Prising på offentlig informasjon.

---

Petter Gottschalk tar i kronikken i CW nr. 26 opp en del svært interessante spørsmål innenfor emnet prising av offentlig informasjon. Som en ikke-praktiserende sosialøkonom vil jeg gjerne starte en debatt om dette svært interessante IT-politiske emnet.

---

Argumentet om at ingenting er gratis (noen må betale for tilrettelegging og datainnsamling) og at kvaliteten på offentlig informasjon vil bli bedre hvis noen betaler for den, er gyldige så lenge man bruker rent bedriftsøkonomiske prinsipper.

Men slik er det heldigvis ikke innen offentlig sektor, enhetene trenger ikke nødvendigvis å gå med overskudd, slik man bør i det private næringsliv. Dette er ikke noe revolusjonerende prinsipp.

Arbeidsmarkedsetaten og Forsvaret er enkle eksempler på virksomheter som aldri kan gå med overskudd. Årsaken til at disse etatene likevel eksisterer er at de for samfunnet som helhet skaper større verdier enn de brukerne er villige til å betale for.

Det samme prinsippet gjelder for spredning av offentlig informasjon, det skapes samfunnsmessige verdier i tillegg til de som det blir betalt for.

Derfor er det uinteressant om Lovdata og Tinglysningsdata kan tjene penger ved å ta betalt av brukerne sine. Det har så mye større verdi for samfunnet at flest mulig bruker disse tjenestene enn de (i denne sammenheng) småpengene som kan tas inn, at de burde være gratis.

Det gamle sosialøkonomargumentet om at etterspørselen vokser mot uendelig når prisen går mot null, er morsomt. La oss anta at bananer en dag ble gratis. Ville du da ønsket deg levert hjem to tusen tonn bananer? Neppe. PG har gratis tilgang til alle maskinene på NR. Betyr det at han etterspør nærmest uendelige mengder maskintid? Årsaken til at dette sosialøkonomargumentet overlever, er at det har gyldighet innenfor sosialøkonomiske modeller der man perfeksjonerer mekanismer rent matematisk, og der verden er et relativt lite interessant spesialtilfelle. Vi kan godt si at etterspørselen går mot uendelig når prisen går mot null, men vi må innkalkulere brukerens tid i prisen, og da går aldri prisen mot null.

Argumentet om at det er nødvendig å få etablert et livskraftig elektronisk informasjonsmarked med databedrifter som aktører er et svært godt argument. Det er imidlertid listet opp på feil side i debatten, nemlig på siden som argumenterer for prising av offentlig informasjon. Ingenting vil være bedre for norske databedrifter enn nullprising av offentlig informasjon. Dette vil være et stort incentiv for norsk næringsliv generelt for å bruke bedre og flere dataverktøy.

Gratis offentlig informasjon vil gi hele næringslivet effektivitetsgevinster (man kan bare tenke seg faktureringssystemet med automatisk løpende kredittvurdering av kundene). I tillegg begynner en god del mennesker rundt omkring i landet å få vanskeligheter med å forstå hvorfor en offentlig bedrift skal ta penger for å gi fra seg informasjon som de allerede har fått penger av de samme personene (over skattesedlene) for å innhente. Meterologisk institutt får finansiering over statsbudsjettet for å utarbeide værvarsler. Hvorfor skal jeg da betale en gang til for å ringe og få langtidsvarselet (9,88 pr. min.)? Finansdepartementet/Statistisk Sentralbyrå får penger av meg til å utarbeide statsbudsjettet. Hvorfor kan ikke jeg få statsbudsjettet tilgjengelig elektronisk i et regneark? Jeg betaler departementene for å utarbeide lovforslag, og stortingsrepresentantene for å vedta dem. Hvorfor må jeg da i tillegg betale for å få lese lovene?

Øystein Gulbrandsen.

Artikkel automatisk generert, 22/09-94, kl. 10.18 cw@oslonett.no