Får vi en IT-minister?

Ingen skal komme her å gi Gro råd. Og særlig ikke svenskene. Det at "alle" henviste til tidligere statsminister Carl Bildts IT-satsing som noe positivt, må ha vært hardt å bære. Da er det kanskje beroligende at hennes partifrende, Ingvar Carlsson, gjør alt han kan for å stoppe den planen hans forgjenger startet.

EUs toppmøte på Korfu i sommer konkluderte med at landene trenger en IT-koordinerende minister. En stund så det ut til at regjeringen tok denne oppfordringen alvorlig.

Vår statsminister applauderte den mye omtalte Bangemann-rapporten. I denne applausen burde det også ha ligget et ønske om å gjøre noe konkret for å få IT på den politiske dagsorden også i Norge. Men noe slikt har vi ikke sett.

Det er faktisk grunn til å spørre om Norge får noen IT-minister i det hele tatt. I skrivende stund har nærmest ingenting skjedd. Det haster ikke med utnevnelsen, fordi EU selv somler med å få sine IT-ministre på plass.

En slik argumentasjon viser med tydelighet hvor lavt IT-spørsmålet prioriteres i regjeringen. Så lenge vi ikke må vise EU hvor flinke vi er, er det ingen vits i å få opp farten. IT er jo bare en sak for spesielt interesserte likevel.

IT-næringen har ikke utviklet seg til det kraftsentrum enkelte spådde for noen år siden, men det er hevet over enhver tvil at effektiv bruk av tele- og datateknologi vil være avgjørende for norsk næringslivs konkurranseevne i tida som kommer.

Men vi er da best i verden på IT, ikke sant? Og vi har da et svært teknisk avansert telenett i Norge? Hva er da vitsen med å bråke sånn?

På noen områder kan vi faktisk koste på oss et triumferende smil. Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet har over flere år har investert enorme summer i en toppmoderne IT-infrastruktur for universiteter og høyskoler. Dette har resultert i at Norge ligger flere år foran våre sterkeste konkurrenter i Europa på dette feltet.

Mens Bangemann-gruppen har som mål at 30 prosent av universitetene og forskningssentrene i EU skal knyttes sammen med avanserte kommunikasjonsnett innen 1997, har norsk akademisk sektor oppnådd full tilknytning forlengst.

Vår sentrale statsforvaltning har heller ingenting å skamme seg over, selv om mye arbeid gjenstår. Den regionale statsforvaltningen står nå for tur, i helsesektoren planlegges nettverk og kommunesektoren har startet et ambisøst nettverksprosjekt.

Men samordning -- særlig mot næringslivet -- mangler. Vi har ikke et effektivt Riksnett i Norge. Regjeringen Brundtland burde sørge for at vi får det!

Artikkel automatisk generert, 14/11-94, kl. 00.29 cw@oslonett.no