![[Forrige artikkel]](../../gifs/prev.gif)
![[CW hjemmeside]](../../gifs/cw.gif)
![[Neste artikkel]](../../gifs/next.gif)
Sitat: Computerworld har sine svin på skogen
Pressen må forholde seg åpent og fordomsfritt til "papirproletariatet"!
Bjarne Nærum er hovedfagsstudent i systemarbeid, inst. for
informatikk, UiO. Han skriver om Postens framtid som et sosialt og demokratisk informasjonssystem, og jobber på Norsk Telemuseum.
For noen år tilbake holdt Bjørn Kirkerud, professor i informatikk ved UiO, et foredrag for lærere i norsk skole. På spørsmål om hva slags (programmerings-)språk elevene burde lære seg for å være best rustet til videre studier og arbeid innen informatikkfaget, mener jeg bestemt å huske at han svarte: Norsk!
Debatten om det norske språket i informasjonssamfunnet handler også om demokratiets vilkår.
Svaret er kanskje ikke så overraskende. I informatikk er jo informasjon, kommunikasjon, språkstrukturer og generell språkbruk helt sentrale elementer innen både teori, praksis og fagets produkter. For eksempel går det an å hevde at et informasjonssystem først og fremst er en språkstruktur, utformet for et eller annet formål.
I dagens samfunn er dessuten bransjen rundt informasjonsteknologi, IT-bransjen, sannsynligvis både den mest utsatte for påvirkning fra andre språk, særlig engelsk, og samtidig den som utad i befolkningen skaper størst forvirring og frykt, om ikke forakt, med sin språkføring. Sigarføringen er mer høyreist enn språkføringen, for å si det sånn. En kunne lett trukket fram tallrike eksempler på grufulle salgsplakater med allslags språklig fiksfaks, forkortelser, fonter og farger. Men det er kanskje særlig ille at også Den Norske Dataforening (DND) gjør en så dårlig jobb. I disse dager er det f.eks. annonsert et medlemsmøte i Oslo, med temaet "Information highways og elektronisk handel". Så hva skal man si?
Også Computerworld (CW) har sine svin på skogen, og når både DND og bransjens ledende avis går foran som dårlige eksempler, kan vi vel heller ikke klandre andre for å bidra til språktæringen?
Her har bransjen et stort ansvar, ikke minst fordi vi og vår teknologi i dag står i sentrum for en voldsom mediafokusering (jmf. de uunngåelige, daglige dosene med "Virtual Reality", "Cyberspace", osv.). Men også fordi utviklingen på IT-området nå er i ferd med å endre rammebetingelsene for det norske språket dramatisk.
Det er typisk norsk å like Gro, ser det ut til Ä og å være god, ifølge Gro. Men vil det i vår nære, elektroniske framtid være typisk norsk å snakke norsk?
Det kan man saktens spørre seg om. Det er derfor helt på sin plass når CW i siste nr. (34) slår alarm med sitt hovedoppslag om at "det norske språket forsvinner" i den elektroniske verden. Tre framtredende IT-folk gir uttrykk for sterk bekymring på vegne av det norske språket.
Ä Vi må huske på at de muntlige språkene som ikke ble skriftsspråk døde ut, og skriftspråkene som ikke kom på trykk døde ut. Det samme vil på sikt skje med de språkene som ikke blir publisert elektronisk, mener Erling Maartmann-Moe. Han er forskningssjef ved Norsk Regnesentral og leder av medieutvalget i Norsk faglitterær forfatterforening.
Ä Det må tas et nasjonalt ansvar for å bevare norsk språk, selve informasjonsbæreren i datasystemene, oppfordrer Kolbjørn Heggstad, norsk "guru" på språk og datasystemer.
Ä På de elektroniske oppslagstavlene skriver norsk ungdom til hverandre på engelsk. Det er på mange måter blitt det nye mediets språk, sier Einar Flydal, forsker ved Televerkets Forskningsinstitutt. Han mener norske filologer er en pressgruppe som må engasjere seg mer mot språktæringen på de elektroniske nettene.
Det er prisverdig at CW vil reise en debatt om IT og norsk språk. Men som nevnt har CW selv mye ugjort, språklig sett. Her skal jeg trekke fram et nært eksempel, som viser hvordan våre teknologiske valg får direkte følger for språket. Til slutt skal vi gjennom samme eksempel se at disse også fort får betydning for demokratiet.
Bakerst i siste nr. av CW (34) hadde jeg selv et innlegg som handlet om språk, nemlig om passende norske erstatninger for det lite velklingende "Information highway". Her argumenterte jeg for å kalle den "Snarveien", eller bare "Disen" Ä en forkortelse for den "digitale informasjonssnarveien". (Hva er Internet, om det ikke er et typisk "disig" medium?) Innlegget var et svar på CW's egen oppfordring to uker tidligere (nr. 32), og jeg forsøkte å sende mitt forslag via snarveien for å rekke neste nr.
Men da meldte problemene seg. Jeg satt hjemme med PC og modem, og ville dumpe innlegget direkte via min adresse på universitetsnettet og over på Internet-adressen til CW-redaktør Pål Leveraas, slik jeg pleier å gjøre til medstudenter og andre. Men hver gang skar det seg underveis.
Til slutt ga jeg opp. Og som vanlig ristet jeg da oppgitt på hodet over Posten som ennå ikke har tenkt tanken om å etablere en trivelig, langåpen informasjonsstue i nærmiljøet mitt, og andre steder. Hit kunne jeg nå ha tatt med teksten på en diskett (eller skrevet den der?) og fått den feilfritt sendt over som elektronisk post. En helt naturlig, og demokratisk, oppgave for Posten, ikke sant?
Nå ble det heller til at jeg tidlig neste morgen fakset over teksten via en telefaks på Teknisk Museum (!). Men da var jeg allerede over "deadline". Og da innlegget i stedet ble trykket i nr. 34, kom "sjokket": Teksten Ä "min egen tekst!" Ä var undertiden blitt utsatt for grov mishandling!
Selv er jeg glad i språket, og derfor hadde jeg gitt beskjed om å først bli kontaktet, dersom CW ønsket å redigere teksten. Nå var den forsåvidt ikke "redigert", men vedkommende som hadde overført den fra papir til et elektronisk medium, hadde hele veien gjort små endringer, eller direkte feil. Flere steder ble resultatet det reneste vås! Og hva med respekten for de språklige nyansene? Et sted skrev jeg f.eks: "(..) Her er det lett å finne grunnleggende forskjeller. Mellom bilturisten og tastaturisten." På trykk står det: "Mellom bilturisten og 'tastaturet'".
Nåvel, dette er kanskje bagateller. Men det handler såvisst om vårt forhold til språket. Skribenter over hele verden vil nok oppleve sånt med en rar og ubehagelig følelse, som sannsynligvis er aller best skildret på norsk, i Dag Solstads "Roman 1987". Les om den unge journalistens første oppdrag, på torget i Lillehammer, der han for første gang oppdager Broccoli! Han skriver en flott og entusiastisk reportasje, men hvordan blir denne tatt imot i "desken"? Les selv!
Bagateller, javel. Men hvorfor ble innlegget behandlet så brutalt? Det gjorde jo sjelden avisene før i tiden. Hva kan eksempelet fortelle oss, hvis vi tenker oss godt om? Leveraas og jeg hadde en dialog i Disen, mens jeg forsøkte å overføre innlegget. Han kom med tips og gode råd, og han la heller ikke skjul på at det var å foretrekke for avisen å få det elektronisk. Noe annet ville bl.a. gi 500 kroner i merkostnader, for "punching". Det meste av stoffet til CW kommer nå i elektronisk form, ifølge redaktøren.
For å sette eksempelet litt på spissen: Er lærdommen at alle debattinnlegg o.a. som kommer til avisene våre på papir, etterhvert vil bli tatt i med ildtang? Eller brent, på litt lengre sikt? Har vi her å gjøre med de samme mekanismene som i sin tid fikk bankene til å øke gebyrene, fjerne filialene og forlenge køene for sine "gammeldagse kunder", så fort de hadde fått etablert nye, elektroniske teknologier?
Dersom noe av dette medfører riktighet, leder det oss inn på temaet demokrati. Men først noen ord om Posten. Her låner jeg dem fra Tron Øgrim: "Posten var en sosial tjeneste, fordi det var et kommunikasjonsmedium som etterhvert blei tilgjengelig for samfunnets fattige flertall. Posten var nødvendig for utvikling av folkelige bevegelser og partier, fordi den gjorde det mulig for dem å spre ideene sine billig i masseopplag. Uten moderne posttjenester hadde det moderne demokratiet, med den moderne, demokratiske offentligheten, ikke kunnet bli til."
Men hva skjer nå? Det hjelper lite at Posten sender papir på kryss og tvers, dersom f.eks. avisene ikke lenger gidder å forholde seg til annet enn e-post. Dette blir et problem for Posten, selvsagt, men det blir også et problem for en stor del av befolkningen. Og for selve demokratiet, dersom det offentlige rommet for debatt og kommunikasjon blir stengt for noen av oss.
Posten er sannsynligvis det mest avanserte informasjonssystemet som fins. Vel og merke når det gjelder demokrati og menneskelige verdier! Men teknologisk er det i ferd med å bli akterutseilt. Over har jeg bare luftet enkelte strøtanker om hvordan Posten kan rette på dette. Og det bør Posten gjøre, for ingen andre er bedre skikket til å tjene som "folkets veiviser til informasjonssamfunnet".
Men for demokratiets skyld: Pressen må ennå en stund forholde seg åpent og fordomsfritt til "papirproletariatet"! Språkdebatten må også omhandle demokratiets vilkår i informasjonssamfunnet.
PS: Nå skal jeg ikke "sykle en sang", slik som Arnie Norse på sin "one-legged horse" gjør gang på gang, på det lokale stedet "Tranen". Siden Disen ennå er for tjukk og Posten fremdeles er for treig, skal jeg derimot sykle en diskett ned til CW-redaksjonen i Oslo sentrum. Når jeg "deadline"?
![[Image map not available]](../../gifs/artmap.gif)