Riv murene! Spar regnskogene!

Justisdepartementet har engasjert det lille norske programvareselskapet Metis for å utvikle løsninger som kan få stor betydning for forvaltningens effektivitet. Prosjektet heter Jupiter.

Justissektoren er stor og mangslungen, den består av tre store og flere mindre etater. De tre store er politiet, domstolene og fengselsvesenet. Disse tre (pluss en fjerde. påtalemyndighetene) er i stor grad beskjeftiget med å fange lovovertredere, tiltale dem, idømme dem en passende straff og få straffen fullbyrdet. Alle har med de samme personer å gjøre. Flere tusen mennesker strømmer gjennom denne såkalte straffesakskjeden pr år. Den er som et stort og forvirrende rensesystem som frakter vann i rør mellom digre kjeler. Nytt vann blir pumpet inn den ene enden, renset renner ut i den andre.

Det er åpenbart at disse store etatene må ha datautveksling seg i mellom. En god del av de data som politiet samler inn, har domstolene bruk for, og det domstolene skriver, må fengselsvesenet ha. I dag foregår imidlertid ingen datautveksling på elektronisk nivå. Hvorfor?

Svaret ligger ikke i tekniske forhold. Alle tre har massevis av PC'er og Unix-maskiner. De kommuniserer hver dag i ulike retninger - men ikke med hverandre. Årsaken finner vi i datadefinisjoner. De tre store etatene har bygget opp hver sine sett av datasystemer, basert på egne datadefinisjoner og kodeverk. Domstolenes systemer kan ikke bruke de data politiet leverer fordi innholdet , fra journalnummer og nedover, er uforståelig.

nn Nå skal bli slutt på dette, og det er her Jupiter kommer inn. Det er satt i gang et utviklingsprosjekt som skal jevne ut ulikhetene mellom datasystemene. Men ambisjonene er langt høyere. Prosjektet er delt i tre hovedfaser som er planlagt å ta ca tre år:

Utvikle et system for å forvalte informasjonsmodellen for straffesakskjeden

Utvikle en virksomhetsmodell for justissektoren

Utvikle et felles, overordnet saksbehandlingssystem for hele straffesaksbehandlingen

nn Selve informasjonsmodellen finnes allerede. Den er utviklet av departementet, med medvirkning fra ISI. Dette er en klassisk datamodell som definerer alle dataelementer som det er behov for i straffesakskjeden og hvordan de henger sammen. Begrepene er avklart og standardisert. Den beskriver også de prosesser der dataelementene blir brukt. Hvis etatene følger modellens definisjoner når de utvikler sine systemer, vil de kunne sende data til hverandre uten oversetting og fortolkning underveis.

Informasjonsmodellen er meget kompleks, og den er tegnet på papir. Riiktignok har man brukt PC'er i tegnearbeidet, men bare tegneren selv kan innføre endringer og han må holde tunga rett i munnen. Skal modellen bli et levende dokument, som forandrer seg i takt med nye regler og lover, er dette ikke godt nok. Det må være slik at jurister som forstår nøyaktig hva forandringene innebærer, selv kan justere modellen istedenfor å måtte ringe etter tegneren. For at dette skal bli mulig, er det behov for et forvaltningssystem: Programmer, rutiner, ansvarsfordeling. Dette er innholdet i fase 1.

Fase 2 er enda mer lovende. De tre store etatene henger ikke bare sammen datamessig, men også ressursmessig. Hvis politiet får mer ressurser for å bekjempe den økende kriminaliteten, vil domstolene ganske snart få mer å gjøre. Får ikke domstolene mer ressurser, kan dette resultere i at sakene hoper seg opp der. Får domstolene sakene unna, kan fengselsvesenet få et problem på nakken: Hvor skal de putte alle de domfelte? Å la dem vente i årevis er imot vedtatt policy som er at straffereaksjoner skal gjennomføres raskt.

Disse ressursmessige sammenhenger burde departementet ha oversikt over, men de klarer det ikke uten systemstøtte. Prosjektets fase 2 skal hjelpe til ved at en virksomhetsmodell for straffesakskjeden vil bli utviklet. Som alle modeller vil den brukes til å simulere hva som skjer med output når man forandrer input. Ledd for ledd vil man kunne studere effektene slik at ressursene blir optimalt dimensjonert. En side av denne saken er utdanning av personale, som tar ganske lang tid. Det tar f.eks. to år å utdanne en fengselsbetjent og tre år å få frem en ny politimann. Kapasiteten kan ikke økes brått, fra den ene måneden til den neste. Departementet må vite noen år i forveien om behovet for fengselsbetjenter kommer til å øke skarpt. De må skaffe budsjettmidler, rekruttere lærere, utvide lokaler og så videre.

Den tredje fasen vil sette kronen på verket, med et felles system for saksbehandling. Det er enda bedre å tenke på det som arbeidsflyt: Å styre dokumenter elektronisk fra punkt til punkt i kjeden. Når en polititjenestemann er ferdig med å forberede en sak, kan hun fra sin PC sende den til den rette statsadvokaten eller domstolen for gjennomsyn eller viderebehandling. Alle som ser på TV vet at straffesaker innebærer enorme papirstrømmer på kryss og tvers. Justissektoren vil kunne redde noen brasilianske regnskoger i året hvis papirmengden ble redusert. Dessuten hadde alt gått så mye fortere. Det er heller ikke lenge til før at private advokatfirmaer kan få dokumentene oversendt elektronisk.

Justissektoren er selvfølgelig ikke alene om å stri med disse problemene. Nøyaktig det samme finner vi overalt i forvaltningen, ikke minst mellom sektorene. Det vil si at hvis Metis lykkes med arbeidet, har de et umettelig marked. For å sørge for at resultatene blir generalisert og spredd, er Statens Datasentral og ISI blitt deltagere i prosjektet.

Dette er mer enn klassisk systemutvikling, det minner mer om forskning. Prosjektet inneholder selvfølgelig programtekniske utfordringer. De virksomhetsmessige utfordringene er imidlertid langt større. Her må det lages løsninger som offentlige tjenestemenn vil ta til sitt hjerte og bruke kontinuerlig i det daglige arbeidet. Justisdepartementet har stilt seg til disposisjon som "prøveanstalt", men de har ikke på noen måte forpliktet seg til å ta i bruk produktene før de ser om de er gode nok. Fallhøyden er stor, men gevinstpotensialet enormt. For å minimalisere risikoen, har prosjektet sikret seg 6,6 millioner kroner over tre år i offentlig forskningsstøtte.

Arbeidet med informasjonsmodellen har allerede hatt en viktig sideeffekt. Begynner man å tenke horisontalt istedenfor vertikalt, ser man fort at de nåværende IT-grupper i politiet, domstolene og fengselsvesenet har bygget og fortsetter å bygge de murer mellom etatene som departementet ønsker å rive ned. Dette er helt naturlig: Politiets Datatjeneste er etablert for å tenke på politiets behov, ikke på justissektorens - selv om dette kan skape suboptimalisering.

Departementet har derfor besluttet å flytte sammen de tre IT-gruppene til én enhet som i faglige spørsmål skal rapportere ett sted. Gruppene skal fortsatt arbeide for sine respektive etater, men dataflyt og gjenbruk av data skal bli vesentlig enklere.

Bak alle slike vågale prosjekter pleier vi å finne én person som har visjoner. Så også her. Mannen heter Tor Martin Ødegaard, underdirektør i departementets Planavdeling, og en vaskeekte aktivist. Det er han som har fått Metis til å forstå hva behovene egentlig er (det lille selskapet hadde langt villere planer), samlet de gode kreftene SDS og ISI slik at resultatene kan bli spredd i forvaltningen og fått risikopengene på plass. Robert Kennedy sa en gang: "Noen mennesker ser på ting som er der, og spør hvorfor. Andre ser på ting som aldri har eksistert, og spør - hvorfor ikke."

Artikkel automatisk generert, 30/09-94, kl. 12.26 cw@oslonett.no