalkost typisk bestå av kostnader i forbindelse med kopiering av data til et magnetbånd eller disketter eller utskrift på papir, eventuelt etterbearbeidet om nødvendig. Hvis aktiviteten er så omfattende at det er nødvendig med eget personale, kontorleie osv. kommer også kostnadene i tillegg. All bearbeiding og tilrettelegging av data for eksternt bruk bør medregnes i marginalkost.

Artikkel automatisk generert, 11/12-94, kl. 18.28 cw@oslonett.no