Carl Bildt gjør det, Martin Bangemann gjør det og Al Gore gjør det. Det de alle gjør er å bygge ut Information Super Highways. Men de gjør det på forskjellig måte, rett og slett fordi de har forskjellig siktemål og politiske visjoner bak satsingen.
Alle gjør det.
Målet for USA er å heve den generelle utdannelseskompetanse og spesielt innenfor matematikk-området. Strategien er å binde undervisningsinstitusjoner sammen for å skape klasserommet uten vegger og å utnytte undervisnings- og forskningskompetanse bedre. Middelet er Internet -- rett og slett fordi det er tilgjengelig og fordi det binder undervisningsinstitusjoner sammen.
For EU er det annerledes. Målet er å benytte IT og telekommunikasjon som en slags femte frihet -- på linje med arbeid, kapital, valuta og tjenester -- for å realisere det felles europeiske marked. Strategien er å regulere markedet for å skape målrettet utvikling. Middelet er bredbåndskommunikasjon. (Tyskland og Frankrike ligger langt etter USA -- og Storbritannia -- i utbyggingen av bredbånd).
Andre land har andre målsetninger. Canada har i april i år satt i gang et tilsvarende prosjekt. Målet her er å bruke infrastrukturen til å oppnå et mer enhetlig Canada -- kulturelt og jobbmessig. Japan har begrenset sin satsing til et pilotprosjekt i Kansai og rundt det som kalles [[??]]image society[[??]]. Singapores satsing er rettet mot økt eksport av immaterielle tjenester som markedsføring, media og arkitekt-tjenester etc.
Poenget er at de alle baserer sine elektroniske motorveier på politiske visjoner knyttet til samfunnmessige problemstillinger de ønsker å løse. Tiltakene og teknologien vil følgelig bli forskjellig.
Den eneste som ikke gjør det er Kjell Opseth. Fordi han ikke evner å formulere noen politisk visjon for den videre utbygging av telekommunikasjon.
Det er ikke det at det er mangel på alternativer: Et grunnleggende problem i norsk økonomi de siste 20 år har vært behovet for å bygge opp en større verdiskapning i fastlandsøkonomien -- og dermed gjøre seg mindre avhengig av (fallende) inntekter fra olje- og gass-sektoren. Et annet problem har vært å øke verdiskapningen i små og mellomstore bedrifter -- ved blant annet å legge forholdene til rette for et nettverks-samarbeid. Et tredje problem har vært å redusere det offentliges andel av brutto nasjonalprodukt (som i dag er ca. 60 prosent -- høyest i Europa), samtidig som nye offentlige tjenester innen helsesektoren og eldreomsorgen presser på.
Den manglende evnen til å uttrykke en politisk visjon som kan gi retning for den videre satsing, fører til at detaljer blir hovedsaker. Et slikt eksempel er Internet. En får ofte inntrykk av at [[??]]elektronisk motorvei[[??]] er ensbetydende med Internet. Det er omtrent som å si at Åpne systemer er identisk med UNIX. Det er i beste fall en avsporing av debatten. Internet er et globalt e-post-system, og egnet til å utveksle data-filer. Internet mangler så vesentlige elementer som svitsjeteknologi (en til en kommunikasjon for eksempel basert på neste generasjons svitsjeteknologi - ATM). Det mangler også bredbåndskommunikasjon (for overføring av store datamengder, for eksempel video-on-demand). Internet's kommunikasjonsprotokoller, som TCP/IP blir betraktet som sikkerhetsmessig usikker når det gjelder å overføre kritiske data.
Men kanskje det viktigste av alt: ingen [[??]]eier[[??]] Internet. Det betyr at ingen har ansvaret for å vedlikeholde nettet, korrigere feil i overføringene eller rette et eventuellt sammenbrudd i nettet. Internet er i dag billig, men for hvor lenge? Med den veksten Internet har i dag vil det bli behov for ny finansiering av nettet i nær fremtid, og da vil private eiere komme inn i bildet. Hvor lenge blir Internet da fritt?
Det er et tankekors at Sverige -- som vil ha som målsetning å øke den forskningsmessige kompetanse ved å knytte undervisningsinstitusjoner sammen -- ventelig ikke vil benytte Internet.
Spørsmålet er ikke Internet eller OSI -- eller noe annet. Spørsmålet er å bygge en nasjonal infrastruktur for å nå nasjonale, politiske målsetninger. Så lenge disse ikke blir uttrykt vil Norge forbli et telekommunikasjonsmessig Annerledesland -- hvor debatt om informasjonsbæreren blir viktigere enn å diskutere hvilken nytteverdi en nasjonal infrastruktur bør ha.