Skal vi alle være like.......?

---

Standardisering er ofte bra. Men ikke den type standardisering enkelte offentlige etater innen bygningsbransjen driver med. Den må snarere kalles ensretting.

---

En annen oppdragsgiver krever et annet program. Bruker ikke den prosjekterende dette programmet, blir det ikke noe oppdrag. Enkelt og greit....

Tanken er vel, at dersom alle de prosjekterende bruker det samme programmet, vil utvekslingen av tegninger mellom partene i prosjekteringen gå så mye greiere. Og kanskje at man senere lettere kan få brukt tegningene hvis de er tegnet og lagret nettopp med dette verktøyet.

Det er en deilig tanke, men farlig, farlig---. Særlig når idéen kommer fra offentlige etater. Disse burde være de første til å innse at man ikke bør sementere dagens DAK-situasjon. Om dette egentlig er lovlig fra en offentlig instans i følge våre regler om fri konkurranse, kan man nok også spørre seg. I hvert fall er det dårlig gjennomtenkt.

En arkitekt eller konsulent har ofte lagt ned store investeringer i utstyr, programvare og ikke minst opplæring for å kunne utføre den jobben som skal gjøres. Han/hun kan ikke gjenta denne investeringen hver gang en oppdragsgiver har funnet ut at det er på tide å "standardisere" tegningsmaterialet.

Hvis det til stadighet må innkalkuleres anskaffelses- og opplæringskostnader i honorarene, vil dette til syvende og sist bli lite lønnnsomt for oppdragsgiveren.

Og skulle det nå bli slik at alle oppdragsgivere begynte å kreve at det samme programmet brukes, ville det egentlig ikke bli noe bedre. Utvikling og nytenkning innen DAK-bransjen ville lide sterkt.

Det er ikke sikkert at det er det samme DAK-systemet som egner seg best for grafisk sett enkle betongtegninger (bare ment for produksjon), for svært detaljerte arkitekttegninger (må være en hjelp i designprosessen og egne seg for salg/presentasjon) eller for billedhuggeren som utformer byggets utsmykninger (fri formgivning/modellering).

Produsenten og leverandøren av det "seirende" DAK-systemet ville være den eneste som virkelig var fornøyd med ensrettingen., for nå kunne prisene fastsette uten plagsom konkurranse. Og høyere utgifter for de prosjekterende ender til slutt opp som økte utgifter for oppdragsgiverne.

Er det da så nødvendig at alle tegner med det samme utstyret?

Innen transport er det ingen som ville finne på å forutsette at all frakt skal foregå med samme merke lastebil. Likevel går kommunikasjonen bra. Det viktigste er at varen blir levert, ikke med hva slags bil den kommer. Lasteterminalen er selvsagt fleksibelt utformet, slik at flere lastebiltyper kan levere. På samme måte bør offentlige oppdragsgivere innrette seg. Ingen kan vite hvordan DAK praktiseres i fremtiden. Men tegningene vi lager i dag skal snart tas opp igjen for neste ombyggingsrunde. Allerede om noen få år er det hundre prosent sikkert at DAK-programmene ikke ser ut som de gjør i dag.

Altså må vi likevel foreta en konvertering for å bruke tegningene om igjen. Vi kan like godt venne oss til det med en gang.

For øyeblikket skjer det ganske mye tegningsutveksling via DXF-formatet, oftest med utmerket resultat. Men alle kan bli flinkere. De utførende kan bli flinkere til å legge opp tegningene slik at de egner seg best mulig for konvertering. Og de større oppdragsgiverne kan bidra ved å legge opp sitt standard tegningsopplegg, slik at det tar utgangspunkt i en normal DXF-fil fra de gangbare DAK-systemene.

Hvis man bevisst legger inn fleksibilitet i DAK-utvekslingen, blir det større bredde over gruppen som kan påta seg prosjekteringen. Dermed øker sjansen for at man får et godt produkt, til riktig pris. Og det er vel det som er meningen---?

(sign.)

Inge Bøhn

Bøhn & Rønning Data

Artikkel automatisk generert, 11/11-94, kl. 17.01 cw@oslonett.no