23 Feb: OL-KOMMENTAR: DE SMÅ MARGINENE

Received from NTB at 18:48.

69 hundredels sekund. Det er alt som har skilt Norge fra tre 
gull i herrealpint. 4 hundredeler i utfor, 25 hundredeler i 
storslalåm og 40 hundredeler i super-G.

  Man sier ofte at marginene er små i toppidrett. Noen ganger har 
man dem på sin side, som alpinistene i VM i Japan i fjor, noen 
ganger har man dem mot seg.
  Små tilfeldigheter avgjør. Et vindpust i Wintherhogget, noen 
centimeter på hoppkanten, en ustemt skøytebue - mer skal det ikke 
til.
  Derfor kan ingen forlange at man skal vinne hele tiden. Man kan 
bare forvente å være med å kjempe i toppen.
  Dette vet utøverne. Etterhvert har sportspublikum også forstått 
det. En gang forstår vel media det også.


  Absurditet

  Idrett på dette planet har noe absurd over seg, i sin 
fokusering på seierherren. Kjetil André Aamodt hadde ikke kjørt 
som en nervebunt i storslalåm om han hadde kommet seg 5 
hundredeler raskere ned Kvitfjell forrige søndag. Nå risikerer 
han å stå igjen som en av OLs store tapere.
  Det er ikke rettferdig. Aamodt vil vinne verdencupen i mars og 
bevise at han er verdens beste alpinist, samme hvor mange gull 
Markus Wasmeier tar. Noen taper bør Kjetil André aldri bli, 
verken i egne eller våre øyne.
  - Vi prøver å tenke på OL som et hvilket som helst skirenn, sa 
man i alpintroppen før den kom til Lillehammer. Det kan ikke ha 
vært lett, så lenge alle vi andre så på Lillehammer-OL som de 
viktigste idrettskonkurranser i dette århundre her i landet.


  Tåler tap

  Men vi kan godt akseptere at alpinistene har marginene mot seg, 
denne gang. Vi tåler også at Espen Bredesen blir slått av en Jens 
Weissflog i sitt livs form. Både alpinistene og hopperne kjemper 
i toppen.
  Da er det vanskeligere å forstå hva som har skjedd med den gamle 
norske paradegrenen skiskyting. Denne grenen, som slo gjennom som 
tv-idrett for et dusin år siden, har hatt gode vilkår her i 
landet. Sannsynligvis har vi flere aktive enn de fleste land som 
nå slår oss.
  Her er vi ikke engang med og kjemper i toppen. Det gjorde vi 
heller ikke i Albertville. Det betyr at noe i den systematiske og 
analytiske norske toppidrettsatsingen har sviktet.


  Respekt og sympati

  Slikt får man tro at idrettsledelsen finner ut av, for 
filosofien bak toppidrettsatsingen - skap hele mennesker, ikke 
bare topp utøvere - feirer her på Lillehammer sine triumfer, også 
utenfor konkurransene.
  Johann Olav Koss har markert seg klarest, som en toppidrettsmann 
som ser langt utover sine egne skjær. Han har gjort vinterlekenes 
største prestasjon, både på og utenfor den olympiske arena.
  Og selv om Jens Weissflog i dag er best, ville vi aldri byttet 
ham med Espen Bredesen. Det ville vært utenkelig for Espen å 
prøve å psyke ut en motstander før han skal hoppe, like utenkelig 
som det ville vært å skylde et nederlag på «sabotasje».


  Stolte

  Vi pressefolk som ser våre topputøvere i aksjon på de 
internasjonale pressekonferansene blir ofte stolte over hva de 
presterer der også. Vi husker Vegard Ulvang før OL og Koss under 
OL best, men omtrent hver dag opplever vi norske toppidrettsfolk 
som besvarer verdenspressens spørsmål på klart og forståelig 
engelsk, og som gir ærlige og likefremme svar selv på kinkige 
spørsmål. Til nå har vi ikke sett andre lands utøvere gjøre dem 
det etter.
  Det er slike ting som gjør at det skapes bånd mellom 
toppidrettsfolk og idrettspublikum her i landet. Vi liker og 
respekterer dem som mennesker.
  Da tåler vi godt at de taper iblant.

Oslonett AS. and Norsk Telegrambyrå.