Diverse klipp

---

John Birger Westad er siviløkonom og forfatter av boken "Anskaffelse og innføring av edb-baserte styringssystemer, fallgruver og snubletråder" på Ad Notam Gyldendal forlag.

---

Statens standard er å foretrekke fremfor KDLs.

Et skritt i riktig retning

Bidrar KDLs og Statens standardavtaler til lykkelige systemleveranser?

Her er noen eksempler på kundeutsagn: "Jeg har kjøpt flere systemer i min karriere, jeg ble lurt hver gang." "Tidligere hadde jeg systemer som virket, nå har jeg bare problemer." "Dataleverandøren har som strategi å selge deg tillegg." "Dataleverandøren selger deg rabatter, ikke løsninger." "Vi ble fullstendig bergtatt av leverandørens selger, men det var ikke så enkelt som det så ut."

Slike utsagn levner leverandøren liten ære. Erfaringene med avtaleverket er høyst blandede. De store sakene som fra tid til annen kommer frem i pressen er bare toppen av isfjellet. Kjøpernes frustrasjoner og misnøye er fremtredende, men det kan ikke alene tilskrives avtalene eller forhold som kan tillegges leverandørene. Selv om kunden kan føle seg manipulert av selgeren, er det hevet over enhver tvil at han selv har et stort ansvar.

Det er vanlig å fokusere på kravspesifikasjonens kvalitet, men det er vel så viktig at kunden etterspør riktig samarbeidsmodell med leverandøren. Det svikter ofte på dette området, selv for erfarne kjøpere. Prosjektets mål synes overkommelig og strategien for å nå det synes klar. Underveis oppdager man at både målet og forutsetningene for prosjektstrategien ser annerledes ut enn forutsetningene prosjektplanen bygger på. I slike situasjoner er faren for prosjekthavari overhengende. Rent avtaleteknisk vil advokater anbefale å bygge inn mekanismer som tar hånd om slike situasjoner. For kunden betyr det likevel ofte at prosjektmålene ikke nås, prosjektet koster mer enn forutsatt og tar for lang tid.

Det finnes mange eksempler på at leveransene ikke oppfyller kundens kvalitetsmål. Det er derfor et sentralt spørsmål om standardavtalene bidrar til en god gjennomføring. Avtalene inneholder i seg selv ikke mye som bidrar til at kunden når sine prosjektmål, og det er viktig å være oppmerksom på at avtalen aldri kan erstatte kunnskap om leveransens karakter og innhold. Likevel må det sies at både bilagssystemet og avtaleteksten burde videreutvikles til å gi en langt sterkere støtte for prosjektstyringen. Her er et stort forbedringspotensiale. Status pr. i dag er at Statens standard langt er å foretrekke for kundene fremfor KDLs.

Mange har meget ublide erfaringer med IT-prosjekter, det er derfor kanskje ikke så overraskende at avtalene er formulert for å avverge det partene anser for å være deres verste mareritt.

La oss først se på noen utsagn fra autoriteter i bransjen:

1. En god avtale kan ikke redde en dårlig leveranse (advokater).

2. Det er fullt mulig å definere parametere i et standardsystem slik at det overhodet ikke fungerer, men dette må være kundens selvsagte ansvar (advokater og dataleverandører).

3. En god avtale skal det ikke være nødvendig å finne frem igjen senere i prosjektet (dataleverandører).

Slike holdninger markedsføres i stor stil i seriøse konferanser. De er egnet til å føre både kjøperne og dataleverandørene på villspor og kan ikke stå uimotsagt. Med de tvilsomme merittlistene som finnes i databransjen burde det være klart for alle som ønsker å se, at holdninger må snus til det stikk motsatte (jevnfør punktene ovenfor):

1. En avtale er først god når den sikrer at leveransen gjennomføres med et riktig resultat for kunden.

2. Det er fullt mulig å etterspørre og levere et samarbeidsprosjekt slik at leverandøren blir en aktiv og konstruktiv støttespiller ved definisjon av parametere i et standardsystem slik at det fungerer i tråd med kundens krav. Dette bør også være leverandørens selvsagte ansvar og interesse.

3. En god avtale må understøtte prosjektstyringen, slik at både kunde og leverandør ser seg tjent med å bruke den aktivt.

Følgende er en beskrivelse av hva som lenge har vært og fortsatt er leverandørens utgangspunkt ved systemleveranser: Vi leverer gode standardprodukter og opplæring. Kunden skal bruke disse i sin organisasjon og er derfor ansvarlig for å tilpasse produktene og bruken av dem til lokale forhold. Dette gjenspeiles i avtalene som inngås og selvsagt også leverandørens forventninger og adferd i prosjektene.

La oss også se på hva som har vært og fortsatt ofte er kjøperens utgangspunkt ved systemleveranser: Vi ønsker høyteknologiske standardprodukter til en rimelig pris. Leverandøren besitter ekspertisen og må derfor ha ansvaret for at hans produkter fungerer i vår organisasjon.

Begge utgangspunktene har utvilsomt et snev av sannhet i seg, som kan virke fornuftig på begge parter, men de er samtidig et uttrykk for sterke motstridende interesser, som danner grunnlaget for de to standardavtalen og forståelsen av dem.

Dataleverandøren ønsker selvsagt å vise at han støtter og forstår kunden, det er den eneste måten han kan vinne salget på. Hans adferd vil derfor lett bekrefte kundens forventninger og ønsker. Under leveransen oppdager kunden at leverandøren egentlig hadde et helt annet utgangspunkt og da føler han seg naturlig nok manipulert.

Etter å ha deltatt på to seminarer i den senere tid, som har behandlet standardavtalene, er jeg høyst overrasket over i hvilken grad konsulenter og advokater som opererer i bransjen, nærmest skamroser KDLs avtale for å være en god og balansert avtale, med henvisning til den gjennomslagskraft den har fått i markedet, og tilsvarende kritiserer Statens standardavtale for å være ubalansert og konfliktsskapende.

Det skal sies at KDLs standardavtale var et stort fremskritt i forhold til de avtaleformer som bransjen dengang helst benyttet, men når man kjenner leverandørenes adferd både i salgs og leveransefasen, er det lett å se at den favoriserer leverandørens interesser. Den er gunstig for leverandøren dersom:

han oppfatter sine kunder som uprofesjonelle rotebøtter

hans selgere lover mer enn de kan holde

hans selgere har utilstrekelig kunnskap om sine produkter

hans selgere ikke har avdekket kundens behov godt nok

kvaliteten på leverandørens produkter er tvilsom

han ønsker å påta seg minst mulig ansvar for dette.

Og, tro det eller ei, dette er faktisk en rimelig bra beskrivelse av hvordan både dataleverandører og kunder regelmessig opplever situasjonen. Kjøperne er ikke særlig flinke til å lese dette ut av avtalen. I så fall ville de aldri ha akseptert betingelser som bygger på slike forutsetninger.

KDLs avtale har også bestemmelser som bygger på forutsetninger som nærmest strider mot sunn fornuft. De bidrar til uklarhet i stedenfor klarhet og er av en slik art at de må oppfattes som intrikate forsøk på ansvarsfraskrivelse. Dataleverandørens selgere kan selvsagt ikke vedkjenne seg dette og går til store anstrengelser for å forklare hva de egentlig mener. Dette burde selvsagt være unødvendig. Tilsvarende bestemmelser i Statens standard har enkle og klare formuleringer som kan forstås av alle.

Vi ska se litt nærmer på noen av bestemmelsene i KDLs avtale.

Punkt 1, Leveransens omfang:

... skal tilfredsstille de krav som er angitt i omforenet kravspesifikasjon....

Utgangspunktet er her at dataleverandøren anser kundens kravspesifikasjon som ufullstendig og at man setter seg sammen for å forhandle frem en endelig kravspesifikasjon som vel og merke erstatter kundens opprinnelige. Tanken er god, men man må ikke glemme at dataleverandøren lett vil tilrive seg initiativet fordi han kjenner sitt produkt bedre enn kunden og fordi han ønsker å selge. I en slik situasjon står kunden i fare for å snakke seg bort fra sine opprinnelige krav.

Formuleringen "omforenet" gir også leverandøren mulighet for å fraskrive seg ansvaret når uenighet oppstår. På dette punktet er statens standard mye bedre. Der beholdes den opprinnelige kravspesifikasjonen som et selvstendig bilag til avtalen, i tillegg til leverandørens løsningsspesifikasjon. Jurister kan hevde at dette skaper uklarhet, og det kan selvsagt oppstå dersom kunden påberoper seg at en uklar kravspesifikasjon skal få gjennomslagkraft i forhold til hva leverandøren kan levere. Statens avtale løser imidlertid dette ved at den pålegger kjøperen ansvaret for å uttrykke sine krav på en klar måte (punkt 1.1 b). Det er så enkelt og riktig formulert, at man må undres over at KDL ikke har oppdaget denne genistreken i stedenfor å konstruere en omforenet kravspesifikasjon.

Punkt 15.2.1 Mangler:

a) Dersom leveranseprøven under punkt 6, ikke oppfyller de spesifiserte egenskaper, eller de krav som følger av bilag 8, foreligger en mangel. (Bilag 8: Spesifikasjon av leveranseprøven)

Bestemmelsen er i beste fall uklar. Mangler må vurderes i forhold til kravspesifikasjonen, ikke i forhold til leveranseprøvens spesifikasjoner. Tilsvarende bestemmelse i statens standard, punkt 9.1, sier ganske enkelt at det foreligger en mangel fra leverandørens side dersom ytelsen ikke dekker de formål, krav og spesifikasjoner som følger avtalen med bilag. Enklere og mer forståelig kan det vel neppe sies.

Punkt 8.2 Feilrettingsperiode for programmer:

....vil leverandøren vederlagsfritt avhjelpe feil i programmer. Kun feilfunksjonering i henhold til kravspesifikasjonen regnes som feil.

Feil i systemer har ingen ting med kravspesifikasjonen å gjøre. Dersom KDL mener at det er behov for å definere nærmere hva som menes med feil, må dette gjøres på en annen måte. Tilsvarende bestemmelse i statens standard, punkt 3.1, sier dette på en enkel og klar måte:

..., skal leverandøren i en garantiperiode uten ekstra kostnad utbedre feil og mangler, skifte ut defekte deler på utstyr og foreta feilretting i programmer.....

Det kunne trekkes frem flere eksempler, men vi skal bare kort nevne at KDLs avtale gir leverandøren anledning til å kreve avslutning av leveranseprøven i strid med kundens interesser (punkt 6.3). KDLs avtale er heller ikke god dersom du ønsker en totalleverandør som kan ta ansvar for underleverandørenes produkter og tjenester.

Som eksemplene viser er KDLs avtale ikke særlig godt formulert, men kjøperne skal være oppmerksom på at formuleringene likevel er meget gjennomtenkte. Man må således undres over hvilke interesser de tar sikte på å ivareta. Kjøperne blir lett avvæpnet av dyktige selgere, som oppnår deres tillit. Formuleringene i Statens standard gjenspeiler forholdet mellom kunden og leverandøren på en riktigere måte.

KDLs advokater har med rette hevdet at statens gamle standardavtale er konfliktskapende fordi den er uklart formulert og på en slik måte at den blir urimelig god for kunden. Den nye versjonen som Statskonsult offentliggjorde i oktober har imidlertid tatt hensyn til mange av de ankepunktene som KDL hadde. De viktigste som formodentlig gjenstår er knyttet til erstatning og dagbøter, prissetting av veiledningstjenester som leverandøren skal levere i forbindels med kundens forberedelser av installasjonen, disposisjonsrett til standardprogrammer og overføring av eiendomsretten. Avstanden er ikke større enn at databransjen nå bør kunne ta Statens standardavtale på alvor. Jeg vil ikke nøle med å anbefale den til deres kunder i privat sektor fremfor KDLs egen.

Hvor står dagens standardavtaler i forhold til å etterspørre et samarbeidsprosjekt? Dagens standardavtaler løser ikke samarbeidsprosjekter på en god nok måte. Gode resultater er ikke først og fremst et produkt av teknologiprodukter og hardt arbeide, men av et godt samarbeide. Formålet med en god avtale må være å:

bidra til klarhet

forhindre at konflikter oppstår

løse konflikter på en enkel og rettferdig måte

Den beste måten for å få dette til er å lage et avtalesystem som legger vekt på å bygge opp en samarbeidsmodell der kunde og leverandør støtter hverandre på veien mot et felles prosjektmål. Det ville virkelig gjøre susen i slike prosjekter. Et konsept for dette er beskrevet i boken "Anskaffelse og innføring av edb-baserte styringssystemer, fallgruver og snubletråder," (Ad Notam Gyldendal forlag).

Artikkel automatisk generert, 14/11-94, kl. 00.28 cw@oslonett.no