![[Forrige artikkel]](../../gifs/prev.gif)
![[CW hjemmeside]](../../gifs/cw.gif)
![[Neste artikkel]](../../gifs/next.gif)
sitat: Et dataprogram til undervisning kan koste like mye som en lærebok
sitat: Planer og budsjettet for 1995 viser at området ikke er liv laga
Ingen midler fra det offentlige til private utviklere de siste åtte årene. WINIX-skandalen og det juridiske etterslepet vil sluk omtrent det hele, skriver Bernt Pedersen, Daisy Kompetansesenter.
Det er nå bare ikke så enkelt. Vi trenger tid også, tid til å bygge en næring som kan overleve uten konstant å ligge på sultegrensen. Selv om visstnok noen mener at sult er den beste forsikring for å få gode produkter. Alle som kan skrive kan jo bli forfattere, i teorien! Som forfatter får du en viss prosent av salget av skriveriet ditt som lønn. Produksjonen av det du skriver blir det imidlertid andre som tar seg av - både teknisk layout, oppsetting og produksjon (trykking). Dersom det ikke blir så stort salg, er det likevel de andres salgsdel som raskest nærmer seg balansepunktet mellom inntekt - utgift. Det sørger royalty satsene for. Det må selges ganske mye for å få dekket opp det antall timer en forfatter har arbeidet.
Å skape undervisningsprogram til IT i norsk skole er ikke gjort i en fei. Mange har sagt mye i saken og det meste dreier seg om økonomi -- bare vi får marked og penger nok så.....
Overfører vi dette på utvikling av programvare for IT i undervisningen er imidlertid situasjonen en god del annerledes. Der er meget få som kan lage programvare for undervisning. Først og fremst bør jo en slik person vært en underviser -- som kan beskrive ting en har greie på. Dernest bør personen kjenne mediet sitt -- IT. (hvem har hørt om en skuespillforfatter som ikke har greie på teater?) Og sist, men ikke minst bør arbeidet lønne seg. Det betyr produksjon og distribusjon, vedlikehold og oppfølging, for betaling!
Produksjonen av programvare er også meget forskjellig fra produkt til produkt -- det kreves derfor en nokså fleksibel produksjonsavdeling med høy kompetanse og den koster ofte mye mer enn det læremiddelprodusentene kan investere idag. Ofte vil også IT-manuskripter måtte prøves ut mye lengre enn med bokmanuskripter fordi vår erfaring med IT-mediet er liten. Vi må "kode" en god del før vi får oversikt over hva det dreier seg om, kanskje helt frem til prototyper. Tapsrisikoen er derfor meget høy. Resultatet blir da dyre produksjoner -- så dyre at dersom det ikke blir solgt mange enheter blir prisen uholdbar høy for hvert produkt. Og så stort marked er det nå ikke i norsktalende land at det kan selges mange enheter. Dyre produkter selger imidlertid heller ikke sett i forhold til rimelige utenlandske og den norske produsenten taper. Dette er dessverre den pris vi betaler for å forbli en språklig minoritet. Noen nye produkter kan en da ikke forvente fra den produsenten som tok risikoen - han er brakt til taushet! Om nye produsenter da kan lokkes inn er heller tvilsomt og dermed vil spiralen ende i null. Allerede nå ser vi at norske produksjoner inneholder bare vel fem til ti prosent av samme arbeidsmengde som utenlandske (les engelske) produksjoner. Det er fordi prisen skal være noenlunde den samme på produktet! Kan vi akseptere det?
Å lage gode dataprogram for undervisning kan i enkelte tilfelle koste like mye som å lage en kvalitetslærebok, ofte mer. Dersom vi også kunne prise programvaren som læreboka og at fikk et 1:1 forhold mellom elev og program, ville situasjonen også blitt ganske annerledes økonomisk. Men, slik er det bare ikke. I sin iver etter å redusere kostnadene mest mulig, foreslås det den ene offentlige innkjøpsordningen mer horribel enn den andre i forhold til stimulering av utvikling og produksjon av norsk pedagogisk programvare. Alle vet at dette prispresset reduserer tilgangen, men ingen gjør noe med det. Det blir billigere å kjøpe engelsk!
Å da stå og dosere fra Stortinget om at nå skal alt bli så mye bedre med hensyn til utvikling og produksjon av programvare i Norge for norske elever på norsk, er å ha et gangsyn som knapt rekker Løvebakken ned. Jamfør anbefalingene i Stortingsmeldingen om IT i Utdanningen og de ressurser som tenkes brukt til dette. "Gi opp norsk utvikling av IT læremidler til undervisningen i Norge -- det er en umulighet med de midler vi rår over!" det er meldingen vi som produsenter til slutt må komme med. Vi må nå akseptere at Norge blir flerspråkelig -- engelsk og norsk, i alle fall innen IT og undervisning. Og det er ikke sikkert at norsk blir første språk, med de konsekvenser det vil ha!
Dette har vært vårt daglige problem som produsent i mange år. På den ene siden sloss vi mot utenlandske importer av ymse kvalitet, på den andre siden har vi sloss om de få midlene som er tilgjengelige i markede med vårt eget utdanningsdepartement. Utviklingsmidler fra det offentlige innen IT og utdanning til private enterpriser har det ikke vært mulig å oppnå de siste åtte årene, fordi skandalen WINIX og nå dens juridiske etterfølgelse har slukt/vil sluke omtrent alt alene. Hvor er forresten de fantastiske miljøene som var tenkt å overta den departementale satsningen i henhold til Stortingsmeldingen som ble lagt fram i vår. Ser vi oss om føler vi oss forferdelig alene på valen! De til tider oppskrytte utviklingshjelpene innen IT og utdanning forsvant som dugg for solen da det ikke så ut til å renne flere ressurser fra det offentlige. Nå er det bare konkurskravene som grafser i restene. Å tro at det vil reise seg en fugl FØNIX fra disse miljørestene uten at betydelige midler igjen satses på feltet, er en blåøyedhet som er like stor som troen på milliongevinster på undervisnings-IT.
At en har brent seg kraftig bør imidlertid ikke bety at en ikke skal tenne ilden igjen, men bare at en nå må være mer forsiktig og plassere investeringene bedre spredt og der hvor det enklest og mest sannsynlig vil komme gevinster. At investeringene må plasseres ute i private produksjonsmiljøer sier seg selv dersom en virkelig ønsker at en privat produksjonsindustri skal reise seg og overta markede for produkter innen IT i undervisning. Imidlertid ser praksis ut som dette fremdeles bare er ønsker på papiret. Den nordiske pool-ordningen hvor Nasjonalt Læremiddel Senter kjøper retten til å plassere en norsk produksjon i potten og ta fire andre tilbake, er egentlig å lage ris til egen bak. Dette fordi den norske produsenten risikerer å få fire nye konkurrerende produkter hvor inntjeningen på dem ikke kommer den norske produsenten til gode! Vi må huske på at det norske IT-undervisningsmarkedet ikke øker utover økningen i budsjettene -- og de reduseres! Det burde vært en bedre gjennomtenkning på hvordan denne utvekslingen kunne hjelpe norske produsenter og ikke hvordan Staten kan tjene mer penger på den! Dette eksempelet og flere til i samme gate gjør meg betenkt med hensyn til å tilråde satsning av næringsressurser på en norsk produksjon av IT-baserte læremidler.
Videre ser vi også at de programvare rettigheter som Staten har tilegnet seg i perioden med Datasekretariatet ikke brukes bevisst for å opprette og muliggjøre en privat produksjonsstrategi, men konkurrerer direkte mot den på det samme marked. Dette er igjen en konflikt mellom ønsker og praksis som selvfølgelig gjør at villigheten til å satse møter betydelig treghet. Først må Staten vise i praksis at den emner det den sier -- før det blir realiteter i de ønsker den har til videre utvikling. Arbeidsdelingen er satt på papiret -- nå gjenstår det bare villigheten til å gjøre det!
Ser vi nå på det som skjer av planer og forordninger innen området og ikke minst på forslag til budsjett for 1995, er dessverre ikke området særlig liv laga. Gangsynet har ikke forandret seg vesentlig med hensyn til den virkeligheten som eksisterer utenfor Løvebakken. Stortingsmeldingen om IT i utdanningen er akseptabel, men evnen til å gjennomføre den er slett.
Skyldes dette at mange snakker pent om IT i utdanning, men at ingen tør gjøre noe med det på grunn av konsekvensene? Har Stortinget egentlig fått utredet hva prisen virkelig er før det fattes vedtak. Jeg har ikke hittil sett at noen har regnet ut prislappen på IT i norsk skole. Er det fordi at alle vet at den er så stor at ingen tør gjøre det? Da er det greiere å forsøke en "snik gjennomføring" hvor den nasjonale prislappen overføres til lokale ressurser og forhåpentligvis til optimistiske private entepriser. Dermed pulveriseres ansvaret for de overordnede mål, men alle tror at alt er i skjønneste orden.
"Mens graset gror dør kua" er nå et ordtak som i særlig grad gjelder Norge og IT i utdanning. Vi har slått oss på brystet og gjentatte ganger fortalt oss selv hvor flinke vi er på dette feltet -- og har sovnet! Vet norske politikere hvor mange undervisningsprogram som er tilgjengelige fra Nasjonalt Læremiddel Senter og andre leverandører og som er utviklet av norske forfattere? Og hvor mange av disse programmene er det som er blitt unnfanget i de siste tre år, enn siste år? Tell opp og dere vil forstå min bekymring for at dette feltet mer og mer blir dominert av læremidler som er av utenlandsk opprinnelse. Vi har rett og slett ingen oppegående norske utviklingsmiljøer som kan utvikle, produsere, markedsføre, distribuere, vedlikeholde og supportere tilfredsstillende IT læremidler til norske brukere! Det finnes riktignok noen kandidater, men ettersom tiden går presses fler og fler av dem over til andre gjøremål.
Og på toppen av dette kommer den økende private kjøpelyst hvor PC og programvare blir tilgjengeliggjort i hjemmet i langt større grad enn på skolen. Dermed dukker det også opp personlige behov for kunnskap formidlet med PC programmer, gjerne med et tilsnitt av "underholdning". Dette markede er sterkt voksende og det kan utgjøre en betydelig trussel mot skolens posisjon som kunnskapsformidler. "PCen som privatlærer" er ingen utopi lenger med den betydelige flom av multimedia programmer av amerikansk/engelsk opprinnelse som gjøres tilgjengelig i Norge. At vi ikke har norske utviklingsmiljøer som kan demme opp noe for dette må igjen tilskrives den politikk som har blitt ført på feltet avnorske myndigheter.
Dermed er ringen sluttet. I sin streben etter å lykkes som betydelig inntektsbringer til det offentlige (Jamfør diverse Stortingsmeldinger fra Datasekretariatet og KUF, 1989-92), har Staten kvalt de spirer til private entepriser på dette feltet som burde ha hatt sin fødsel og "barneår" i markede på 80-tallet. Det tar tid å utvikle miljøer som klarer konkurransen slik den er blitt nå. Å starte på nytt er selvfølgelig mulig, men da må noen ta ansvar for det!
![[Image map not available]](../../gifs/artmap.gif)