Datamaskinen i klasserommet

---

Som designer av moderne databasert programvare for undervisning opplever jeg ofte at folk har en meget negativ holdning til datamaskiner og undervisning.

---

En svært utbredt holdning er at databasert undervisning stadig foregår slik det gjorde på 70-tallet. Men det er ikke tilfellet. Vi er kommet langt siden den gang. De gamle programmene benyttes nok fortsatt endel steder, og er ofte en studie i hvordan et brukergrensesnitt ikke skal lages. Jeg vil her komme med en liten historie som illustrerer dette.

Datamaskinen som sensor

* riktig

* nesten riktig

* nesten feil

* feil

* helt usannsynlig

Maskinen er programmert for alle muligheter. Den oppmuntrer eleven under arbeidet og gir til tider også lett kritiske og formanende bemerkninger.

Hva nå hvis man for eksempel skulle opp til eksamen hos en datamaskin? Man blir plassert inn i eksamenslokalet og starter opp datamaskinen, skriver navnet sitt, kontroll-nummeret og klasse. Straks kommer meddelelsen frem på skjermen.

-- Ta det nå bare helt rolig, vi skal nok klare det vi to!

-- Jeg er da ikke nervøs, skriver jeg på datamaskinens tastatur. Hvorfor i all verden skulle jeg det?

-- Svaret er galt. 1 galt og 0 riktige av 100 spørsmål.

-- Jammen du har jo slett ikke spurt meg om noe ennå! roper jeg, og trykker F1 for hjelp.

På skjermen får jeg nå vite at jeg skal trykke på <Ctrl> <Alt> <Shift> <F5> for å få det første eksamensspørsmålet. Etter å ha funnet alle tastene og holdt dem nede samtidig (den ene med nesen), forteller datamaskinen meg at jeg skal ha eksamen i historie. Jeg funderer litt, om den ikke trodde jeg var klar over det, etter å ha terpet pensum i nesten ti dager.

-- Hvilke(t) land var skyld i den kalde krigen?, spør datamaskinen. Var det:

a) USA

b) Sovjetunionen

c) Nordpolen

Jeg tenker litt, og kommer på at læreren min normalt benytter enhver anledning til å skylde på USA og forherliger Sovjetunionen. Jeg trykker besluttsomt på tast "a".

-- Svaret er galt. 2 gale og 0 riktige av 100 spørsmål, svarer datamaskinen.

-- Jeg savner argumentasjon!, mumler jeg fortvilet og går løs på neste spørsmål.

-- Skriv etternavnet på den personen som skrev teksten til "Der er et yndigt land", lyder neste spørsmål. Jeg funderer lenge. Hvordan er det nå man staver "oehlenschlæger"?, er det med en eller to s'er. Jeg skriver "Øjenslære".

-- Svaret er galt. 3 gale og 0 riktige av 100 spørsmål, svarer datamaskinen.

Jeg kikker urolig rundt i lokalet, jeg er alene, jeg slår av datamaskinen og slår den raskt på igjen. Jeg taster på nytt inn navnet mitt, kontrollnummeret og klasse, og får beskjed om at Carsten Graff avsluttet sin eksamen i historie kl. 11:13.42 og at han på 4 minutter og 23,79 sekunder hadde besvart 3 av 100 spørsmål, med en feilprosent på 100. Karakter = 00.00.

-- Hmmm??!!??, tenker jeg, og tar ut en diskett av bagen min. På disketten står det med store bokstaver "Graff's Diskexplorer". Jeg slår av og på maskinen igjen og setter inn disketten. 5 minutter senere har jeg, etter en intens søking på harddisken, funnet navnet mitt samt endel interessante data. Her står det: Carsten#Graff@"@ 111342042379D)$003003. De siste 003003 blir kjapt rettet til 100100. Jeg tar disketten min og slår av og på datamaskinen igjen. Denne gangen har jeg på 4 minutter og 23,79 sekunder besvart 100 spørsmål riktig, med en feilprosent på 0. Karakter = 17.34. Jeg forlater lokalet mens jeg tenker på hvordan man feirer en slik eksamen.

Databasert undervisning har mange fordeler og er også kommet for å bli. Men det er viktig at man benytter programmene i forbindelse med tradisjonell undervisning, eller som oppslagsverk. På undervisningsområdet kan datamaskinen ennå ikke stå alene. Jeg tviler for eksempel på at det noensinne vil bli mulig å lage et dataprogram som tar kverken på eksamensnerver.

Artikkel automatisk generert, 11/11-94, kl. 16.55 cw@oslonett.no