Manglende datakompetanse i øst

Norsk Data var tidlig ute på det sovjetiske markedet

---

Sovjet glitret ikke med sin datateknologi, derfor skrev Gorbatsjov ned sine idéer om glasnost på en Macintosh, skriver fagredaktør Magne Lein.

---

Men russisk datateknikk var ikke død

---

Det gamle sovjetområdet var datateknisk sett et vakuum, selv i den perioden da rom- og forsvarsprosjektene hadde topprioritet. Men det fantes kompetanselommer, fagfolk som oppnådde gode resultater med beskjedne dataressurser.

---

Østeuropeisk datakompetanse har uten tvil dårlig rykte. Opp gjennom tiden har man kunnet kjøpe en Lada eller en Skoda i butikken, men få i vest har sett en østeuropeisk datamaskin.

Faglig isolasjon i hele etterkrigstiden ga etteslep og store kompetansehull på det praktiske plan. Men teoretisk lå man på topp på mange områder. Norske fagfolk som deltok ved presentasjoner av vestlige dataprodukter i Moskva, kom hjem full av respekt for russernes og andre østeuropeeres kunnskaper innen matematikk og fysikk, og deres forståelse av kompliserte datakonsepter, rent teoretisk.

Institute of Precision Mechanics and Computer Technology (IPMCT), med sine 60000 ansatte, har i hele etterkrigstiden hatt en finger med i det meste av det som har skjedd innen sovjetisk romfart og forsvarsforskning.

Dataavdelingen deres er kjent i vest som et datateoretisk tyngdepunkt. Siden 60-tallet har dataguruen Boris Babaian stått sentralt innen dette miljøet. Det meste av perioden har han sittet i sjefsstolen.

Ved å bygge opp et sterkt team innen anvendt matematikk, og ved å vri mer enn vanlig ut av mikroprosessor-teknologien, har denne gruppen nå utviklet en parallellprosesserende maskin, Elbrus-3, med oppsiktsvekkende høy ytelse.

Elbrus-3-prototypen har 16 prosessorer og en teoretisk toppytelse på 9 Gigaflops (9000 millioner flyttallsoperasjoner per sekund). Dette er eksempelvis større ytelse enn for enkelte superdatamaskiner fra Cray.

Og dette har man greidd uten å ha tilgang til logikk-kretser med mer enn 1000 porter ("gates") per brikke ("chip"), mens portantallet på brikkene i amerikanske, japanske og andre datamaskiner vanligvis ligger på over 1 million.

Full utnyttelse av den parallellitet, eller "parallellisme", som eksisterer allerede på algoritmenivå, samt egenutviklet spesialprogramvare, er årsaken til den store ytelsen, tross "primitiv" teknologi, hevder russerne. Det dreier seg med andre ord om parallellitet både på prosessornivå og på instruksjonsnivå, i selve prosessoren.

Mange vestlige fagfolk har visst at russerne er teoretisk meget gode innen mange disipliner, ikke minst når det ligger matematikk i bunnen. Men Sun Microsystems er et av de få vestlige selskap som virkelig har satset forpliktende på forskning og utvikling sammen med russerne.

Etter de første sonderingene i 1991, initiert av Babaian, er Sun nå fysisk tilstede via sitt "Moskow Center of SPARC Technology". Boris Babaian sitter i ledelsen og har med seg rundt hundre fagfolk fra IPMCT.

Uten at de involverte vil si noe om lønnsnivået til russerne i SPARC-senteret, er det utvilsom mer enn teknologi som har lokket Sun til Moskva. Det er ingen hemmelighet at russiske fagfolk aksepterer lønninger som ligger langt under det dataselskapene betaler i Europa, Japan og USA.

Det amerikanske energidepartementet betaler eksempelvis russisk toppeksepertise innen kjerneenergi og laserteknikk rundt 500 dollar i måneden. Det er rimelig å anta at lønnsnivået for en toppforsker ved SPARC-senteret også ligger på noen få hundre dollar i måneden.

Målsettingen for Sun er i første omgang å se på hvordan russernes tilnærming til parallellprosessering, og evne til å hente ut ekstra ytelse, kan orienteres mot deres SPARC-konsept (SPARC: "Scalable Processor Architecture").

Russerne skal stille med logikk-kompetanse, mens Sun vil realisere de beste av russernes idéer i storskalaintegrerte kretser (VLSI).

Boris Babaian hevder at russisk datakompetanse på toppnivå snart vil være en saga blott uten slike samarbeidsprosjekter.

USA har ellers lempet på regelverket når det gjelder ytelsen på de datamaskinene som kan eksporteres til land i det tidligere Øst-Europa. Embargoen rammer nå kun maskiner med ytelse over 1000 millioner flyttallsoperasjoner per sekund (1 Gigaflops). Ytelsesgrensen er dermed økt fra 12,5 millioner (12,5 Megaflops) i løpet av 2-3 år.

Sun har hittil solgt 1000 arbeidsstasjoner av typen SPARCstation til Russland.

Men den type spisskompetanse Sun har råket borti, er på ingen måte hverdagskost i datamiljøene bak det tidligere jernteppet. Men det gror friskt flere steder.

Ungarske programvareutviklere dukker for eksempel stadig oftere opp som underleverandører til amerikanske prosjekter.

Archicad, en kjent programvare innen dataassistert konstruksjon og design (DAK), er utviklet av ungarske fagfolk.

Under fjorårets IT-konferanse og utstilling i Vilnius i Litauen, var det flere store stands hvor østeuropeiske bedrifter, konsulentfirmaer og universiteter tilbød alt fra timebetalt prosjektassistanse til et vell av programvarepakker.

Faglig isolasjon, sentradirigering og økonomisk armodslige forhold var hovedårsaken til at det oppsto et datateknisk etterslep i øst under kommunismen.

På 70-tallet besøkte jeg en fabrikk for produksjon av komponenter til den såkalte "Minsk"-maskinen, utenfor den østtyske byen Dresden. Minsk skulle være den skinnende juvelen på toppen av et multinasjonalt datamaskinprosjekt, finansiert av Comecon. Polakkenene laget strømforsyningen, russerne sentralenheten, ungarerne platedrev osv. Dette skulle bli et eksempel på det kommunistiske systemets overlegenhet.

Eksempelvis skulle en Minsk-maskin kombineres med det norske posisjoneringssystemet Albatross på sovjetiske borefartøy, bygd ved finske verft.

Da jeg besøkte verftet på den finske vestkysten, hadde finnene låst inn Minsk-maskinen i et skur. -- Minsk-maskinen var, som vi trodde, ubrukelig til dette formålet. Men nå er VAX-maskinen, som også de sovjetiske eierne helst vil ha, endelig på plass, sa den tekniske direktøren.

Forsinkelser og en masse dårlige komponenter, pådyttet prosjektet ovenfra av Comecon-byråkratene, gjorde at Minsk ble faset ut ganske fort. Da jeg spurte hva slags utstyr som sto i det store regnesenteret i nærheten av Dresden-fabrikken, fikk jeg opplyst at det var fullstappet med IBM 360-maskiner!

Etter Minsk og andre mislykkede datasatsinger ble jakten på vestlig datautstyr intensivert. På 70- og 80-tallet fikk man eksempelvis en rekke skandaler knyttet til smugling av kraftige VAX-maskiner og eksport av Kongsberg Våpenfabrikks styringssystemer, som russerne brukte ved maskinering av ubåt-propellere.

Norsk Data var tidlig ute på det sovjetiske markedet, med minimaskiner tilpasset embargobestemmelsene.

Også Apple kjente sin besøkelsestid. Daværende president Michail Gorbatsjov skrev den skjellsettende boken om Glasnost og Perestroika på en Macintosh.

Fagfolkene i øst var i det hele tatt oppfinnsomme når det gjaldt å få praktisk nærkontakt med de vestlige miljøene som ledet datakappløpet. Rektor ved Det tekniske universitetet i Praha (etabl. i 1709) fortalte eksempelvis våren 1990, at datainstituttet deres hadde en rekke samarbeidsprosjekter med kolleger ved universitetet i Ensenada i Mexico. I første omgang virket dette mer eksotisk enn saklig, inntil man innså at det ikke var mulig å komme nærmere Silicon Valley enn Ensenada, og samtidig bevare sin faglige troverdighet. I Ensenada kunne man få en lunk fra gløden i Dalen.

Nå er det langt på vei fri flyt av fagfolk og kompetanse over alle landegrenser. Teknologioverføringen skjer nærmest uhemmet. Vi vil uten tvil få se flere overraskende, russisk og østeuropeisk inspirerte måter å løse datatekniske problemer på i de kommende år.

Og flere vestlige selskaper enn Sun er på vei inn, blant annet IBM og HP, uten at deres tilstedeværelse hittil har hatt samme flukt over seg som Sun-alliansen.

GLASNOST PÅ MAC: Under sin presidenttid skrev Michail Gorbatsjov boken om