IRF og Statskonsult

I CW nr. 40 gir Katarina de Brisis en redegjørelse for IRF-arbeidet (Informasjonsressursforvaltning) innen offentlig forvaltning. Kan vi som publikummere forventes å begeistres av konkrete resultater?

Blant de mange store ord gir artikkelen sant å si få konkrete holdepunkter for en utenforstående. Et konkret mål som trekkes frem er å unngå unødvendig dobbeltlagring av informasjon. I 1993. Et annet utsagn: IRF finnes også i amerikansk tradisjon. Jada, i forskjellige forkledninger gjennom et kvart århundre. IT-sjefens drøm, grundig diskreditert i dag, vil vel mange si.

En hovedsvakhet er imidlertid at en "nasjonal policy for IRF i offentlig sektor" synes å bli behandlet løsrevet fra den organisasjonsmessige virkelighet og moderne tenkning for IT-strategier i store organisasjoner. Man ser for seg et arsenal av rapporter og overordnede retningslinjer som med letthet vil kveles av byråkrati, "taushetsplikt", profesjoner og tenikaliteter. Har man ingen motforestillinger? Hvordan kan en global angrepsmåte bli fruktbar?

Det meste av offentlig sektor er da vitterlig organisert? Enhetene har mål og en viss selvstendig økonomisk forvaltning. Hvorfor ikke utnytte og styrke deres sunne egeninteresser? Man kan da f.eks. ikke gi fra seg det viktigste instrument for å oppnå resultater (prismekanismen) til juristene! (Jfr. Peter Hidas artikler om dette i tidligere CW.)

Begrepene "offentlige myndigheter", "offentlig forvaltning", "offentlig sektor", "offentlige etater" benyttes vekselvis og artikkelen ender med intet mindre enn "nasjonal infrastruktur". Uklart "scope" betyr som kjent også sikker kurs mot grøfta.

Målstyring, ansvarsdistribusjon, jordnær behovsvurdering eller selv det minste element av konkurranse vil være mer verdt enn 1000 sider policy. Se f.eks. på Statens Kartverk, Televerket eller Ligningsetaten. Tenk "objektorientert", ikke globalt! (Forresten: hvordan måles IRF-prosjektene?)

Artikkel automatisk generert, 30/09-94, kl. 13.32 cw@oslonett.no