Talefrihet i det elektroniske rom:

Postbud eller redaktør?

---

Er en elektronisk oppslagstavle å likestille med et postverk, eller er det å likestille med en avis? Det juridiske orakelsvaret ventes om kort tid fra professor Jon Bing. I mellomtiden raser debatten i de elektroniske sfærer.

---

Det er flere hundre elektroniske oppslagstavler bare i Norge. På verdensbasis er antallet slike databaser ukjent, rent bortsett fra at det er enormt. Bare på Internet finnes det titusenvis av diskusjonsfora hvor "hvem som helst" som dropper innom kan legge igjen sine ytringer til allmenn beskuelse, ergrelse og eventuelt glede for resten av den nettverkede verden.

Unge av hankjønn

Guttunger er ikke alltid like reflekterte i hva de snakker om og hva de gjør. Hvis pappa er av dem som gjemmer pornoblader i nattskuffen, bør han regne med at poden en eller flere ganger i løpet av puberteten kommer til å rappe bladene for å smugtitte på dem under dyna. Andre syns det er mer gøy å bruke det de lærte i kjemitimen til å lage stinkbomber eller hjemmelagde molotov-cocktails som de sprenger i postkassa til den grinete nabo Larsen borti veien.

Det dreier seg altså om forholdsvis uskyldige guttestreker som ikke er av spesielt ny dato. Ikke nødvendigvis ønskelige, heller ikke lovlige, men den skaden de volder er av sterkt begrenset natur.

Med et helt nytt elektronisk univers tilgjengelig blir imidlertid dimensjonene over guttestreker av denne typen av en helt annen art. Poden nøyer seg ikke lenger med å rappe pornobladene til pappa, han skanner i tillegg inn bildene og manipulerer dronning Sonjas hode på toppen. Deretter spres det ut i et uendelig antall til andre kvisete med de samme pubertetstilbøyeligheter.

Har han mer enn noen måneders fartstid i elektronosfæren på baken, så vet han godt at det han dermed gjør er strafferettslig sett et lovbrudd.

Det han kanskje ikke har like klart for seg er at samtlige sys'oper på de basene han laster det ulovlige materialet ned på, også vil kunne stilles til ansvar for det han gjør. Den mottakende sysop'en blir å betrakte som en ansvarlig redaktør for det elektroniske mediet han drifter.

Ihvertfall hvis Jon Bing får det som han vil.

Som andre medier

-- Jeg ser ingen grunn til å betrakte elektroniske medier annerledes enn andre medier, sier han til Computerworld Norge.

Han avslører dermed en av konklusjonene utredningen hans vil målbære.

-- Derfor, dersom redaktøransvaret skal diskuteres, bør det diskuteres på et generelt plan, ikke med utgangspunkt i at det skal etableres særordninger for elektroniske medier.

Micha Reisel, direktør i Kommunal Rapport og en ivrig besøkende og bruker av det elektroniske rom, føler at debatten har tatt en parodisk.

-- En BBS er verken et postverk eller en avis, men litt av begge deler, sier Reisel.

-- Når du sender et brev til en navngitt adressat, ment kun for dennes øyne, er BBSen et postverk. Postverket trekkes ikke til ansvar for innholdet av de brev de formidler.

På grunn av denne dobbeltbunnen mener de fleste at elektroniske medier må gis en slags særbehandling i forhold til elektroniske medier. Men ikke Bing. I et innlegg i BBS-diskusjonen på mailinglisten til den løst sammensatte organisasjonen Electronic Frontier Norge, argumenterer Bing:

"I diskusjonen om regulering av informasjonstjenester føler jeg det ofte som om de som argumenterer for endringer eller justeringer helst vil avskaffe all regulering. Det er et fair standpunkt, men hvorfor bare for elektroniske tjenester?"

Avgrensning

Dersom en BBS er et periodisk tidsskrift betyr det at utgiveren kan stilles til ansvar for andres overgrep, slik redaktøren av Computerworld, Aftenposten eller Lofotposten kan trekkes til ansvar for det som settes på trykk i spaltene.

Dette ansvaret innebærer ikke at redaktøren må lese alt som står på trykk, men at han har sikret at det skjer en tilfredsstillende kontroll med at det som publiseres er innenfor rammen av lovverket, både i strafferettslig og sivilrettslig forstand.

Overført til BBS-ene innebærer dette at sysop'en må sikre at det er en rimelig kontroll med hva slags "leserinnlegg" eller "artikler" som publiseres i dette elektroniske mediet.

Det er dette som vekker den sterke harmen og de intense følelsesutbruddene på nettet. For hvordan kan en sys'op kontrollere alt som går gjennom BBS-en når det er snakk om hundrevis, kanskje tusenvis av innlegg eller filer hver eneste dag? I praksis kan person A æreskjelle person B online mens sysop'en får sin tornerosesøvn. Den eneste praktiske måten å gjennomføre kontroll av innleggene på i en diskusjonsdatabase er å innføre en mellomlagring hvor innleggene må leses før de blir offentlig tilgjengelige. Men det vil også gjøre slutt på BBS-ens særpreg som medium, hvilket nettopp er muligheten for å ha løpende uformelle diskusjoner, uten tidstap grunnet ombæring eller gjennomlesning og redigering.

Hva om du er sysop og en av dine beste uvenner laster ned et sett sterkt pornografiske og ulovlige bilder? I løpet av kort tid kan det ulovlige materialet være spredd for alle vinder, og siden opphavsmannen har skjult sine spor stilles du til ansvar for det som skjedde.

Bing skriver:

"Det finnes (...) situasjoner hvor en annen søker å påføre vedkommende et ansvar, for eksempel ved å sørge for at uønsket materiale blir opplastet -- det er korrekt at det finnes eksempler på at man slik søker å kvitte seg med "konkurrenter". Dette kan nok i praksis fremstå som et problem, men ikke verre enn de andre bevis-spørsmål som man må hanskes med i et elektronisk miljø."

Torg?

-- Men du vil si at i en slik sammenheng vil den som eier torget kunne trekkes til ansvar i tillegg til den som uttalte seg, Jon Bing?

-- I prinsippet ja, men det er mer naturlig å sammenligne det med et lukket forum, for eksempel et auditorium på universitetet.

Heller ikke sammenligningen med en ordinær elektronisk oppslagstavle, som den lokale på Rema 1000, hvor barnevogner selges og leiligheter byttes, rokker ved Bings oppfatning.

-- Disponenten for butikken vil være ansvarlig for det som formidles via en slik tavle dersom han ikke har gjennomført kontrollrutiner som skal sikre at tavlen ikke misbrukes. Dersom han -- eller noen han har utpekt -- ikke jevnlig sjekker om noen har hengt opp for eksempel rasistisk propaganda, vil han altså kunne stilles til ansvar.

PARALLELL: De som startet aviser i Norge var ofte utdannet i trykkekunsten. Det var denne interessen som etter hvert fikk dem til å starte med aviser. Den første trykte avis var Nieuwe Tijdinghe i Antwerpen. Byen var da beleiret. En trykker fikk idéen om å sende ut et skrift om situasjonen i byen. Den første norske avisen -- Norske Intelligenz-Seddeler -- ble startet av boktrykkeren C.S. Schwach. Fram til ganske nylig var det ganske vanlig at trykkeren også hadde ansvaret som redaktør. (FOTO: )
DISTRIBUTØR: Er Sysopen bare en distributør a lá postmannen? Ingen vil forlange at postmannen skal være ansvarlig for alt det han gir ut til folk.