![[Forrige artikkel]](../../gifs/prev.gif)
![[CW hjemmeside]](../../gifs/cw.gif)
![[Neste artikkel]](../../gifs/next.gif)
For Doug Engelbart tjente lite eller ingenting på museoppfinnelsen, til tross for at han hadde patentet i 17 år
Teknikken så jeg primært på som et effektivt verktøy for å fremme en bedre framtid for menneskene
MAGNE LEIN
Mens Steven Jobs og Bill Gates fremdeles gikk i kortbukser, oppfant norskættede Douglas C. Engelbart datamusa. Samtidig viste han eksempler på interaktiv tekstbehandling, gruppevare og multimediaorientert maskin og programvareteknologi. Computerworld Norge ønsket å få kontakt med den mediasky datapionéren.
Douglas C. Engelbart nedstammer fra Bjørnstjerne Bjørnson på morsiden. Familielikheten er slående, men i motsetning til sin berømte forfar skyr Engelbart media. Vi gjorde et forsøk på å spore opp mannen som kanskje er datahistoriens mest visjonære pionér.
Interaktiv 68'er
Engelbart hadde blant annet patent på den berømmelige datamusa siden slutten av 60-tallet, men lot patentet gå ut etter 17 år, "uten ha å tjent en dollar på oppfinnelsen". Året etter tok Apple og museteknologien av.
Som Stanford-professor demonstrerte Doug Engelbart allerede i 1968 interaktiv tekstbehandling -- basert på mus -- og multimediaorientert maskin- og programvare-teknologi, med windows-menyer, "groupeware", samt trådløs datatransmisjon via mikrobølgelink fra Hotel Fairmont i San Francisco til Stanford-campusen 50 km unna.
Da jeg kom på sporet av Engelbart, og hørte om disse databragdene, fikk jeg journalistiske frysninger på ryggen, som nesten gikk over i skrivekrampe da jeg fant ut at besteforeldrene hans på morsiden var norske. Han har felles slektsrøtter med Bjørnstjerne Bjørnson, og familielikheten -- panne, øyenbryn, øyne, nese -- er, etter min mening, påfallende.
Jeg har over lang tid vært opptatt av å lese om, kartlegge og beskrive datahistorien. Jeg har skaffet meg en hyllemeter med litteratur om "the good old days", skrevet om alt fra Charles Babbage til von Neumann. Og trengte nesten katastrofepsykiater da jeg brått innså at jeg ikke en gang har vært på sporet etter den kanskje største av dem alle; Douglas C. Engelbart, "Doug" blant venner.
Men selv om jeg ikke har vært på sporet av ham, har jeg uten tvil vært bare noen få hundre meter unna ham flere ganger; på Stanford-campusen, eller i Silicon Valley ellers, i løpet av mange reportasjeturer de siste 18 årene. Men de journalistiske værhårene reagerer desverre ikke omvendt proporsjonalt med avstanden til "byttet".
Duft av storvilt
Jeg fikk teven av Doug Engelbart, mens jeg bladde i en bok i bokhandelen på California Institute of Technology (Caltech). Jeg deltok på en NASA-konferanse om totalkvalitetsrettet ledelse (TKL) i Pasadena, og snoket rundt etter ytterligere TKL-litteratur.
Boken het "The Dream Machine", og var basert på en BBC-serie om utviklingen av datateknikken. Tilfeldigvis slo jeg opp på side 11 i innledningen, og fant en setning som streifet de virkelig visjonære, "som Babbage og Doug Engelbart", sto det. Jeg skvatt. Babbage hadde jeg jo skrevet om allerede for 20 år siden, men hvem var denne Engelbart?
Etter en rask visitt innom det alfabetiske navneregisteret bak i boken, stupte jeg inn på side 98, i et kapitel som het "Towards Interactive Computing", og leste storøyet følgende: "Via time-sharing var en ung ingeniør ved navn Doug Engelbart i stand til å gi et fantastisk bilde av hva som skulle komme. Allerede på 50-tallet, mens datamaskinene fortsatt fylte hele rom, så Engelbart for seg at vanlige folk en dag ville sitte ved dataskjermen, og styre det som skjedde på skjermen på egen hånd. Han så for seg at de ville kunne ha fullt herredømme over tekst og grafikk".
Og videre: "I 1968 bestemte han seg for å demonstrere idéene og teknikkene han hadde utviklet på "Fall Joint Computer Conference" i San Francisco. Han demonstrerte visjonen sin om en fremtid preget av personlig databehandling, muliggjort via ny og kraftig programvare. Han utførte demonstasjonen sittende ved et konsoll, som ved siden av vanlig tastatur hadde både mus og et lite, stenografi-orientert spesialtastatur.
Mens Engelbart brukte både tastatur og mus, demonstrerte han en tidlig versjon av et dataanlegg orientert mot tekstbehandling, et hypertekstsystem (et interaktivt kryssreferanse-system som gjør det mulig å hoppe fra dokument til dokument), samt flere former for samkjørt databehandling, via utstyr betjent av kolleger på Stanford-campusen".
Så langt boken, som jeg selvsagt kjøpte (BBC Books, 1991, ISDN 0563362219, 16,95 pund, 208 sider).
Da jeg kom hjem, måtte jeg selvsagt konsultere selve Silicon Valley-"biblene", som Rogers/Larsens "Silicon Valley Fever" (1984) og Sexton's "Silicon Valley: Inventing the Future" (1992). Men ikke ett ord om Doug Engelbart!
Mer tilfeldigheter
Et par dager senere deltok jeg på en mottagelse for deltagerne på San Francisco-konsulatets samarbeidskonferanse med Stanford, viet alliansebygging Norge/Silicon Valley. Her kom jeg i prat med Reidun Valø, den gang hos Microsoft i Palo Alto. Jeg nevnte blant annet Engelbart-"åpenbaringen".
Hun begynte å le, for hun kjente Doug! Han drev nå eget firma, The Bootstrap Institute, i Fremont, på den andre siden av "The Bay". Microsoft samarbeidet med et selskap i samme bygning, fortalte Reidun. Engelbart snakket hun stadig med. Hun skulle forresten over til Fremont en av de nærmeste dagene. Hvis jeg var interessert, kunne hun snakke med Engelbart, og foreslå et møte. Gjett om jeg var interessert!
-- Men han er meget mediasky, påpekte hun.
For tidlig
Møtet kom i stand noen få dager senere, hjemme hos Doug og kona Ballard i Atherton; en liten by inneklemt mellom Palo Alto og Menlo Park.
Mens jeg kjørte sørover på Highway 101, følte jeg meg som en historiker som hadde skrevet om de store sjøfarerne, men hadde uteglemt Leiv Erikson.
Tanken på Leiv Erikson fikk meg til å stoppe ved en kafé, for å skrive en dedikasjon i den boken om Norge jeg tenkte å gi ham.
Jeg karakteriserte ham bl.a. som "The Leiv Erikson of Computer Science". For også Doug Engelbart var "for tidlig" ute, han var så visjonær og dristig som pionér, at alle mer eller mindre hadde glemt ham når det endelig var behov for fruktene av pionérinnsatsen hans.
Teknologioverføring?
Likevel er det liten tvil om at resultatene av Doug Engelbart's innsats i stor bredde gikk direkte over til Xerox's berømte Palo Alto Research Center (PARC) og Apple. I Xerox PARC kjørte man videre, og laget verdens mest omtalte datamaskin, "Alto", forløperen til Apple-maskinene. Med i prosjektledelsen var blant annet Doug Engelbarts venn og senere nestkommanderende på Stanford Research Center (SRI), Alan Kay.
Xerox valgte å abortere dette datamaskinprosjektet, det var for forskjellig fra hovedaktiviteten, kopimaskiner, mente toppledelsen. Dermed mistet Xerox muligheten til å bli verdens dominerende selskap innen PC-nisjen. Dette avhoppet regnes som all industrihistories kanskje største blunder, men det et er annen historie.
Kay, også en av storkanonene innen data, beskriver Doug Engelbarts 1968-demonstrasjon på Hotel Fairmont slik: "Vi så på Douglas som selveste Moses, som fikk Rødehavet til å åpne seg. Du forstår, han var nesten som en bibelsk profet -- utførte ting som man fortsatt drømmer om å gjøre. Det var en visjon av det vi i dag kaller personlig databehandling eller databehandling ved skrivebordet".
Den menneskelige og faglige kontakten mellom eksempelvis Xerox- og Stanford-miljøet og Apple-grunnleggerne Steve Jobs og Steve Wozniak, var uten tvil meget nær.
Det måtte den nødvendigvis bli innen det meget begrensede geografiske området som er Palo Alto. Her treffes fortsatt "alle som betyr noe" innen data og informasjonsteknologi regelmessig, på møter, konferanser, eller mer eller mindre tilfeldig, eksempelvis i en av de 3-4 stamkneipene som nyetablerere, datafolk, andre fagfolk, forskere og bank/finansfolk i området frekventerer regelmessig ("the waterholes").
Det var på 70- og 80-tallet flere dataorienterte fagfora for uformell meningsutveksling. Her vanket de fleste ambisiøse datafolkene jevnlig. Unge, fremadstormende, som Apple-grunnleggerne Jobs og Wozniak, var med overalt hvor ny datateknikk ble fokusert, ikke minst i den berømte "Home Brew Computer Club", inne på selve Stanford-campusen, Engelbarts arbeidssted.
Hvorfor glemt og oversett?
Men jeg har aldri sett Apple-gründerne eller andre Silicon Valley-grunnleggere gi uttrykk for beundring for Doug Engelbart. Det er ikke mulig å oppspore et eneste godord om ham som "hadde gjort det hele før", lagt det faglige grunnlaget bare noen få kilometer unna deres egne hovedkvarterer, hvor de raskt la grunnlaget for kjempeformuer i ung alder.
Bare én eneste setning om Engelbarts innsats på en av de mange fancy pressearrangementene i Silicon Valley, ville ha fått datajournalistene til å kappkjøre til redaksjonslokalene.
Kanskje det var akkurat dette mange ante ville skje?
Lite gull og glitter
Jeg lette meg fram til Doug og kona Ballards idylliske bungalow, midt inne i et stort, skoglignende område i Atherton, omkranset av en høy mur med to porter. Store løvtrær omkranset huset på alle kanter. Det var vanskelig å tenke seg at denne fredfylte pletten lå bare et par kilometer fra 101, en av de mest trafikkerte motorveiene i området.
Det var tegn til byggevirksomhet på tomta, og nokså kaotisk i hele underetasjen. Ballard fortalte meg, at det var storoppussing på gang, etter en brann for mer enn 20 år siden. Dessverre hadde de ikke hatt råd til å sette i gang før, fortalte hun.
For Doug Engelbart tjente lite eller ingenting på museoppfinnelsen, snarere tvert imot, til tross for at han hadde patentet i 17 år, fra tidlig på 60-tallet, inntil det løp ut. Heller ingen av de andre idéene hans har vært særlig lukrative, for ham selv vel å merke. For andre har de vært en gullgruve.
Konsulenttjenestene hans, kanalisert gjennom "The Bootstrap Institute", synes imidlertid å vekke interesse i stadig flere brukermiljøer, også i Europa. Bootstrap Institute ("bootstrap": å trekke seg selv opp etter håret e.l. ) satser på organisasjonsutvikling, med informasjons-teknologi som gjennomgripende verktøy for utvikling av de menneskelige ressursene i bedriften.
Engelbart er svært opptatt av det han sammenfatter i begrepet "augmentation". I dette legger han vekst innenfra hos de ansatte, en forløsning av de ansattes indre ressurser. Lykkes man med dette, vil man, ifølge Engelbart, få en -- for skeptikere --uventet vekst i bedriften, uten bruk av store finansielle ressurser. Bedriften eller organisasjonen løfter seg selv etter håret! Engelbart satser på å bruke data og informasjonsteknologi som et hovedverktøy i denne prosessen.
Det er mye som tyder på at Engelbarts augmentation-konsept kan virke som katalysator i forbindelse med prosjekter innen totalkvalitetsrettet ledelse (TKL), BPR (Business Process Reengineering), PDM (Product Data Management) og data/IT-orientert koordineringsteknologi.
Livskrise
Doug Engelbart (69) ble født i Portland, Oregon. Han tok først en B.Sc.-grad i elektroteknikk ved Oregon State University, så en Master- og Ph.D.-grad ved UC Berkeley, begge innen elektroteknikk. Under 2.verdenskrig jobbet han som radartekniker i Marinen. Han kom til NACA Ames Laboratory (forløperen til NASA) i 1948, ble assisterende professor ved Berkeley i 1955, forsker ved Stanford Research Institute (SRI), ved det såkalte SRI Augmentation Research Center, 1957-1977, som mange mener er selve vuggen til virtuell virkelighets-teknologien, seniorforsker hos Tymshare i Cupertino (SRI-prosjektet han ledet ved SRI ble solgt til Tymshare) fra 1977-1984, seniorforsker hos McDonnell-Douglas i San José fra 1984-1989 og etablerte Bootstrap Institute i 1990.
-- Mens jeg praktiserte som elektroingeniør ved NACA Ames, kom jeg inn i en slags livskrise. Jeg så plutselig for meg en uutholdelig, smalsporet karrièrevei. For jeg var blitt mer og mer opptatt av eksistensiell helhetstenking omkring den livssituasjonen mennesket befinner seg i. Teknikken så jeg primært på som et effektivt verktøy for å fremme en bedre framtid for menneskene, sier Doug Engelbart.
Det er tydelig at det ikke er lett for den beskjedne og vare Doug Engelbart å snakke om det eksistensielle bråkastet som skjedde med ham tidlig på 50-tallet, og som kom til å gjøre resten av karrièren hans så fasinerende og særpreget. Ballard spilte nok en viktig rolle i denne kritiske fasen av livet hans. Hun ga ham den støtten han trengte for å forfølge så vidt utradisjonelle målsettinger for en toppteknolog.
MUSEOPPFINNEREN: Den norskættede Stanford-professoren Douglas C. Engelbart fant opp datamusa, tekstbehandling og hypertekst allerede tidlig på 60-tallet, og jobbet med trådløs dataoverføring og annen dataorientert spissteknologi helt fra slutten av 50-tallet. Her med den første musprototypen i sedertre (foto: M. Lein)
PÅ KAFÉ: Doug Engelbart tegner og forteller på Café Montmartre, stamkaféen hans i Palo Alto (foto: M. Lein)
STERK STØTTE: Hjemme hos Engelbart og kona Ballard i Atherton, som ligger cirka førti kilometer sør for San Francisco. Ballard har uten tvil betydd mye for den personlige utviklingen hos den geniale oppfinneren Doug Engelbart (foto: M. Lein)
BRØT IS: Reidun Valø, tidligere Microsoft i Palo Alto, nå i Paris, la inn et godt ord for oss hos den mediasky Doug Engelbart (foto: M. Lein)
![[Image map not available]](../../gifs/artmap.gif)