Kampen om datahegemoniet

Amerikas
tapte krig

---

Amerikanerne dominerte produksjonen av DRAM. I dag har japanerne overtatt. Hvordan kunne dette skje?

---

Intel skapte ikke bare mikroprosessoren. De skapte også DRAM (dynamic random access memory) og andre mikrobrikker -- teknologi som er helt kritisk for produksjon av alle typer datamaskiner og telekommunikasjon. Kontrollen med denne type teknologi har alltid vært en forutsetning for å være ledende innen teknologiutvikling.

Kontrollen hadde amerikanerne. I løpet av 80-årene tapte de den til japanerne. Japanernes markedsandel økte fra 25 prosent i 1980 til 80 prosent i 1990. Tilsvarende ble amerikanernes markedsandel redusert fra 70 prosent til 10 prosent. Her er historien om DRAM.

Dyr å produsere

Den første 1K DRAM ble produsert av Intel i 1970, og snart var Intel, Motorola og Texas Instruments storprodusenter av 1K, 4K og senere også 16K DRAMs. USA dominerte fullstendig dette markedet -- helt frem til 1985. Hva var det som skjedde?

Det er tre karaktertrekk ved denne type teknologi. 1. Den er dyr å utvikle og produsere; 2. den krever store investeringer over tid; 3. og den er på mange måter en standardvare og konkurrerer på pris. Effektive produksjonsprosesser er derfor en avgjørende konkurransefaktor.

Utvikling og produksjon av DRAM-brikker er altså dyrt. Produksjonen foregår i fabrikker som kan se ut som steril-avdelingene på sykehus. "Arbeiderne" går rundt med astronaut-drakter og luften må skiftes flere hundre ganger i timen. Et støvkorn kan ødelegge alt på de følsomme brikkene.

Japanerne kom inn på DRAM-markedet i 1979 med en 16K DRAM som var standard på den tiden. Under åtti-årene satset japanerne på nye og effektive produksjonslokaler. Og med et mer effektivt produksjonsopplegg og bedre kvalitetskontroll -- amerikanske leverandører hadde 6 ganger så høy feilprosent som japanerne -- erobret de snart store deler av markedet.

Gjennombrudd

I 1980 sto man foran et teknologisk gjennombrudd -- en 64K DRAM var på trappene. Med den økte kapasiteten som denne brikken fikk, ble også anvendelsesområdene mye større -- brikken kunne ikke brukes bare i datamaskiner, men også i telekommunikasjon og en rekke andre elektroniske produkter. DRAM ble et produkt som var helt avgjørende for all elektronisk produktutvikling fremover.

Da slo japanerne til.

Mens amerikanerne satset på å utvikle 64K DRAM, valgte japanerne å forbedre den gamle 16K DRAM-en. De forbedret produksjonen, økte kvaliteten og senket prisen radikalt -- fra 28 til 6 dollar på ett år.

Amerikanerne måtte følge etter og kutte prisene. Dette gikk ikke bare ut over salget av 16K DRAM-en, men stanset også helt opp utviklingen av 64K DRAM-en. Amerikanerne hadde rett og slett ikke råd til å drive forskning under denne priskrigen. Japanerne kjøpte seg ikke bare markedsandeler (i 1985 var markedet delt omtrent likt mellom Japan og USA); de kjøpte seg også tid til å være med på den videre produktutvikling. Japan hadde posisjonert seg for alvor på dette markedet.

Dette var ille. Det skulle bli værre.

Blodbad

Det hadde vært 15 amerikanske leverandører av 16K DRAM. Bare 5 av dem fortsatte videre med å utvikle og produsere 64K DRAM. Snart skulle også disse være ut av bildet etter det verste "blodbad" i dataindustriens historie:

I 1985 satte japanerne ned prisene på 64K DRAM fra 3,5 dollar til 30 cents. I løpet av noen korte måneder mistet amerikanerne 30 prosent av hjemmemarkedet. Mer enn 20 prosent av arbeidstokken i amerikanske DRAM-fabrikker ble sagt opp.

Japanerne ble innklaget for det amerikanske Handelsdepartement for brudd på antidumping-loven. Japanerne tapte og en amerikansk-japansk overenstkomst ble undertegnet. Den gikk ut på at japanerne måtte heve prisene igjen, og slippe amerikanske produsenter inn på det japanske marked. Amerikanerne ble garantert minst 20 prosent markedsandel i Japan.

Ingen av elementene i denne avtalen er noensinne blitt overholdt. Amerikanernes markedsandel i Japan er i dag på mindre enn 10 prosent.

Resultatet ble at japanerne overtok fullstendig DRAM-markedet fra Intel og andre amerikanske firmaer. Prisen på brikken har i løpet av perioden 1980 til 1986 er sunket til en tusendel. Det er noe bortimot verdensrekord i produktivitetsøkning.

Da gikk prisene opp; i løpet av de neste to årene tjente japanerne minst inn alt det de hadde investert i form av prisdumping de tidligere årene. I minst 3 år -- fra 1987 til 1990 -- hadde japanerne praktisk talt full kontroll med DRAM-markedet.

Utviklingen har gått videre; vi har allerede passert 16MB DRAM-brikken, og nye aktører har kommet inn i bildet, bl.a. koreanske Samsung. Samsung kunne allerede i 1990 levere en fullt funksjonerende 16MB DRAM-brikke. En viktig årsak til dette er at silikon-brikken er blitt fysisk større - 20,3 cm i diameter mot japanernes 15,2 cm. Det blir altså 30 prosent mer memory på hver brikke. Brikken vil bli markedsført for fullt i 1994.

Japansk kontroll

Arbeidet er nå i gang med å konstruere den første 64MB DRAM. Seks av de fremste leverandørene vil være japanske. Det er NEC, Hitachi, Toshiba, Matsushita, Fujitsu og Mitsubishi. Det finnes bare en seriøs ikke-japansk utfordrer: IBM.

Vil japanerne tape sitt hegemoni i tiden fremover som følge av konkurransen med koreanerne? Neppe. Japanerne kontrollerer alle viktige elementer: produksjonsapparat, produksjonsteknologi og markedstilgang.

Det vil heller ikke skje noe revolusjonerende nytt med produktet. Utviklingen av DRAM skjer ikke i kvantesprang slik det er med mikroprosessoren. De grunnleggende elementene går igjen fra generasjon til generasjon, og fremtidig utviklingsretning er rimelig klar. Produktutviklingen vil være basert på gradvis utvikling av design og produksjonsmetoder for å redusere størrelsen på komponentene og å øke kapasiteten på memory.

Produksjonsteknologien vil imidlertid kunne endres. I dag "loddes" kretsene på silikon-brikken med lys-teknologi. Det forventes at en i fremtiden vil bruke røntgenstråler til dette. Denne type røntgenstråle-fabrikker finnes det ikke mange av. Det er èn i USA, og èn i Europa. Det er 10 i Japan.

Det vi ser konturene av i dag er nye samarbeidsallianser mellom japanske og amerikanske selskaper for å utnytte hverandres styrke, f.eks. har Intel gått inn på en avtale med NMB (et mindre japansk DRAM-firma), og TI har gjort samme type avtale med Hitachi.

Er historien i ferd med å gjenta seg: amerikanerne selger sin kunnskap til japanerne under dekke av "strategiske allianser"?

Her må vi ha et bilde av et japansk elektronikkselskap

Her må vi ha bilde av Intel

Krigsbilde fra 2.verdenskrig japser eller yankees

Artikkel automatisk generert, 22/09-94, kl. 10.18 cw@oslonett.no