![[Forrige artikkel]](../../gifs/prev.gif)
![[CW hjemmeside]](../../gifs/cw.gif)
![[Neste artikkel]](../../gifs/next.gif)
Mange kjente maskinleverandører har sett skriften på veggen
Produktivitets-gevinstene fordamper hvis man ikke er meget bevisst i bruken av dataredskap, skriver Magne Lein, fagredaktør i Computerworld.
I løpet av de siste årene har programvaremarkedet nærmest eksplodert. Enkelte av leverandørene velter seg i penger. Samtidig har de fleste utstyrsprodusentene nok med å holde hodet over vannet. I dette markedet er det innbitt priskrig.
Det skjer nå en sterkt brukerdrevet omfokusering i Silicon Valley, fra maskinelt datautstyr, hardware, over mot programvare. Man er i full gang med å fase ut stadig mer prispresset datautstyr, med produktivitets-fremmende programvare.
Dette datatekniske tideverv gir løfter om et endelig og produktivt brudd med "the hardware pull". Enkelte brukeres ensidige maskinfokusering gjorde verdien av mange datasatsinger illusorisk.
Jeg kom til å tenke over de langvarig fastlåste holdningene til datateknikken, mens jeg leste en typisk artikkel fra en Silicon Valley-avis. Som vanlig var den preget av nesegrus beundring for gründerne i denne geografiske hitech-fortetningen; deres enorme formuer, deres eksotiske livsførsel, deres Harleyer, Porscher og Ferrarier, rancher, fjellklatring og ekspedisjoner i alle himmelretninger. Macho-macho. De hadde så mye datautstyr hjemme, at det sikkert måtte en superdatamaskin til for å komme på høyden.
Jim De Arras, en av grunnleggerne av suksessrike Hand Held Products Inc., klager over total underkapasitet på det datautstyret han har hjemme. Han har ikke mer å rutte med enn 2000 megabyte.
Hand Held har blant annet dratt i land en kjempekontrakt på penninnlesingsutstyr til Federal Express.
Begge ungene til Arras, 12 og 8 år, har Mac-er. Kona har Mac, og på soveværelset står en Mac til felles avbenyttelse. På soveværelset står det også en NeXT-maskin. Ute i verkstedet har Arras ytterligere seks datamaskiner.
Huset har to satellittantenner, samt et antennetårn for amatørradio-kommunikasjon ("HAM"). Arras benytter dette utstyret til trådløs datakommunikasjon. I bilen har han en av sine to mottagere for posisjonering via satellitt (Navstar). Han sjekker jevnlig de tidsreferansene han disponerer, både via atomur og satellittkilde.
Gordon Bell, styreformann hos Intel og datapionér fra Digital, med ansvar for VAX, fremstilles som en sinke i forhold til Arras. Bell og kona har "bare seks Mac-er". Vi kan ikke forlate Gordon Bell uten først å opplyse at han for vel et år siden mottok "The National Medal of Technology" fra president Clintons hånd.
Det dreier seg om rene hardware-orgien. Men ikke ett ord om hva slags smart programvare som kjøres. Programvare-investeringen ville sikkert ikke gi noen av oss bakoversveis. Anderledes da med boksene, til millioner av kroner.
Men saken er jo den, at produsentene av boksene i huset til Arras, stadig har måttet si opp folk for å greie budsjettkravene. Tilstanden i programvare-selskapene er stort sett bedre. Mange bekker små--.
Og når vi setter "software valley" over denne kronikken, er det fordi mange kjente maskinleverandører har sett skriften på veggen, og nå satser sterkt innen programvare. Det dreier seg om alt fra Apple, med sitt engasjement i General Magic og Kaleida, til Hewlett-Packard, som mer og mer fokuserer på DAK/DAP-programvare og andre myke saker. NeXT er jo bare blitt programvare, mens Silicon Graphics er smartere enn de fleste på maskinsiden, men også svært aktiv innen alliansebygging og utvikling på programvaresiden.
Den prosentvise veksten i salget av programvare til PC har stort sett ligget på tosifrede tall, gjerne over 20. Og her er det gode fortjenestemarginer.
Salget av Windows-applikasjoner har vokst med tresifrede prosenttall, eksempelvis pluss 180 prosent fra 92 til 93. Salget av programvare for Apple-maskiner har også ligget i nærheten av 20 prosent.
Programvare-leverandørene gnir seg i hendene. Samtidig som mange leverandører av maskinutstyr så vidt holder hodet over vannet via omfattende oppsigelser, og snuoperasjoner som perler på en snor. IBM har selvsagt ikke vært grunnleggende truet til nå, men det røyner på. Og Digital er uten tvil i en livstruende situasjon.
På datapressekonferansene har man dratt ut kretskort og snakket om tasteplassering og skjermteknologi. I stedet burde man ha krydret seansene med egne programvare-satsinger eller allianser med eksterne programvare-smartinger.
Hvorfor kom man ikke med slike meldinger? Fordi man ikke hadde noe å melde. Hardware, hardware. Man skjønte ikke at man drev med oppdrett av dyrearter som ikke var liv laga under de klimatiske forhold som truet like bak horisonten.
Hvis man blir for opphengt i "bits and bytes"; i platedrev, klokkefrekvenser, prosessorteknikk, modemer og grensesnittrylleri, går det ikke bare ut over lommeboka, men også over produktiviteten. Da forvandles menneskets potensielt mest produktivitets-fremmende redskap, datateknikken, til et vegeterende uhyre, som kan konsumere oppmerksomhet og netto som en kreftbyll.
Produktivitets-gevinstene fordamper hvis man ikke er meget bevisst i bruken av dataredskap. Jeg synes man jevnlig ser klare eksempler på at dette er tilfelle. Hvem har eksempelvis ikke stusset over at topp, teknisk dyktige datafolk ofte må bruke flere minutter på å hente fram et telefonnummer. De går inn og ut av menyer, som flagrer over skjermen. Inntil de triumferende peker: Der er det!
Samme arbeidsoppgave tar stort sett 5-10 sekunder i et manuelt adresseregister. Og i de litt mer avanserte manuelle kan du lett redigere notater om adressaten.
Et annet eksempel: Ofte kjøres det ut så mye detaljinformasjon om en bedrifts ve og vel, at ingen på et styremøte oppdager de farligste skjærene i sjøen. Man ser ikke skogen for bare trær.
Samtidig åpner datateknikken for tidligere varsling enn før om problemer, hvis den er brukt avslappet og lidenskapsløst, og av folk som har oversikt.
Det dreier seg med andre ord om et tveegget redskap.
Ved Harvard Business School har man blant annet studert 70 store produksjonsbedrifter i USA og Europa, over perioden 1978-1993. I studien heter det at datafolkene i bedriftene synes å ha alt for stor tro på verdien av store mengder informasjon i form av datautskrifter.
Harvard-professoren Gary Loveman bruker storslegga, og sier de ansatte forsterker problemet ved å belemre saksbehandlingen med dagligdagse og til dels irrelevante internnotater.
![[Image map not available]](../../gifs/artmap.gif)