[Forrige artikkel]               [CW hjemmeside]              [Neste artikkel]

Annerledeslandet


Alle gjør det.

Carl Bildt gjør det, Martin Bangemann gjør det og Al Gore gjør det. Det de alle gjør er å bygge ut Information Super Highways. Men de gjør det på forskjellig måte, rett og slett fordi de har forskjellig siktemål og politiske visjoner bak satsingen.

Målet for USA er å heve den generelle utdannelseskompetanse og spesielt innenfor matematikk-området. Strategien er å binde undervisningsinstitusjoner sammen for å skape klasserommet uten vegger og å utnytte undervisnings- og forskningskompetanse bedre. Middelet er Internet -- rett og slett fordi det er tilgjengelig og fordi det binder undervisningsinstitusjoner sammen.

For EU er det annerledes. Målet er å benytte IT og telekommunikasjon som en slags femte frihet -- på linje med arbeid, kapital, valuta og tjenester -- for å realisere det felles europeiske marked. Strategien er å regulere markedet for å skape målrettet utvikling. Middelet er bredbåndskommunikasjon. (Tyskland og Frankrike ligger langt etter USA -- og Storbritannia -- i utbyggingen av bredbånd).

Andre land har andre målsetninger. Canada har i april i år satt i gang et tilsvarende prosjekt. Målet her er å bruke infrastrukturen til å oppnå et mer enhetlig Canada -- kulturelt og jobbmessig. Japan har begrenset sin satsing til et pilotprosjekt i Kansai og rundt det som kalles [[??]]image society[[??]]. Singapores satsing er rettet mot økt eksport av immaterielle tjenester som markedsføring, media og arkitekt-tjenester etc.

Poenget er at de alle baserer sine elektroniske motorveier på politiske visjoner knyttet til samfunnmessige problemstillinger de ønsker å løse. Tiltakene og teknologien vil følgelig bli forskjellig.

Den eneste som ikke gjør det er Kjell Opseth. Fordi han ikke evner å formulere noen politisk visjon for den videre utbygging av telekommunikasjon.

Det er ikke det at det er mangel på alternativer: Et grunnleggende problem i norsk økonomi de siste 20 år har vært behovet for å bygge opp en større verdiskapning i fastlandsøkonomien -- og dermed gjøre seg mindre avhengig av (fallende) inntekter fra olje- og gass-sektoren. Et annet problem har vært å øke verdiskapningen i små og mellomstore bedrifter -- ved blant annet å legge forholdene til rette for et nettverks-samarbeid. Et tredje problem har vært å redusere det offentliges andel av brutto nasjonalprodukt (som i dag er ca. 60 prosent -- høyest i Europa), samtidig som nye offentlige tjenester innen helsesektoren og eldreomsorgen presser på.

Den manglende evnen til å uttrykke en politisk visjon som kan gi retning for den videre satsing, fører til at detaljer blir hovedsaker. Et slikt eksempel er Internet. En får ofte inntrykk av at [[??]]elektronisk motorvei[[??]] er ensbetydende med Internet. Det er omtrent som å si at Åpne systemer er identisk med UNIX. Det er i beste fall en avsporing av debatten. Internet er et globalt e-post-system, og egnet til å utveksle data-filer. Internet mangler så vesentlige elementer som svitsjeteknologi (en til en kommunikasjon for eksempel basert på neste generasjons svitsjeteknologi - ATM). Det mangler også bredbåndskommunikasjon (for overføring av store datamengder, for eksempel video-on-demand). Internet's kommunikasjonsprotokoller, som TCP/IP blir betraktet som sikkerhetsmessig usikker når det gjelder å overføre kritiske data.

Men kanskje det viktigste av alt: ingen [[??]]eier[[??]] Internet. Det betyr at ingen har ansvaret for å vedlikeholde nettet, korrigere feil i overføringene eller rette et eventuellt sammenbrudd i nettet. Internet er i dag billig, men for hvor lenge? Med den veksten Internet har i dag vil det bli behov for ny finansiering av nettet i nær fremtid, og da vil private eiere komme inn i bildet. Hvor lenge blir Internet da fritt?

Det er et tankekors at Sverige -- som vil ha som målsetning å øke den forskningsmessige kompetanse ved å knytte undervisningsinstitusjoner sammen -- ventelig ikke vil benytte Internet.

Spørsmålet er ikke Internet eller OSI -- eller noe annet. Spørsmålet er å bygge en nasjonal infrastruktur for å nå nasjonale, politiske målsetninger. Så lenge disse ikke blir uttrykt vil Norge forbli et telekommunikasjonsmessig Annerledesland -- hvor debatt om informasjonsbæreren blir viktigere enn å diskutere hvilken nytteverdi en nasjonal infrastruktur bør ha.


[Image map not available]
Artikkel automatisk generert, 11/11-94, kl. 16.56 cw@oslonett.no