![[Forrige artikkel]](../../gifs/prev.gif)
![[CW hjemmeside]](../../gifs/cw.gif)
![[Neste artikkel]](../../gifs/next.gif)
Sitater:
Vi er på vei inn i et kunnskapssamfunn
Informasjonsøkonomi er et nytt fagområde
Informasjon kan ikke forbrukes
Petter Gottschalk lanserer i denne kronikken et nytt begrep -- Informasjonsøkonomi.
Informasjonssamfunnet kommer. Sier alle. Og viser til at industrisamfunnet er på vei ut bakdøren, blant annet dokumentert ved at industrien i Norge bare står for 15 prosent av verdiskapningen, og at denne prosenten synker sakte men sikkert. Eller viser til at informasjonsteknologi sprer seg som ild i tørt gress -- på arbeidsplassen, i skoler og i hjemmene.
Vi er på vei inn i kunnskapssamfunnet, der tilgangen til informasjon blir alfa og omega. Men hvordan skal vi betale for utnyttelsen av informasjon?
Det er greitt å dokumentere at industrisamfunnet skrumper inn, men hvordan kan man registrere at informasjonssamfunnet overtar? Noen har definert en informasjonssektor i økonomien, og ifølge denne definisjonen passerte informasjonssektoren i Norge 15 prosent i 1980 og på samme tid var informasjonssektoren i USA allerede oppe i 25 prosent. Kan et informasjonssamfunn eksistere uten bruk av IT? Eller er det et IT-basert informasjonssamfunn som er i ferd med å overta? I de fleste sammenhenger settes det likhetstegn mellom informasjonssamfunn og IT-samfunn.
Informasjonsteknologi håndterer stadig mer informasjon i organisasjoner. Teknologien er blitt et medium som lagrer informasjon og som formidler informasjon mellom mennesker i samme organisasjon og mellom mennesker i samarbeidende organisasjoner. På nasjonalt nivå er elektroniske motorveier under bygging for bruk som elektroniske informasjonsnettverk. Teknologien bygges ut for å håndtere en stadig økende informasjonsmengde, men hvem har behov for denne informasjonen? Informasjon er nødvendig for kunnskapsproduksjon, og kunnskapsproduksjonen øker. Kanskje er det riktigere å hevde at vi er på vei inn i et kunnskapssamfunn fremfor informasjonssamfunn. Kunnskapsproduksjonen fører til at annen type produksjon kan utføres mer effektivt enn før og at vi kan gjøre ting som vi ikke kunne gjøre tidligere. Eksempler er banken som ikke lenger behøver å være noe fysisk sted å gå til og automatisk navigering i skip basert på satellittkommunikasjon.
Informasjon blir ofte beskrevet som en ressurs. Men informasjon er av natur immateriell og kan derfor ikke forbrukes. Økonomisk litteratur gir få, om noen referanser til informasjon. Informasjonsøkonomi er et nytt fagområde som ennå ikke har funnet sin form. Faget kan ha minst tre vinklinger:
1. Informasjonens rolle i samfunnsøkonomien studeres. Her kan man måle omfanget av informasjonssektoren og drøfte berettigelsen av å si at vi lever i informasjonssamfunnet. Informasjonssektoren kan måles i virksomheter som omfatter trykking og publisering, datamaskiner og kontorutstyr, kommunikasjonstjenester, undervisning etc.
2. Informasjonens verdi beregnes. Eksempelvis forsøker man med sosialøkonomi å finne likevektspunktet mellom tilbud og etterspørsel. En annen metode er å beregne nytten etter at man har fått informasjonen og så trekke fra nytten som var før man fikk informasjonen. I denne sammenheng defineres ofte informasjon som reduksjon av usikkerhet.
3. Finansiering av informasjonsvirksomhet studeres. Et aktuelt tema er prising av informasjon hvor gratisprinsipp, kostnadsrelatert prising og markedsrelatert prising kan være aktuelle. Offentlig informasjon står her i en særstilling, som jeg har drøftet i en tidligere kronikk.
Immaterielle produkter som informasjon er ikke gjenstand for kjøp og salg i vanlig forstand, men det kan tas betaling for utnyttelsen av dem. Informasjon er dermed noe man egentlig ikke selger, men som man likevel kan ta betalt for i mange sammenhenger. Når man selger en bok, er det den materielle gjenstanden informasjonen er lagret i man har solgt. Det vil være unaturlig å si at salg av bøker er salg av informasjon, selv om den som kjøper en bok samtidig får tilgang til mye informasjon.
Det er ikke hensiktsmessig å snakke om forbruk av informasjon. Forbruk er et begrep som hører hjemme i den materielle sektor (det betyr å bruke opp). Mat og drikke, varer og tjenester kan forbrukes, og når man har gjort det, så er gjenstanden eller tjenesten borte. Informasjon kan ikke forbrukes. Informasjon kan man dele med andre. Informasjonen er da spredd, men den er fortsatt også hos meg slik den var i utgangspunktet. Man kan ikke ha et overforbruk av informasjon. Stor bruk av informasjon kan aldri føre til informasjonsknapphet slik stort vannforbruk fører til knapphet på vann. Snarere tvertimot, når informasjonen brukes, vokser den. Det som er hensiktsmessig er å snakke om bruk av informasjon.
Et nytt fagområde med tittel "informasjonsøkonomi" må ha bidrag fra sosialøkonomi og bedriftsøkonomi, fra informasjonsvitenskap og informasjonsteknologi. En rekke tradisjonelle økonomiske og teknologiske vinklinger, som optimal ressursutnyttelse og IRF (en forkortelse fra Statskonsult for et ord på 30 bokstaver), er dårlig egnet.
God informasjonsøkonomi kan innebære at informasjon bør gjøres tilgjengelig på elektronisk form for å redusere kostnader. God informasjonsøkonomi kan innebære å styre inntekten fra store brukere av en informasjonstjeneste til å gjøre den samme tjenesten tilgjengelig også for små brukere. God informasjonsøkonomi kan innebære at informasjonen skal være gratis fordi verdiskapning i neste ledd stimuleres.
Informasjonsøkonomi er et viktig tema. Vi IT-folk har lenge nok sagt at det er I-en som er viktig i IT, at det er informasjon som er viktig, ikke teknologi. Men med en gang vi har sagt det, så fortsetter vi å beskjeftige oss med teknologi som før. Nå er sjansen kommet til å analysere informasjon i et økonomisk perspektiv, gjennom informasjonsøkonomi.
![[Image map not available]](../../gifs/artmap.gif)